til lyden av en høstlig bris (vinden slår mot husveggene, regnet renner nedover rutene)

av vaarloek

jeg er trist. jeg trodde jeg var ferdig med det nå. hele sommeren, eller: nesten hele juli, nesten hele august; emosjonell bølgedal, alt på tverke. men så kom høsten, da skulle det ordne seg. nå vet jeg ikke lenger. jeg er trist. jeg føler tristhet. prikker på innsiden. skraper i ribbeina. men det går over. følelser går alltid over. som alt her i verden, livet, universet. det går over. det forandrer seg. stagnasjon er død, så: så lenge universet har varme, har det bevegelse, har det liv. og livet er alltid i bevegelse. bare tenk; du er et menneske, en organisme, du har en definert ramme og inni deg; organer, blod, vev. utellelig antall celler, enda flere atomer. du består av så mange atomer at det ikke kan telles en gang, og atomene består av mindre deler, og de delene av mindre deler igjen, helt sikkert, sånn går det, innover og innover, mindre og mindre, og alle disse delene er alltid i bevegelse, du er alltid i bevegelse, og alle disse delene vil videre, men noe holder dem sammen fra du fødes til du dør, av en eller annen grunn klarer de å være deg hele livet ditt, i stedet for å oppløse deg i luften, dra deg avgårde i alle retninger; videre, videre, mot noe annerledes.

det er en kosmisk lov. den største loven:

alt forandrer seg, hele tiden, alltid.

det er livet, eksistensen, døden. det er det eneste konstante.

og vi; du, jeg, menneskeheten, vi:

vi er små, små deler av den ultimate forandringen, så stor at vi aldri vil kunne se den, så langsom at vi aldri vil holde ut til siste slutt.

om det noen gang slutter. hvem vet.

Reklame