nummer 4

by vaarloek

4. berätta om en person som du beundrar

noen år tilbake i tid, og jeg hadde skrevet om Joanna Newsom. noen år før det igjen; Ani DiFranco. jeg kunne tatt fram idealismen min og skrevet om Aung San Suu Kyi, Anne Frank, Mary Wollstonecraft, Nelson Mandela (alle beundrer jo Nelson Mandela, det har jeg lært av å lese Magasinet, de bruker å ha portrettintervjuer og der er det alltid en liten boks med noen spørsmål de stiller alle de intervjuer, hvem beundrer du er ett av dem, ni av ti svarer «Nelson Mandela», de to andre svarer «mamma»), jeg kunne namedroppa hvem som helst av verdens gode mennesker, de som går foran og viser vei, holder på prinsippene sine, det hadde ikke vært vanskelig å lage en liste, men å velge én person, et menneske, og si «jeg beundrer dette mennesket, denne personen», det klarer jeg ikke, jeg har det ikke i meg.

jeg beundrer oftere kvaliteter. typer mennesker. sånne som gjør ting. sånne som tør å stå opp for det de mener. sånne som er fryktløse, eller tørr å utlevere seg selv. som holder på prinsippene sine og likevel ikke er redd for å endre mening. jeg beundrer folk som tør å lære seg noe nytt, selv om de er for gamle til å bli Verdens Flinkeste i det. folk som aldri føler seg for gamle for noe som helst. jeg beundrer mennesker med disiplin og vilje, folk som gjennomfører, er positive, skapende. jeg beundrer intellektualitet og følsomhet.

men jeg beundrer ikke én person, ett menneske. ikke på den måten jeg tror folk flest tolker «beundre». det er et ord som er likevektig med speil, å beundre noen er å se det som glitrer og skinner og er vakkert og pent. det er å  glimte overflata.

men jeg vil heller respektere mennesker. jeg vil akseptere dem for alt de er.

jeg kan beundre Susanne Sundførs musikalske og kunstneriske integritet. jeg kan beundre Rosa Parks som en dag sa at «nok var nok, du har ikke mer rett på dette setet i denne bussen bare fordi du er kvit». jeg kan beundre  68’ernes aktivisme, idealisme og anti-autoritære opprør, eller noe så banalt som Iris Apfels fargerike og eksentriske stil.

men jeg kommer ikke lenger enn til det. jeg har tenkt og tenkt. men konklusjonen er den samme som jeg startet med. jeg beundrer ingen mennesker. jeg beundrer det de gjør. så prøver jeg å huske det. så prøver jeg å strekke meg etter de handlingene og idealene jeg beundrer. men å skulle trekke fram et menneske, fortelle om det, si «jeg beundrer dette mennesket», legge til «fordi», det klarer jeg ikke.

pidestaller er ikke noe for mennesker.