tingene som ikke er

Måned: september, 2012

no matter what you choose you’re gonna live it

klokka ti på søndags formiddag, og kirkeklokkene ringer, og jeg tenker på de gangene jeg sov rett ved sia av Ishavskatedralen, like nedfor, nede ved sundet, og søndagsklokkene var så høylydte at det var som å våkne inni dem, akkurat som det noen morgener er som om rommet mitt er på Hurtigruta, når nordgående og sørgående tar farvel med byen og det ljomer mellom bergene, noen steder slynges lyden inn i bergveggen og tilbake, inn gjennom vinduer, andre steder er det som om lyden kommer med vinden, så når vindretninga stemmer våkner jeg plutselig av Hurtigrutas høye drønn, pulsen raser, hjertet banker ekstra fort

men snart er det over, det også, og jeg er så langt unna at disse lydene ikke kan nå meg;

ikke kirkeklokkene, ikke Hurtigruta

ikke fulle mennesker seint på kvelden, midt på natta

og natta blir lengre og lengre nå, hver dag, litt lengre, hvert døgn litt mørkere enn det som kom før, og vår side av jorda snur seg bort fra sola, og trærne trekker sevja inn og går i dvale, og noen ganger tenker jeg at det må være fint, å kunne gå i dvale, å være et sånt dyr som kan gå i dvale, bruke sommeren på å fete seg opp, så trekke seg tilbake til et mørkt og lunt sted og sette livet på pause til våren kommer tilbake igjen, men vi går ikke i dvale, vi lever gjennom vinteren og mørket, år etter år, og i fjor gleda jeg meg, jeg husker jeg sa «men så kommer stjernan, og nordlyset, og så blir det koselig førr vi kan ha lys på inne, og drikke kakao, og kle på varme klea, og så blir det jul og nyttår og så e det nesten over og sola kommer tellbake igjen» og jeg mente det, det går fort, det tar ikke så lang tid som man tror, som alle okker og stønner over

men i år er det annerledes

i år føles høsten mørkere og vinteren lengre

kanskje fordi det aldri var særlig sommer

kanskje fordi det siste kvartalet har føltes som å sykle opp en bakke, en sånn bakke som ser slak ut, men når du er halvveis kjenner du at du føler deg lurt, for den er brattere enn den ser ut til, og mye, mye lengre

og jeg vil bare komme til toppen

Reklame

like janis

jeg er så glad i Rodriguez

and don’t try to enchant me with your manner of dress

’cause a monkey in silk is a monkey no less

 

søndag, kveld

jeg har logga meg ut av spotify og glemt passordet, så jeg ber om å få sendt nytt passord til hotmailen min, men jeg har ikke brukt hotmail på eviglenge og har glemt passordet, glemt svaret på sikkerhetsspørsmålet som jeg ikke engang husker å valgt, husker ikke å ha tenkt at «dét var et bra spørsmål, dét husker jeg garantert svaret på», for det gjør jeg jo ikke, så nå venter jeg på svar fra hotmail, om jeg kanskje kan få tilgang til kontoen min selv om informasjonen jeg klarte å komme med er ytterst sparsommelig (subjects of recent sent emails? dunno. folders you’ve created? dunno. men pretty please?)

jeg har spist mer godteri i kveld enn de siste to-tre ukene til sammen, så mye sukker at jeg får hjertebank før jeg legger meg, og ikke av den gode typen, ikke den gode typen hjertebank, og jeg vil heller ha den gode typen hjertebank, men den kommer ikke av seg selv, dukker ikke opp uten grunn

Bruce Willis er på tv, kjemper mot en gjeng blonde tyskerkjeltringer

livet mitt er ikke så spennende, når alt kommer til alt, eller kanskje det bare er nede i en bølgedal, kanskje det bølger seg opp igjen snart, mot enda en begivenhetsrik topp

instagram kan sikkert bekrefte/avkrefte

til lyden av en høstlig bris (vinden slår mot husveggene, regnet renner nedover rutene)

jeg er trist. jeg trodde jeg var ferdig med det nå. hele sommeren, eller: nesten hele juli, nesten hele august; emosjonell bølgedal, alt på tverke. men så kom høsten, da skulle det ordne seg. nå vet jeg ikke lenger. jeg er trist. jeg føler tristhet. prikker på innsiden. skraper i ribbeina. men det går over. følelser går alltid over. som alt her i verden, livet, universet. det går over. det forandrer seg. stagnasjon er død, så: så lenge universet har varme, har det bevegelse, har det liv. og livet er alltid i bevegelse. bare tenk; du er et menneske, en organisme, du har en definert ramme og inni deg; organer, blod, vev. utellelig antall celler, enda flere atomer. du består av så mange atomer at det ikke kan telles en gang, og atomene består av mindre deler, og de delene av mindre deler igjen, helt sikkert, sånn går det, innover og innover, mindre og mindre, og alle disse delene er alltid i bevegelse, du er alltid i bevegelse, og alle disse delene vil videre, men noe holder dem sammen fra du fødes til du dør, av en eller annen grunn klarer de å være deg hele livet ditt, i stedet for å oppløse deg i luften, dra deg avgårde i alle retninger; videre, videre, mot noe annerledes.

det er en kosmisk lov. den største loven:

alt forandrer seg, hele tiden, alltid.

det er livet, eksistensen, døden. det er det eneste konstante.

og vi; du, jeg, menneskeheten, vi:

vi er små, små deler av den ultimate forandringen, så stor at vi aldri vil kunne se den, så langsom at vi aldri vil holde ut til siste slutt.

om det noen gang slutter. hvem vet.

fikk en følelse

 

(fra utstillingen Listen av Newsha Tavakolian, Teheran. snappa under Festspillene i Nord-Norge, 2012)

livet, døden og evigheten

det var en fin dag i dag. sola skinte, stort sett. skylaget var lett og tynt. noen steder var himmelen blå. jeg gjorde litt yoga. lagde en solid smoothie med masse bær. leste litt i Lolita. lefla med litt digitalt papirarbeid. gikk en tur til byen. brukte litt penger på nye klær (salg, og i morra kommer lønna uansett). satt på kafé med Hedda. dro hjem, tenkte på middag. sjekka face, scrolla nedover feeden.

den fortalte meg at noen er død.

plutselig, borte, poff.

så da tenkte jeg på Tomas, som jeg ble kjent med fordi han var venn av det ene kjente ansiktet på båten ut til Træna. Tomas, som var så åpen og morsom og sær, som berga meg fra ei helg i telt,  som sa, litt sånn forundra og oppriktig interessert; «kor kommer du fra?»,  når vi snakka om nordnorsk kulturliv og historie, og referansene våre var overraskende like, på kryss og tvers. Tomas som var full av entusiasme, oppdrift, ekte engasjement; som ansatte meg som personlig assistent, og sparka meg fordi astma var et tegn på svake gener, men ansatte meg igjen neste dag, og ville at jeg skulle komme til Bodø og jobbe med dem, og mente det, i utgangspunktet i alle fall.

Tomas, som jeg så gjerne skulle ha fått snakka enda mer med, om alt mulig, som vi gjorde den helga. drukket med. jobba med. blitt bedre kjent med.

men:

på Træna ble jeg venn med Tomas, Marita (det eneste kjente fjeset på båten), og Fernet. det var et evig kaos, tre mennesker med masse bagasje i en av Gamle Saltens lille lugarer, tre dager til ende. rødvin og fernet, brødskiver til nattmat, nachspill på nabobåtene,  gode samtaler, sære samtaler. det var fest og god stemning hele veien (give or take), til jeg våkna på sofaen i klipperommet i Mediegården en mandags morgen i juli, og tenkte at jeg aldri skulle drikke Fernet igjen.

men det gjorde jeg.

og nå er Tomas borte.

jeg og venninna drakk rødvin i egne, medbrakte rødvinsglass. vi satt på kaia. det var mørkt, og varmt. (det er mørkt, det er varmt). ute på fjorden, midt i mørket, mellom himmelen og havet som nå glir sømløst over i hverandre, kom lyset fra ei lita fyrlykt mot oss, glitra i vannet helt inntil kaia.

ka kan æ si:

en skål, en siste slurk vin, et bon voyage.

w(h)ine

i kveld er jeg blakk og venneløs

kanskje litt asosial

eventuelt bare lei av å være blakk

jeg har ni kroner i veska og kanskje femti på kontoen, men antageligvis ingenting

og det er kjedelig. jeg er ikke en som liker å henge alene med et glass rødvin, sånn, just for fun

så jeg tenkte: ok, jeg har rødvin, og et svært lerret

jeg kan være artsy

men for ni år sia tenkte jeg at det var en god idé å strø noen oransje sirkler over det svære lerretet, og nå sitter jeg her med et svært lerret med oransje sirkler på, ymse tuber med akrylmaling, men ingenting å grunne lerretet med, ingen kvit maling jeg kan viske vekk det tåpelige påfunnet fra ni år siden

så det jeg sitter igjen med er rødvin, og ei queue-liste på spotify

yay my life, hashtag ironi

(takk til regnværet som gir litt ekstra punch til den her deprimerende fredagen. i applaud you.)

 

can we dance on the tables again