oh maker

meta, fysikk

skyene driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons

bortsett fra det ser verden virkelig ut, Gangsåstoppen ser virkelig ut, Kulturhuset, Harstad Brygge, det jeg kan se ut vinduene, det ser virkelig ut, bortsett fra skyene som på den ene sida driver over himmelen som skyene gjør på The Simpsons og på den andre sia ser ut som skyer gjør på film, i 3D, datafiksa

jeg husker ikke lenger hvordan det var når verden bare så ut som seg selv

når verden var et sted jeg befant meg i, buskene var ekte, himmelen var ekte, skodda over havet var ekte, lyset fra midnattsola som reflekterte seg i havet, nordlyset, alt var ekte, og nå ser det ut som på tv, på film, nå ser det ut som det mennesker lager for å imitere verden, imitere det ekte, og noen ganger klarer jeg ikke se verden for verden, noen ganger ser jeg bare hvor uvirkelig den ser ut, mens jeg ser på tv, film og tenker «herregud, så virkelig det ser ut!»

en imitasjon av en imitasjon

en uendelig rekke av imitasjoner

på en måte, ja, på en måte, kanskje hadde Platon litt rett her, jeg vil gi Platon litt rett her; kunsten som imiterer drar oss vekk fra det som er virkelig, den tilslører det virkelige, legger ei hinne av uvirkelighet over det eneste virkelige vi har, det vi lever i hver dag, himmelen, havet, skogen, fjellene. verden vår.

vi mister fokuset hele tida

jeg mister fokuset

men jeg liker det

det er ubetydelig, men jeg liker det, helt til jeg tar meg selv i å ikke klare å huske hvordan verden føltes før verden ble popkulturelle referanser, dataanimerte etterligninger, photoshoppa dukkemennesker, disse evinnelige samtalene om teori og idéer som jeg elsker, men som jeg plutselig ikke ser verdien i, det kommer og går, men jeg vet at det ikke ligger lykke i alt det her, jeg vil heller holde steiner i handa, kjenne verdien av evigheten, før jeg kaster dem tilbake til havet, en etter en etter en

Reklame

but it’s the way it goes and it’s happening everyday

jeg prøver å jobbe meg ihjel

jeg prøver å jobbe meg rik

jeg prøver å jobbe meg bort fra komplikasjoner

 

jeg jobber i alle fall.

mye.

ikke i dag nødvendigvis, men generelt, denne uka, disse tre ukene som begynte forrige mandag, nei søndag, jeg tror vi sier disse fire ukene, jeg tror jeg kan avslutte fire uker med to hele fridager, men det er greit, jeg har valgt det sjøl, jeg har en mening med det, et mål, flere mål kanskje, få dagene til å gå fortere, få kontoen min feitere, slippe å forholde meg til

vel

(mye, diverse, noe)

det er tirsdag 24. april. det er en måned til jeg reiser og blir borte i tre uker. det er en uke til 1.mai. det er tre uker til 17. mai. det er vår, og snart er russen her igjen. de er som de alltid (: så lenge jeg kan huske) har vært. sånn som det er med alt. sånn som er med alle ting, historien, verden, livet.

alt repeteres, om og om igjen, til det har forandret seg.

jeg velger meg april

har jeg sagt det?

der blir nesten ikke mørkt lenger

hver natt er den mørkeste på fire måneder

mai, juni, juli, august

jeg bruker solbriller hver dag

tar frokosten, lunsjen, teen med meg ut på terrassen og spiser og drikker i sola, mens øynene drar hodet inn i Afrodites basseng og sollyset trigger d-vitaminproduksjonen i huden min

på lørdag satt jeg ute og kvilte meg litt

jeg hadde bare på meg en singlet

i dag skjønte jeg at jeg hadde brukt den ene hele fridagen min på tre uker på å rydde, vaske og ommøblere

tenk at én enkelt tanke kan gjøre deg dobbelt så sliten som du var før du tenkte den

japan japan japan

vi ses 25. mai

jeg er stoka

booka billetter i ettermiddag

kom hjem

satte på Cocorosie

hoppa moderat rundt

til «everybody wants to go to Japan»

under videoen på youtube hadde noen kommentert «not so much these days»

for ett år sia

men det var i fjor

det er et helt år sia

snart har det gått en måned og noen dager

og jeg flyr til Japan, Okinawa

så går det nesten tre uker, og jeg flyr hjem igjen

låt mig finnas lite mer

våres första dag

den fineste hyllesten til våren og livet jeg vet om for tida

og så fra barna:

kjærlighet er enøyd. hatet blindt.

så nå får han snakke i retten. han får holde en tale. tretten sider sier han. nå er det fem igjen.

«det er ytterst viktig at vi får hans forklaring», sier Lippestad, og jeg tenker at det er ikke det, det er ikke «ytterst viktig», det er ikke viktig, det er totalt uviktig, det kan aldri forklare eller forsvare ham, det kan aldri formildne handlingene hans, det vil aldri føre til at vi sier «aha, nå skjønner vi, selvfølgelig, du ville bare forsvare landet, det er greit, vi  tilgir deg, du hadde rett, du kan bli kommandøren vår, regenten vår, du kan få styre oss, du hadde rett da du sprengte bomba, da du dro til Utøya og fyrte løs mot unge mennesker, ungdommer, barn, for de hadde jo ødelagt landet om de hadde fått leve, vi skjønner det nå, vi følger logikken din, vi ser resonnementet ditt, det bare du forsto, det forstår vi også nå»

det er ikke «ytterst viktig»

hva skal man si

all ære til Lippestad, til de andre advokatene som sa, ok, vi forsvarer Breivik, vi forsvarer denne uforsvarbare mannen og hans handlinger, vi sitter her ved siden av ham uten å brekke oss, uten å slippe fri trangen til å slå ham, sparke ham, klore av ham hver hudcelle, høre ham skrike

fan

jeg er så sint

det har gått ni måneder og nå er jeg sint

der jeg før mest kjente meg matt, trist, der jeg før mest ikke kunne forstå hvordan et menneske kan gjøre sånt, bli sånn, der jeg nesten syntes synd på ham, på den måten man syns synd på patetiske skapninger som lever i illusjonene sine som engang må briste, der jeg før faktisk trodde at en dag, en dag måtte han bli «frisk», «normal», en dag måtte det gå opp for ham, når han våkna kanskje, og plutselig tenkte «hva har jeg gjort?»

…

men det kommer ikke, det har ikke kommet til nå, det kommer ikke, i stedet gråter han over seg selv, saken han tror på, en amatørmessig «emosjonell» film, han gråter over en film, men han trekker ikke en mine når navnene på de 77 han drepte leses opp, da er han steinansikt, holder maska, men det er ingen maske, er det vel

det er sånn han er

og jeg er så sint

jeg vil ham vondt

det har gått ni måneder

og jeg ønsker ham alt vondt

jeg tror ikke på dødsstraff

men jeg ønsker ham alt vondt i livet

og en en smertefull, skremmende, langvarig død

den som tier om det han vil gjøre, blir ikke hindret

det er nå det blir vår

sola skinner hele dagen, klokka er halv ti og det har såvidt begynt å skumre, klokka var kvart på åtte og jeg gikk en tur rundt Samasjøen og utsikta over til fjellene på den andre sia av Vågsfjorden var blikkstille hav og solgule fjell, solgule og varme, fulle av snø

og nå er det blått

lufta er kald, det lukter frossen vår om kvelden, men når sola varmer på dagen er veiene våte av smelta snø og is, vann som blir til vann igjen

de har lagt ut broa til flytebrygga nå

det våres.  det er april.

jeg så en sak på vg tv i dag, en utøya-sak

det var første gang (eller det føltes som første gang) jeg så ham bevege seg, være et levende menneske, ikke bare et ansikt med et hovent uttrykk, trykt på papir, spredd ut over nettavisene, men et faktisk menneske, som beveger seg, eksisterer i en trediemensjonal verden, er laga av kjøtt og blod og sener, hjerneceller, øyne, ører, en gang satt han kanskje i en barnehage og sang «hode skulder kne og tå», flytta hendene fra hodet til skuldrene, til knærne , til tærne, flirte og lo av noe uskyldig som «lille petter edderkopp», en gang gikk han på skolen og lærte og lese, skrive, gange, dele, visket ut bokstavene når han skreiv noe feil, viste fram påskepynten han hadde laga i forming, skjærefjøla han hadde laga i sløyden.

når blir mennesker onde?

hvordan kan de bli så onde når de lever i en verden som gir dem så mye?

sola som varmer kinnene dine om våren, fønvinden som stryker over deg om sommeren, høsten som slipper ned regndråper og lager søledammer du kan plaske i, vinteren som dekker alt det grå med kvitt, frossent regn