to just grow away

jeg lurer på hvorfor vi ikke kjenner hverandre bedre enn vi gjør

jeg har bare de hemmelighetene jeg trenger å ha

får jeg spørsmål svarer jeg alltid så ærlig som jeg kan

får jeg spørsmål svarer jeg noen ganger for mye

det er så mange vinklinger å velge

så mange måter å si det samme på

 

men ingenting kommer av seg selv

og nå tror jeg ikke jeg kjenner deg lenger uansett

Reklame

i saw sunlight on the water

da jeg satt på bussen til Harstad og øynene mine var tørre av linsene og søvnmangel og sola skinte over fjorden vi kjørte forbi og alt rundt var grønt og skinnende og bussen rullet og rullet langs svingete nordlandsveier og det var ettermiddagen 22. juli 2012 og alt jeg følte var nummenhet og jeg satte på spillelista jeg hadde laga i wimp for anledninga og Sam Beam begynte å synge i was walking far from home where the names were not burned along the wall 

da begynte det å stikke

for alt var så vakkert og verden var så ny, og selv om det ikke betyr noe, en dag er en dag med mindre noe skjer, og et eller anna sted i verden skjer det jo alltid noe, men denne dagen var ikke den samme som året før, bare været ligna, men jeg satt på bussen og hørte Sam Beam synge i saw blood and a bit of it was mine, og da kjente jeg det, da stakk det igjen, og kontrasten mellom da og nå, mellom dagen før og livet etterpå, den traff meg igjen, som en liten pilspiss, og da vi rulla inn mot Steigenkrysset  tenkte jeg bare på alt som ble tatt fra oss den dagen, alt som kunne skjedd men aldri kommer til å skje, for de er ikke her lenger, og ideen om Norge, den fredelige trygghetens bastion, lykkelandet; borte, eller fremdeles her, bare med denne sorgen, dette tapet, det vi må bære på, som tynger oss rett under ribbeina

men det meste er som før

bare dette såret vi ikke klarer å la være å pirke i, denne skorpa som aldri får legge seg, det vi aldri kommer til å slutte å snakke om, dette vi aldri kan forsone oss med, men som vi må leve med så lenge vi er her

noen ganger trenger vi bare se på hverandre

vi skjønner hva vi tenker på uten ordene, uten tallene, uten datoen og navnene; det er rissa inn i oss og uansett hvor mye vi kjenner at det er nok, det er nok referanser og det er nok i media og det er nok historier (og det er så mange historier, vi kan aldri rekke over alle) og det er nok nå,fine ord og store gester, og du vet hva jeg mener, men likevel blir det aldri nok, for sorgen går i bølger, i daler, den hever seg til overflaten og synker ned mot bunnen, om igjen og om igjen og om igjen og svakere kanskje, for hver gang

men aldri helt borte

aldri langt nok unna

sommerfugleffekten

jeg rydder. jeg prøver å rydde. de siste to månedene med alt kaoset og fartinga og holloien, jeg prøver å rydde det på plass. prøver å sortere, prøver å plassere. alle ting trenger en plass, alle ting trenger å bli brukt til noe, så jeg leter etter det jeg bruker, prøver å få unna alt det andre, det som ligger igjen og kun tar opp plass.

det er lett med tingene, egentlig. de kan flyttes og kastes. du kan putte dem i en pose og kaste dem vekk og aldri behøve å se dem igjen, la noen andre ta over problemet, det er ikke lenger ditt.

men livet kan ikke pakkes ned i esker, arkiveres, kategoriseres, det kan ikke planlegges eller sorteres, kan ikke stilles ut oppsummert og vedtatt, godkjent og forklart. men vi prøver likevel. vi gir oss ikke. vi prøver å forstå, og for å forstå legger vi ting på sin rette plass, prøver å finne en plass, for vi kan legge papirene i mapper og vi kan lime bildene inn i album, vi kan gi hverandre navn, vi kan si: dette er musikk, dette er jazz, dette er el-gitarer, dette er en stemme. vi kan si dette er en setning, dette er et ord, og i ordene er bokstavene. vi kan bryte opp eksistensen til molekyler, atomer, elektroner, kvarker. vi har maskiner som kan se inn i oss, avsløre gamle bruddskader, finne flekker som ikke skal være der. vi har forstått alt dette. alt dette kan sorteres og kategoriseres. det kan forklares. det henger sammen i et mønster vi ser tydeligere og tydeligere for hvert år som går, hvert år som kommer.

men så skal vi forklare livet. så skal vi forstå eksistensen. så skal vi se på oss selv og forklare oss selv, si hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva livet har gjort med oss, hvem vi har blitt. hvem vi var.

alt som har hendt som vi ikke kan forstå.

det finnes ikke et skjema å fylle ut, en mappe å lagre det i, en bås å sette det i. det kan ikke merkes med en kategori, med en hashtag, kan ikke sammenføyes til en overskrift og en ingress. livet er større enn vi er. sammenhengene rett utenfor vår fatteevne. tilfeldighetene så store at vi helst fortrenger dem. alt er som det er, men det kunne vært annerledes.

:

da jeg var tre år gammel kjørte vi fra Lødingen til Harstad. ved Fiskefjord møtte vi trailere, og en isflekk. bilen kjørte utfor, rulla nedover steinene, ned mot havet, og stoppa akkurat før det kalde vintervannet slukte oss. steinene laget dype bulker i biltaket. mormors briller havnet i bagasjerommet. sugerøret i glass-soloen ga meg neseblod. jeg husker trailersjåførene komme nedover steinene som mørke skygger. jeg husker forvirrelsen. jeg gråt sikkert. de kjørte oss tilbake til Lødingen og legekontoret. jeg satt på gulvet og lekte med det jeg fant i lekekassa. alt jeg husker er gråtoner.

og den røde posen med Bamsemums i traileren.

en gang til

jeg dro til Bodø. så saltstraumen klokka halv ett på natta. drakk vin. smakte ost fra frankrike, latvia og kjerringøy. lærte at ost laga på sauemelk smaker sånn som sauefjøs lukter. hørte noen si «det e jo ikke nåkka som e mer metall enn et velstelt blomsterbedd.» de er annerledes i nordland. de gjør alt med mer volum. blei smitta av høylyttheten. lurer på når jovialiteten tar meg. kanskje har den gjort det allerede.

puppy love

venninna og jeg var på valpebesøk

til slutt sovna valpen på arma mi

alle sammen i kor nå:

awwww

takk for alt, Træna

33 nautiske mil vest i havet, der ligger Træna, der ligger Husøy og Sanna og holmer og skjær, der ute i havet der det er lett å tro at en gang, en gang var det guder som gikk her, kjemper som tida sjøl gjorde om til stein, for de er strødd rundt om hele Helgelandet; Hestmannen, Lekamøya, Torghatten, De Syv Søstre, hele Nordlandskysten er full av dem, de gamle kjempene fra mytene, fra eventyren, og jeg så dem alle (nesten), da Gamle Salten stampa nedover kysten fra Bodø, utover mot Træna, og sola skinte og himmelen var blå, og jeg kom akkurat med selv om de hadde et liiiite overbookingsproblem, og jeg kjente pulsen øke litt, kjente et snev av «herregud, alt e fiksa men æ blir stuck i Bodø», men så gikk det bort, for jeg visste jo; jeg skulle til Træna, alt kom til å ordne seg, og det gjorde det jo også

jeg vet ikke helt hvordan

men sånn ca sånn her:

jeg fikk sole meg på båtdekket

slapp å sette opp telt i regnet

ramla innom et nach med pirater

var nabo med både Christian Radich og KV Harstad (slipper ikke unna, no no)

spise verdens beste dessert (noensinne, ever)

ta selvportrett der jeg blokkerer for turistmotivet

lurte på hvorfor Kroæ veiver med et italiensk flagg

møtte på en «spontangjæret ale»

blåste nesten bort ved flere anledninger

men var stort sett latterlig blid likevel:

kanskje fordi jeg fikk gå til nach når verden så sånn ut:

etter å ha: drukket Fernet og whisky og rødvin og øl (spredt utover flere dager altså), gått glipp av alt for mye, sovet alt for lite, kjøpt et skjerf fordi det var så fryktelig kaldt, vært uhorvelig takknemlig for at jeg fikk nye venner så jeg kunne sove på en lugar og ikke i teltet, hatt store mengder tørrsjampo i håret, imponert med dybdekjennskap til nordnorsk visekunst og kulturliv, blitt varma av kaffebaileys og The Whitest Boy Alive, angra på at jeg ikke tok med laptopen likevel (men jeg trodde jo jeg skulle bo i et telt), hatt en lengre samtale med en person før vi hilser for andre gang på under ei uke (samme person, altså! vi gjorde virkelig inntrykk på hverandre første gangen), hørt Halvdan synge Labbetuss live, sjekka ut Det fabelaktige naustet, dansa til Manu Chao, blitt løfta opp på skuldrene til en fremmed fyr og bært rundt i noen minutter under Manu Chao, blitt ansatt og bortgifta og paparazzifotografert, vært på nach på fiskebåt med røykmaskin og tappetårn, sett altfor mange mariusgensere, hørt Ingrid Olava synge i ei grotte, blitt generelt forelska i Træna for herregud, det er forblåst men så, så vakkert

og etterpå fant jeg enda et nach

det gikk i jäger og rødvin på kaffekanne

så lånte jeg visst bort solbrillene mine til halve Raggabalder

og når klokka runda 08:00 gikk  jeg i 45 minutter, hele veien til Gamle Salten, flata ut i køya, våkna opp til havari (,et oljerør til propellen gikk lekk) men piratene kom for å redde oss (med ekstradeler), ikke de samme piratene som hadde nach, men pirater likefullt, folk på havet, de stiller opp for hverandre samma fan

så kom vi til Bodø bare fire timer etter planen, så var det vin, en taxisjåfør fra Afrika som  sa «men du ser ikke norsk ut som de andre, mer litt sånn indisk», og så var det mer vin, og så var det Fernet, og selv om jeg prøvde å forebygge med nattmat-samosa endte det hele med at jeg tok bussen hjem en halv dag etter planen, fordi jeg hadde lagt bagasjen igjen på Dama Di, men slokna et helt anna sted, og ja, jeg skylder på Ferneten og nei, jeg tror ikke jeg drikker dét igjen med det første

men jeg fikk tak i bagasjen, jeg kom meg hjem, og sola skinte heke veien fra Nordland og hjem til Troms

sørgående

jeg er på Polarlys

her har jeg vært sia klokka halv ni dag tidlig, minus førti minutter på Stokmarknes, minus en time i Svolvær, og sola har skint hele veien, og da vi kom til Lofoten blei havet speilblankt, og nå ligger båten til kai i Stamsund og jeg sitter oppe i baren på dekk 7 og hører en engelskmann spille ganske kjipe coversversjoner av klassiske poplåter, men han er en hyggelig fyr og i sted kalte han meg en «beautiful woman» med et «warm face».

men jeg vil bare komme meg ut til Træna og puste havlufta og slå opp teltet og håpe det ikke regner, og finne et sted pc-en min kan bo mens jeg er ute og vandrer og skriver et par saker for festivalmagasinet sia de fiksa meg presseakkreditering på tampen, veldig på tampen, det var vel i går kveld at alt ble bekrefta og impulsturen til Træna faktisk var i boks, og selv om det er litt kjipt at jeg må dra med båten klokka elleve søndag, så kommer jeg meg i alle fall tilbake til Bodø, så jeg kommer meg tilbake til jobb, så jeg klager ikke, dette var ikke planlagt i det hele tatt, og nå har jeg vært fryktelig mange timer på Hurtigruta og det virker som det blir enda litt lenger enn jeg trodde, klokka ti skulle den legge fra kai her men nå er klokka kvart over og hadde jeg visst dette hadde jeg gått i land og lufta meg og satt beina ned på Stamsund, for det er det jo garantert lenge sia jeg har gjort, men jeg sitter fremdeles her oppe i baren og hører på denne crappy musikken denne engelskmannen spiller, og venter på at båten skal legge fra kai og bevege seg sørover mot Bodø

så jeg kan sove litt, ta en dusj og bevege meg vest i havet på enda en lang båttur

og så gå i land

nordnorske netter er de vakreste

og om noen timer stikker jeg til Træna!