kjærlighet er enøyd. hatet blindt.
av vaarloek
så nå får han snakke i retten. han får holde en tale. tretten sider sier han. nå er det fem igjen.
«det er ytterst viktig at vi får hans forklaring», sier Lippestad, og jeg tenker at det er ikke det, det er ikke «ytterst viktig», det er ikke viktig, det er totalt uviktig, det kan aldri forklare eller forsvare ham, det kan aldri formildne handlingene hans, det vil aldri føre til at vi sier «aha, nå skjønner vi, selvfølgelig, du ville bare forsvare landet, det er greit, vi tilgir deg, du hadde rett, du kan bli kommandøren vår, regenten vår, du kan få styre oss, du hadde rett da du sprengte bomba, da du dro til Utøya og fyrte løs mot unge mennesker, ungdommer, barn, for de hadde jo ødelagt landet om de hadde fått leve, vi skjønner det nå, vi følger logikken din, vi ser resonnementet ditt, det bare du forsto, det forstår vi også nå»
det er ikke «ytterst viktig»
hva skal man si
all ære til Lippestad, til de andre advokatene som sa, ok, vi forsvarer Breivik, vi forsvarer denne uforsvarbare mannen og hans handlinger, vi sitter her ved siden av ham uten å brekke oss, uten å slippe fri trangen til å slå ham, sparke ham, klore av ham hver hudcelle, høre ham skrike
fan
jeg er så sint
det har gått ni måneder og nå er jeg sint
der jeg før mest kjente meg matt, trist, der jeg før mest ikke kunne forstå hvordan et menneske kan gjøre sånt, bli sånn, der jeg nesten syntes synd på ham, på den måten man syns synd på patetiske skapninger som lever i illusjonene sine som engang må briste, der jeg før faktisk trodde at en dag, en dag måtte han bli «frisk», «normal», en dag måtte det gå opp for ham, når han våkna kanskje, og plutselig tenkte «hva har jeg gjort?»
…
men det kommer ikke, det har ikke kommet til nå, det kommer ikke, i stedet gråter han over seg selv, saken han tror på, en amatørmessig «emosjonell» film, han gråter over en film, men han trekker ikke en mine når navnene på de 77 han drepte leses opp, da er han steinansikt, holder maska, men det er ingen maske, er det vel
det er sånn han er
og jeg er så sint
jeg vil ham vondt
det har gått ni måneder
og jeg ønsker ham alt vondt
jeg tror ikke på dødsstraff
men jeg ønsker ham alt vondt i livet
og en en smertefull, skremmende, langvarig død
tingene som ikke er 
Jeg tror du deler følelser med veldig, veldig mange.
Men jeg tenker at det ER ytterst viktig. Ikke fordi det gjør ting noe bedre, mer forståelig eller noe sånt Men fordi man med å la ham forklare seg innrømmer ham den samme rett som enhver annen som er tiltalt i en norsk rettssal, og med det (i en så vanskelig sak!) bidrar vi til å opprettholde og styrke det systemet han vil bryte ned og protestere mot. Vi synker ikke ned på hans nivå, hvor man tar seg tilrette etter hva man selv føler for, uansett konsekvens. Og DET er ytterst viktig, selv om det også til tider er grenseløst provoserende og frustrerende…
hodet vet, hjertet føler. jeg er helt enig! lynsjestemning har alltid frastøtt meg. urett skal besvares med rett. men noen ganger må man bare slippe sinnet litt ut, selv om man vet det ikke er sånn man løser et problem. bare å skrive det, fullføre tanken, gjorde meg et par kilo lettere. fra nå av skal jeg høre etter fuglene og se etter våren :)
Good plan :-)