og så. hva nå?

by vaarloek

jeg tror ikke jeg har så mye på hjertet lenger

livet er helt ok, noen ganger skikkelig bra, noen ganger skikkelig kjipt, men som regel midt i mellom med et hint av merverdi, pluss, jeg er stort sett ganske lykkelig, stort sett, og nå kan jeg kjøre bil, og for hver gang jeg kjører føler jeg meg mer som et voksent menneske, litt mer fri, litt mer klar for what the fuck livet finner på å slenge mot meg, og helt ærlig, det meste livet slenger mot meg er jo ganske morsomt, og om det ikke er morsomt akkurat i det det skjer, så er det som regel morsomt etterpå, og greit, jeg er 27 år, jeg er like langt fra et etablert liv nå som da jeg var 17, jeg har vokst inn i en stadig mer rølpete versjon av meg selv, men det funker, stort sett, stort sett funker det bra, og jeg har blitt ei sånn som folk legger merke til, jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men de gjør det, og jeg har blitt ei sånn som snakker høyt, som blir litt for full, har munnen full av nachos og likevel føler meg awesome, og det er jo fint, det er mye bedre å føle seg awesome enn liten og feil og misforstått og usikker og alt som er dårlig og crap, for hallo, det er ikke vits i å føle seg sånn, det kommer ingenting godt ut av det og jeg vet det, tro meg, men nå er det ikke sånn lenger, ikke i nærheten sånn, noen ganger kanskje, men nesten aldri, og jeg tror ikke det blir sånn heller, i framtida, det blir ikke sånn igjen, og da er kanskje den historien over, og kanskje det er det denne bloggen har handla om, sjøl om det høres kleint ut, sjøl om det er en klisjé, men kanskje var dette bare en blogg om å finne seg sjøl, for hvor rart det enn er så er jeg-et noe man kan miste, identitetsfølelsen, forståelsen, innsikten, kunnskapen om hvem man er, den kan forsvinne, eller man kaster den bort, eller noen tar den fra deg, og så må du bruke den tida det tar å finne den igjen, finne deg selv

og det er en ujevn vei, for noen kanskje mer enn for andre, for noen er det fjell du må krysse, Mount Everest du må bestige, og så ser du hele, plutselig, etter små drypp, små forvarsler om at nå, nå er du der, nå er du nesten framme, og de siste metrene er de tyngste, men de letteste også, de mest intense, euforien tar deg og nå kan du slippe det løs, og så er du der, på toppen, ved enden, der du kan se både forover og framover, nedover og oppover, og ingenting har noen gang vært klarere

og jeg er kanskje der nå

og jeg tror alt jeg har skrevet, grunnen til at jeg skreiv, var fordi jeg ville dit, fordi jeg måtte komme dit, og jeg kunne ikke klatre Mount Everest (og det vil jeg ikke heller, djeese, galskap), men jeg kunne skrive, jeg kunne lete og grave på den måten, eller jeg kunne klatre på den måten, nå et platå av kunnskap, innsikt, opplysning, så klatre videre, nå enda et

fra toppen er det bare nedover

det trenger ikke bety noe negativt

bare at veien på et vis blir lettere å gå, den harde jobben er unnagjort

noen ganger tar jeg meg selv i å tenke «hva nå?»

men jeg aner ikke hva svaret kommer til å være

Advertisements