nummer 2
av vaarloek
2. Berätta om staden du kommer ifrån
nordmenn er opptatt av sånt. hvor kommer du fra? hvor kommer du egentlig fra? kanskje tenker vi at stedet man kommer fra sier noe om hvem man er som person. kanskje tenker vi at det gir oss info om hverandre som på sett og vis fyller ut noen brikker, setter personen inn i en større kontekst. men noen ganger kommer man ikke fra ett sted. noen ganger kommer man fra flere. jeg er fra flere steder. to, i alle fall. jeg er fra Bjarkøy: en bitteliten øykommune i Sør-Troms som snart slutter å eksistere. jeg bodde de første åtte åra mine i et bittelite hus på et forblåst lite nes øst på øya. Austnes, het det. huset vårt var gult, rommene var små. det er de fremdeles. og veggene, de er fremdeles gule. men det lekker fra taket. sylla er gåen. det må fikses. det gjør meg trist. men jeg er fra Bjarkøy. om sommeren var vi med og hesjet høy. da naboen sine sauer fikk de første lammene ga jeg og venninna dem navn. vi samla rustne gjenstander nede i fjæra og dro de med oss opp i til et lite berg, der vi laga museum. vi laga utstilling, inviterte familier og naboer på åpning av «Bjarkøy gjennom tusen år», med nystekte vafler. jeg sprang ofte ned til fjæra. ble venn med steinene som bygger opp fergeleiet. bygde molo. kasta flyndre. vi gikk gjennom skogen, fulgte Nordveien mot Horsevika. lekte med bunkersene. følte oss frie. da vi flytta til Harstad tok jeg bilder av dukkehuset mitt så jeg skulle huske hvordan det så ut. da jeg var femten, seksten, søtten dro jeg tilbake for å feste. «har du blitt så stor?» sa folk. sånn som jeg sier nå. og jeg er fra Harstad: en middels stor/liten norsk kystby. en by på toppen av Hinnøya, Norges største øy. en gang på nittitallet var byen kjent som Nord-Norges grafittihovedstad. nå er de fleste piecene fra den tida gjemt under lag med eksos, maling eller slitt vekk av sola. eller revet med bygninga de var malt på. bygd opp på skipsverft og sildefiske, hjembyen til Festspillene i Nord-Norge, byen som ikke blei bomba sønder og sammen av tyskerne (det var Narvik). da jeg flytta hit måtte jeg lære meg å sovne til lyden av biler, passe meg for elgen og låse dørene om kvelden. det tok mange år før jeg sa jeg var fra Harstad. nå sier jeg det. nå bor jeg her. skylder på den friske lufta og fjellene. for det er frisk luft her, og det er fjell. og hav. saltvannslukt, måseskrik; lyden av nord. og det er der jeg kommer fra.
nord.
Jeg er fra flere steder selv. Jeg er ikke sikker på om vi spør for å faktisk få vite hvor personen er fra. Måten de presenterer hvor de er fra sier en del om personen.
Jeg kan aldri dy meg – hvis jeg møter et nytt menneske spør jeg alltid, «men hvor kommer du egentlig fra?». I Oslo kommer folk ofte ikke fra Oslo. Jeg er veldig nysgjerrig på sånt, og lytter ofte intenst til aksenten/dialekten fra første «hei». Hvorfor det er så viktig å få svar på er kanskje ikke så opplagt.. Men jeg tror, som du sier, at man spør for å sette folk inn i en «kontekst» – hjernen vår er besatt av mønstre og å sette ting (folk) i bås. Vi trenger en referanseramme. Men for meg er det like mye at jeg bare vil vite for å vite. Fordi jeg er nysgjerrig på.. folk. Og det med hvor folk kommer fra er en av mange puslespillbrikker man trenger for å kjenne et menneske, tror jeg.
ja, du har nok rett. vi er jo nysgjerrige av natur.
[…] slags fortsettelse på nummer 2, eller en utbrodering av […]