det blir bedre

by vaarloek

jeg hører på pixies, det har vært meg pixies i det siste, sånn en del pixies i alle fall, ikke like mye som da jeg var atten, men ganske mye likevel, jeg går ikke lenger rundt med discman og cd-mappe, jeg går ikke lenger rundt med mp3-spilleren på 1 gb (mest fordi musikken jeg vil høre på eier jeg ikke lenger, litt fordi jeg har mista den), men jeg nynner fremdeles, jeg nynner og snakker til meg selv, og noen ganger nynner jeg inni meg (og snakker inni meg, men da heter det bare å «å tenke»), og pixies er noe jeg ofte nynner på, som regel Here Comes Your Man eller Wave of Mutilation eller Debaser. noen ganger Velouria, my Velouria, even i adore ya, og da føles det ikke som det har gått ti år, ni år, det føles bare som det alltid har gjort, dette er et øyeblikk jeg eksisterer i, dette er det jeg tenker, det jeg hører, dette er det jeg lever midt i

klokka er ti på ni, ute er det kveldslys forkledt som dagslys, det blir ikke natt lenger, ikke helt, det er dette lyset, hele tida, mer og mer, man ser alt, kan strekke fingrene ut mot alt, og vinteren begynner å bli et minne jeg ikke lenger klarer å begripe helt, jeg husker mørket ennå, den tida når du går ut og det er mørkt overalt, rundt deg, og det er stjerner på himmelen, over deg, og mørket er noe som faller ned, legger seg om deg og demper lydene og demper livene og dekker til verden

men nå er det lyst

det er 3.mai, og det snødde da jeg våkne, snødde ut over formiddagen, men det er vår i lufta likevel, det ligger en sommer og venter under snøen