a r t

Reklame

dette hadde du aldri trodd om den eldre versjonen av deg selv

• har ikke himmelseng med stjernehimmel.
• er ikke lenger så opptatt av cd-platene må stå i innkjøpt rekkefølge.
• drikker kaffe. liker kaffe.
• bruker størrelse 35 i pensko aka «høye hæler.»
• ble aldri høyere (enn 154,5 cm) .
• har ikke tatt master. eller, strengt tatt, fullført bacheloren. (papirarbeid, shmapirarbeid).
• har fremdeles ikke klart å bli i skikkelig god form.
• leser knapt. kanskje to bøker i året. sammenlagt.
• drikker ikke brus. liker ikke brus. bortsett fra i drinker. men det tells ikke.
• dro aldri ut på et redde-verden-prosjekt. eller, det vil si: til nå. 
• snakker (fremdeles ikke) flytende fransk.

og sist. men ikke minst.

• vurderer å bli lærer. i småskolen. på fullt seriøst skikkelig alvor.

kaos

katta er på besøk igjen

claimer pc-en as we speak

nummer 5

5. berätta om vem du var för ett år sedan

hvor mye kan egentlig skje på et år, når man har bikka 25, hvor annerledes kan man egentlig bli, hvor mye kan man utvikle seg, regressere?

jeg håper jeg alltid kan se tilbake på meg selv og si at jeg er annerledes, at jeg ikke er den samme, at jeg har forandra meg, at jeg har vokst, for om jeg ikke kan det har jeg blitt statisk, og da kan man like gjerne gi opp, hva er vitsen med livet om man ikke gjør grep, endrer noe, om man ikke merker at alt som har skjedd, alt man har opplevd, tenkt på, forstått, sett, om man ikke kjenner at alle disse tingene har satt spor i personligheten, i hvem man er

hva er vitsen da? hva gjør man med livet sitt?

for ett år sia var jeg Hanne, 25 år. jeg begravde meg i skole og jobb. jeg prøvde å bli et helt menneske. jeg følte meg oppstykka og delt i to, og jeg kjente at jeg var lei av å føle det sånn. jeg følte ikke at jeg passa inn. jeg følte at jeg ikke fant mine folk, at jeg var omringa av folk jeg ikke egentlig helt forsto, og jeg tror ikke de forsto meg heller. og kanskje er det ikke så rart, jeg forsto ikke meg selv engang. jeg trodde ikke på meg selv. ikke helt, ikke fullt. det har jeg aldri gjort heller. ikke på mange, mange år i alle fall. jeg klarer knapt å huske at jeg gjorde det engang. jeg vet det skjedde, jeg var ei småcocky, egenrådig og ganske bestemt lita jente. ti år kanskje. jeg kan ha vært så gammel/ung. det er lenge sia i alle fall.

så for ett år sia var jeg sliten. jeg var forvirra. men jeg husker også at  noe begynte å falle på plass. det skjedde ikke før i april, men jeg husker at det murra seg nærmere og nærmere overflata. jeg ønsket å finne igjen engasjementet, men følte meg mest nummen og likeglad.  jeg analyserte meg selv ihjel. jeg kjente at det ble lettere og lettere å stå for det jeg mente. jeg forelska meg i Nord-Norge igjen, sakte men sikkert, og plutselig og brått (men det var ikke før april kom med Henningsvær og Lofothavet). jeg nynna på Lambada, venta på våren, venta på dette. 

og hadde lugg. jeg tror jeg må ha lugg igjen.

zik zak

i Harstad regner det

snøen forsvinner, det skal litt til før det blir flere skiturer på meg og venninna, vi som henta skiene og alt, bare for å bli torpedert av snøstorm og mildvær (og latskap, eller jobb), men når snøen forsvinner med regnet og mildværet, og alt som er igjen er skitne rester og søppel fra høsten, og alle trærne er bare og himmelen er grå, da prøver jeg å tenke at dette er våren, det er sånn den begynner, og snart begynner det å bli grønt her også, snart kommer de første gresstustene, hestehovene og gåsungene, og småfuglene er allerede tilbake, jeg har hørt dem gjennom kjøkkenvinduet, de kvitrer og plystrer, de sier de er tilbake, og snart, snart kommer våren på ordentlig, og snart, snart kommer sommeren etter det

 

the next big thing

gutta på SFO digger Beyblade

de bygger dem av sånne byggeleker, så har de kamper der det handler om å få beybladen til å snurre lengst (i tid altså)

jeg trodde først de kalte det «bleiblei»

men da fikk jeg bare «ikkje BLEIE!» slengt i trynet

men neida

Beyblade:

Pokémon i snurrebassforkledning

røde grader

det er torsdag formiddag, vinduene på den ene sida av leiligheta er dekket med vanndråper og snøen på terrassen ser glatt og smelta ut, det er plussgrader ute, det er mars og det er plussgrader, og himmelen er overskya og snøen forsvinner, jeg lurer på om vi kommer til å gå på ski igjen nå, med regnet som kommer, med våren som kommer med regnet, og sola, våren kommer med sola, det blir lysere og lysere, klokka bli sju før det skumrer ute, om ei uke er den kanskje nærmere åtte, det går så fort når det blir lysere, akkurat som det går så fort når det blir mørkere, du ser det fra dag til dag og plutselig er det alltid natt, og plutselig er det alltid dag

og alt som finnes i mellomrommet mellom de to er et minne, til neste gang

identitet, igjen

en slags fortsettelse på nummer 2, eller en utbrodering av dette

«korsn språk snakke du?» spurte ungene

og jeg svarte «norsk»

«neeei, korsn språk snakke du?»

og jeg svarte «norsk» enda en gang

«åååh, men vi trudde du snakka et anna språk førr du ser ut som du kommer fra et anna land»

og jeg fikk flashbacks til da jeg var lita, og folk, unger, stilte sånne spørsmål: «e du helt norsk?» og sa «førr du ser ikkje helt norsk ut»

og da jeg fikk bankkort og viste bildet til vennene mine og fikk høre, riktignok av en litt random bekjent, at jeg så ut som ei «bosnisk heks»

hva nå enn dét skal bety

eller han fra kina som spurte om jeg var fra «Japan? Korea? China?»

jeg har tydeligvis kameleontrekk

det hadde vært lettere å forholde seg til om jeg kunne finne en stranda spanjol/portugiser bak i slekta. eller bare noen samer. så kunne jeg sagt; du har rett, jeg er ikke «helt norsk».

hva nå enn dét skal bety

som om nordmenn er genetisk ensartet og på ingen måte har blanda seg med mennesker fra hele verden; samer, kvener, russere, spanjoler, slavejenter fra England, Frankrike, tatere, afrikanere, indere

som om ikke vi også kommer fra en genetisk lapskaus, som alle andre (med unntak av isolerte øyfolk, kanskje)

nordmenn er bare høye, blonde og blåøyde

vi andre er «ikke helt norske»

jeg brukte å spøke med at om jeg hadde levd under andre verdenskrig hadde nazistene sendt meg til gasskammeret, for jeg er lita, mørk og ikke er øynene mine særlig blå heller: three strikes

oh well

det er ikke så rart jeg alltid har vært tilbøyelig til å forsvare minoriteter, eller finne meg venner med unorske trekk, adopterte eller innvandra eller litt-av-hvert

så slapp jeg å føle meg så annerledes, antakeligvis

like barn leker best, eller er det ikke det man sier