natta før dagen

by vaarloek

jeg har fått tilbake energien

kanskje kan forkjølelser fungere som rensekurer

jeg vet ikke, men noe skjedde på tirsdag, da forkjølelsen slapp taket i musklene og hodet, og nå er det natt til søttende mai og jeg står på kjøkkenet og ser utover Havnegata, Kulturhuset, himmelen er lyseblå og nesten kvit og lyserosa, og de kvite veggene til Kulturhuset er lyserosa på ene sia, grå på den andre, og havet mellom byen og Trondenes er  et ferskenfarga speilbilde av himmelen og på himmelen, i lufta, der flyr måsene, synger/skriker (jeg syns det første) og det er natt til søttende mai og i dag kom våren for fullt, på skikkelig, i dag var det sol og varmt, snøen som falt på lørdag var borte og hadde tatt med seg litt av vintersnøen, det var småskovær, vårjakkevær, vi hadde ungene nede i fjæra og en fjerdedel kom søkkblaute opp, og jeg lekte i klatrestativ og hoppa fra dessa (eller huska, eller dissa, men disse ordene høres feile og rare ut så jeg lar være) fordi jeg ble utfordra av en førsteklassing (eller to), men ombestemte meg midt i hoppet og istedet for å slenge med lenger fram mot ei mjuk landing, så stivna jeg midt i lufta og falt rett ned, det er helt sant, det var lettere å hoppe når man var små, når kroppen var mindre og lettere og hodet ikke så redd for å slå seg

hvorfor blir man så feig når man blir eldre

må være dødsangsten, og realiteten

knocks you in the face

men dette handler ikke om dødsangst, eller realitetene

det er natt til søttende mai og jeg har gått over 13000 skritt i dag

handla mat, leita etter kvit strømpebukse til bunaden, laga eplekake, rydda, hoppa rundt og bare åna

det betyr at man oppfører seg teit, eller tullete, eller masete, eller wacky

eller all of the above, jeg vet ikke

men det er energien, den som plutselig kom tilbake, etter altfor langt fravær, en liten bump in the road, men nå er det vår, nå er det snart søttende mai

og om åtte dager reiser jeg til japan