i saw sunlight on the water

by vaarloek

da jeg satt på bussen til Harstad og øynene mine var tørre av linsene og søvnmangel og sola skinte over fjorden vi kjørte forbi og alt rundt var grønt og skinnende og bussen rullet og rullet langs svingete nordlandsveier og det var ettermiddagen 22. juli 2012 og alt jeg følte var nummenhet og jeg satte på spillelista jeg hadde laga i wimp for anledninga og Sam Beam begynte å synge i was walking far from home where the names were not burned along the wall 

da begynte det å stikke

for alt var så vakkert og verden var så ny, og selv om det ikke betyr noe, en dag er en dag med mindre noe skjer, og et eller anna sted i verden skjer det jo alltid noe, men denne dagen var ikke den samme som året før, bare været ligna, men jeg satt på bussen og hørte Sam Beam synge i saw blood and a bit of it was mine, og da kjente jeg det, da stakk det igjen, og kontrasten mellom da og nå, mellom dagen før og livet etterpå, den traff meg igjen, som en liten pilspiss, og da vi rulla inn mot Steigenkrysset  tenkte jeg bare på alt som ble tatt fra oss den dagen, alt som kunne skjedd men aldri kommer til å skje, for de er ikke her lenger, og ideen om Norge, den fredelige trygghetens bastion, lykkelandet; borte, eller fremdeles her, bare med denne sorgen, dette tapet, det vi må bære på, som tynger oss rett under ribbeina

men det meste er som før

bare dette såret vi ikke klarer å la være å pirke i, denne skorpa som aldri får legge seg, det vi aldri kommer til å slutte å snakke om, dette vi aldri kan forsone oss med, men som vi må leve med så lenge vi er her

noen ganger trenger vi bare se på hverandre

vi skjønner hva vi tenker på uten ordene, uten tallene, uten datoen og navnene; det er rissa inn i oss og uansett hvor mye vi kjenner at det er nok, det er nok referanser og det er nok i media og det er nok historier (og det er så mange historier, vi kan aldri rekke over alle) og det er nok nå,fine ord og store gester, og du vet hva jeg mener, men likevel blir det aldri nok, for sorgen går i bølger, i daler, den hever seg til overflaten og synker ned mot bunnen, om igjen og om igjen og om igjen og svakere kanskje, for hver gang

men aldri helt borte

aldri langt nok unna