okinawa, del 2

when family comes, chaos
og det stemmer, det stemmer, familie fra usa, familie fra singapore, pastorbestefar fra sørstatene kaller meg honey, for det er jo nesten det samme som hanne, og pappa fra singapore lager mat til alle sammen, og småsøtrene fra usa snakker tullespråk og løser matteoppgaver og vi er tre bridesmaids (norge, malaysia, singapore; men norge, uk, australia) og sørstatene, det er konservativland right, og bestefar er pastor og jeg vet ikke hvordan jeg klarte det men jeg prøvde å snakke litt rundt at jeg ikke er så kristen, men at jeg har vært, at jeg er med i statskirka (som ikke lenger er statskirke) og har vært konfirmert, men at jeg ikke er så troende lenger, men det funka ikke, så bestefar sa han var glad jeg hadde valgt den rette veien og jeg bare veeel jeg tror at det viktigste er å være et godt menneske, ikke sant

og for noen dager siden, tirsdag kveld, da føltes det som en lur idé å ta pitbullen Diesel med på tur, så vi gikk og jeg sa «slow Diesel, go slow», for Diesel hadde det litt travelt, men det gikk greit, og nede på Sea Wall tenkte jeg «perfekt å småjogge litt nå lah», så jeg begynte å småjogge litt, og plutselig forsvant underlaget og Diesel dro i bandet og jeg tråkka over, og kom hjem med en svær kul på ankelen, nå har jeg støtte rundt, og et kraftig blåmerke på vei, men jeg var heldig som kom hjem til en sykepleier, Milla sa «i’ll look for painkillers» og jeg sa «neida, det gjør ikke så vondt», men hun gikk på jakt likevel, og to sekunder etterpå grein jeg av smerte

jeg tror aldri jeg har forstua ankelen før

men nå gjør jeg nye ting hele tida

flink pike

Reklame

okinawa, del 1

jeg er i japan, jeg er på okinawa, det er subtropisk, varmt, jeg ler visst ennå i søvne og etter 36 timer + uten ordentlig søvn kan man like gjerne være to glass nedi rødvinsflaska, for gulvet begynner å gynge og verden begynner å snurre og balansen blir litt off, men det er greit, det er ok, jeg er på okinawa og drar ut og inn av amerikanske militærbaser, vel, mest den ene, Kadena, US Air Force Base, der jeg kan dra over alt og få visitor pass bare ved å vise passet (du vet, priviligerte nordmenn), men nei, ikke inn for å handle dagligvarer, det får vi ikke lov til, og når man er på kino på en amerikansk militærbase starter de alltid med Star Sprangled Banner og de militære må reise seg og legge handa over hjertet, men sivile trenger bare å reise seg, og så kan man sette seg ned og se filmen

så det går i yen og dollars, jeg begynte kjapt å legge engelsken nærmere singlish, i alle fall i tonefall, cannot, cannot, det er vanskelig å ikke herme, og i går, da vi var innom et kjøpesenter for å finne no hard papp som kunne stive opp baksida av brudekjolen, da kjøpte vi bubbletea på veien hjem og jeg hadde helt glemt av bubbletea, men herregud, det er så bra, mandelmelk bubbletea, med mellomstore tapiopkaperler (bubbles right) i bunnen, so good lah! og da, da kjente jeg at det var digg å være i asia igjen, og senere, da jeg tok en joggetur langs Sea Wall i solnedgangstida, da kjente jeg at jeg egentlig er laga for dette klimaet, subtropisk klima, det er perfekt, varmt og fuktig om sommeren, nordnorsk sommer om vinteren

men nord-norge er fremdeles verdens vakreste, friskeste sted

skyene driver over okinawa, vinden er frisk og mild, jeg kan ikke japansk, men de lager god curry her, og når jeg kommer hjem skal jeg spise søtpotet mye oftere

one day to go

det blir grønnere for hver dag som går, hver time, et nytt lite skudd, grønnere gress, selv om snøen ligger langt ned i bakkene, åsene, fjellene, men det er 12 grader ute, eller over 10 i alle fall, og om et og et halvt døgn reiser jeg til Japan, og når jeg kommer hjem har det allerede vært midnattsol i tre uker, og alt som nå spirer har blitt grønt, blomstrete, somrete

de sier at en kald mai gir en varm sommer

jeg krysser fingre for fønvind fra Kola, russevinden, sikkert full av radioaktivitet og smog, men så varm at den stryker deg over huden så hårene legger seg flate ned og slapper av og det trenger ikke være sol engang, kan til og med regne litt, men det er den varmen likevel, litt lummert, litt hett, et utendørsteppe som pakker deg inn nesten, sånn er det, jeg krysser fingre for fønvind fra Kola

varme strømmer fra nordøst

mai. stemning.

i heard it for a moment now / the riot’s gone synger Santigold, the riot’s gone away og så begynner Youth Lagoon, synger get your cannons ready, light the wick / (…) you will never talk me out of this og etter Youth Lagoon kommer Cults: i never wanted a single thing for my life / all i wanted to know was to know that i have never wasted my time

jeg har laga ei liste for hver måned det siste året, jeg har sikkert laga lister for de fleste månedene i mange år, men de har forsvunnet med formateringer og nå, nå hører jeg aldri på musikken som ligger lagra i et uvisst antall gigabytes på harddiskene mine lenger, alt kommer fra et anna sted, der all musikk finnes, nesten all musikk, det føles som alt finnes der i alle fall (bare ikke Joanna Newsom, eller The Beatles), og i mai i fjor hørte jeg på Veronica Maggio og Säkert!, Lenka og Birdy, Balkan Beat Box, Rancid, M.I.A., men det var i fjor,  det var i 2011

i år går det i andre ting

denne, for eksempel

og denne

og denne (endelig streambar!)

hanne; ti år

da jeg var ti år gammel og hadde bob og gikk på Kanebogen barneskole og hadde på meg en genser jeg hadde arva fra søskenbarnet (gutt, to år eldre)

da trodde jeg neppe at jeg skulle ha den genseren 16 år senere

og i alle fall ikke bruke den

men det gjør jeg

go outside

det regner, men det er fint, for da blir det grønt mye fortere enn om det bare hadde vært sol

og det trenger å bli grønt ute nå

jeg vet; gåsungene har begynt å sprette og hestehoven og krokusen er godt på vei. jeg har til og med sett noen løvetenner. jeg tror det var fem stykker, men jeg var på andre sia av veien så jeg telte dem ikke så grundig. de så bare ut som de var en gjeng på fem, blomstra opp mellom asfalten og murveggen utfor Skeidar i Medkila. men noen krokuser og løvetenner gjør ikke en sommer.

jeg har vært mye ute den siste uka. i sola, alt er så mye lettere i sola; snøen smelter fra skolegården og jeg finner klinkekuler på asfalten når jeg går hjem.

natta før dagen

jeg har fått tilbake energien

kanskje kan forkjølelser fungere som rensekurer

jeg vet ikke, men noe skjedde på tirsdag, da forkjølelsen slapp taket i musklene og hodet, og nå er det natt til søttende mai og jeg står på kjøkkenet og ser utover Havnegata, Kulturhuset, himmelen er lyseblå og nesten kvit og lyserosa, og de kvite veggene til Kulturhuset er lyserosa på ene sia, grå på den andre, og havet mellom byen og Trondenes er  et ferskenfarga speilbilde av himmelen og på himmelen, i lufta, der flyr måsene, synger/skriker (jeg syns det første) og det er natt til søttende mai og i dag kom våren for fullt, på skikkelig, i dag var det sol og varmt, snøen som falt på lørdag var borte og hadde tatt med seg litt av vintersnøen, det var småskovær, vårjakkevær, vi hadde ungene nede i fjæra og en fjerdedel kom søkkblaute opp, og jeg lekte i klatrestativ og hoppa fra dessa (eller huska, eller dissa, men disse ordene høres feile og rare ut så jeg lar være) fordi jeg ble utfordra av en førsteklassing (eller to), men ombestemte meg midt i hoppet og istedet for å slenge med lenger fram mot ei mjuk landing, så stivna jeg midt i lufta og falt rett ned, det er helt sant, det var lettere å hoppe når man var små, når kroppen var mindre og lettere og hodet ikke så redd for å slå seg

hvorfor blir man så feig når man blir eldre

må være dødsangsten, og realiteten

knocks you in the face

men dette handler ikke om dødsangst, eller realitetene

det er natt til søttende mai og jeg har gått over 13000 skritt i dag

handla mat, leita etter kvit strømpebukse til bunaden, laga eplekake, rydda, hoppa rundt og bare åna

det betyr at man oppfører seg teit, eller tullete, eller masete, eller wacky

eller all of the above, jeg vet ikke

men det er energien, den som plutselig kom tilbake, etter altfor langt fravær, en liten bump in the road, men nå er det vår, nå er det snart søttende mai

og om åtte dager reiser jeg til japan

 

den trettende dagen i mai

jeg er sliten

på tv går en c-film om to bortskjemte søstre som må jobbe på pappas meieri og lærer en viktig lekse for livet 

gjett hva den leksa er (life is hard, money don’t come easy, dere er priviligerte shitkids)

jeg var i dåp i dag. jeg har en gudsønn, og i dag ble han døpt. jeg satt fremst i kirka på en gudstjeneste. det må være tolv år sia sist. jeg husker jeg brukte å be en gang i tida. folde hendene og si «kjære gud». sang Ingen er så trygg i fare. jeg tror det var favorittsalmen min. noen ganger sang jeg kjære gud jeg har det godt når jeg var trist for noe. jeg folda hendene og sang en godnattsang, til og med da jeg var ganske stor. det er ikke noe jeg gjør lenger. 

jeg er sliten, men det er ikke så rart. kroppen er forkjøla. hele helga har jeg vært syk. det er mai, og i går snødde det så tett at jeg ikke så byen. jeg bor i byen. det var heavy greier. 

jeg tror snøen ligger til juli. 

men satser på at den er borte til jeg kommer tilbake igjen. da har våren fem uker på seg til å flekse musklene og jage vinteren på dør. 

come on.