«gandhi once said: live as if you’re gonna die tomorrow, learn as if you’re gonna live forever»

by vaarloek

men alt dette fikk meg til å tenke over noen ting:

hvem er det vi lærer av, når vi vokser opp, hva er det vi lærer, hva er det vi ikke lærer, hvor dypt sitter refleksene våre, og hva trigger responsen vår.

ingenting av dette er revolusjonerende.

men jeg vet hva jeg ikke har lært, og jeg vet hva som gir meg følelsen av noe velkjent og trygt, noe jeg forstår. og jeg jeg skjønner det bedre nå.  det jeg ser etter, det som trigger den følelsen av gjenkjennelse, det er ikke bra. strengt tatt er det ganske fucked up, og det irriterer meg at det er dette jeg har lært å gjøre, at det er sånn jeg har lært å reagere, føle, forholde meg til verden på.

og vi lærer fra så mange forskjellige instanser:

foreldre, familie, institusjonene vi må gjennom, vennskap; alt.

og fiksjonen. vi lærer av fiksjonen, fra vi er små lærer vi av fiksjonen; eventyrene følger oss hele livet og lærer oss ikke bare hvordan vi bør oppføre oss og leve, hva vi børe forvente av livet, de lærer oss bullshit, innprenter det i hodene våre, i ryggmargen, urealistiske ideer, forventninger, klisjeer.

for eksempel hvordan Carrie og Big er historien om et kjærlighetsforhold som bør idealiseres, når det på ingen måte er det,

eller hvordan alle high school-filmer og serier med pene, vellykkede tjueåringer i rollen som 16-åringer og urealistiske dialoger og plot gjør at videregående virker ulidelig langt unna den spenningen vi drømmer om.

ikke at livet har plot

at noen sitter med en grand plan bak alt som skjer med oss

sånn er det jo ikke:

det er valg og tilfeldigheter, hele veien, mens fiksjonen har en som bestemmer, en som har diktert og bestemt hele forløpet; inngang og utgang,

men likevel tar vi lærdom av fiksjonen, bygger forventninger livet aldri kan oppfylle, leter etter en fiksjon vi innerst inne vet er usann, men likevel tror på.

art may imitate life, but life imitates tv

eller; det prøver, vi prøver, leter etter troper vi kjenner igjen fra en uvirkelig verden vi har vokst opp med som læremester, leter etter kjente klisjeer, velkjente mønstre vi kan følge og forstå, så livet skal ligne noe vi kjenner igjen

men jeg begynner å tro at det er bedre å lete etter det som er ukjent

Advertisements