okinawa del 4. og livet.

det det koker ned til er alltid dette, alltid dette enkle men så jævlig vanskelige spørsmålet, målet, hva slags liv vil du leve, hvordan vil du ha det, hva vil du strebe etter, hvem vil du være, hvor vil du

jeg er fremdeles på Okinawa, jeg har blåmerker og myggstikk, en hoven kul på ankelen fremdeles, men den blir mindre for hver dag som går, men det jevner seg ut, som da jeg hoppa ned fra rekkverket der jeg kunne se ut over havet og klippene mye bedre enn nede på bakken, og traff en hard stein med den andre foten

alt i livet må være i balanse

i dag sendte vi avgårde siste rest av besøk og venner, nå er det bare meg og Sophia igjen, fire dager, eller fem, så drar jeg hjem, og i dag kjørte vi til Naha og spiste frokost på McDonald’s, jeg sa til Milla «your last meal in Japan, and it’s McDonald’s», og så slapp vi henne av på flyplassen, før vi dro videre til Peace Memorial Park og gikk rundt mellom bautaer og templer og tavler med tusenvis, hundretusenvis av navn; amerikanere, europeere, japanere, hvem vet, så mange navn, så mange døde mennesker, døde, begravet, brent, glemt, men de har Peace Memorial Park, utstikten er havet, det store havet, og stupbratte klipper

og vi gikk rundt i Peace Memorial Park og prøvde å ikke svette ihjel, vi gikk sakte, så sikkert ikke mer enn en kvartdel, eller kanskje en tredjedel, eller heck, hva vet vel jeg, kanskje vi så halve, nesten tre fjerdedeler, men det var masse igjen da vi dro, for å slippe av Jonah på flyplassen

så dro vi hjem igjen, hjem til Chatan, huset som ligger noen minutter fra Sea Wall, der hundene venta på oss, pitbullen og labradoren

og nå er det kveld

og med kvelden kom tordenstormen som stadig har vært meldt når jeg har sjekka værmeldinga

himmelen fylles av kjappe lysglimt, noen ganger kommer tordna rullende etter, og nå, nå nettopp kom regnet, det ordentlig regnet, regnet som drønner ned mot bakken og hustakene, regnet som kan piske deg våt på få sekunder, regnet som føles som en lettelse, som en renselse, som en ny start

Reklame

okinawa, del 3 (eller 2,5)

jeg er ikke kristen

jeg er ikke religiøs

så de siste dagene har vært utfordrende

jeg vil ikke ta en diskusjon med hyggelige folk som på et sett bekrefter mine sørstatsfordommer, og på den andre sia gjør fordommene mine litt til skamme, så jeg har ikke tatt noen diskusjon, jeg har nikka og smilt og bevegd leppene og noen ganger sagt at jeg ikke er enig (seriøst, homofile er ikke syke og what’s the big deal og egentlig, det jeg skulle sagt «obama is not a socialist», but i bit my tongue, no point lah), jeg er ikke kristen, jeg er ikke religiøs, jeg tror det viktigste i livet er å være gode mennesker, leve etter moralen vi alle er født med; gjør mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg, essensen av menneskelig samvær, kommunikasjon, sameksistens

intoleranse, det skjønner jeg ikke

jeg er fra norge

et liberalt sosialdemokrati fungerer

det er helt sant

det er ikke perfekt, men ingenting er perfekt

og å diskutere politikk og religion med så vidt forskjellige utganspunkt

jeg bare «nah. not worth it»

det handler om kontekst. nikk og smil.

«norway»

jeg lever opp til kallenavnet