tingene som ikke er

Måned: februar, 2013

don’t tell me our youth is running out

it’s only just begun (Foxes)

eller, eller, eller

chasing visions of our future (Daughter)

down on life

jeg skulle på by:Larm. det skal jeg ikke lenger.

de som skal burde dra på Elliphant. det hadde jeg gjort.

navnløse dager

farga håret men ingen merka det
dansa på et bord med høye hæler men ramla ikke ned
prøvde å synge en sang men huska ikke teksten
trodde kanskje på det men ikke helt
 
skulle ikke drikke vin men gjorde det likevel
burde ikke tenke på det men klarer ikke la være
 
reiste meg, tok en 90-graders piruett på parkettgulvet, snubla i ei mobilledning, tråkka over, så hardt at vrista vridde seg, endte opp på legevakta, hun sa «jeg tror ikke det er fraktur, men jeg er ikke helt sikker», klistra gips på for sikkerhets skyld
 
 
 
Reklame

midt i vinteren begynner våren

nå er det lyst ute

sola skinner, selv om den bare når toppen av skyene nå

jeg kan se solranda under dem, noe lyst og gyldent mot en lyseblå himmel

jeg hadde nesten glemt hvordan lyset var

i år, etter denne mørketida, hadde jeg nesten glemt

hvordan lyset treffer øynene så du må myse

(men prøver å la være, så ikke anleggene for sint-rynke bryter fram)

hvordan lyset er så skarpt at øynene dine puster

lys, frisk luft

hvordan det er å våkne fordi lyset forteller deg at det er på tide

og ikke vekkerklokka

alt dette hadde jeg glemt, for mørket varte så lenge, denne vinteren, mørket føltes evig, og snøen kom aldri for å lysne det opp, og om den kom var det bare for et par dager, før den dro igjen

men nå er det lyst ute

sola skinner, treffer toppen av skyene, sniker litt solgløtt ned gjennom sprekker, over kanten

jeg vet, det blir vår, jeg begynner å kjenne den allerede

det venter en vår under snøen

den ligger og dytter på kulda

den er på vei, den kommer

den kommer

my recurring dream

fin.

fin fin fin.

du betyr meg

det handler aldri om det du tror det handler om.

jeg leste om Paul Auster i dag i Aftenposten. «Det handler ikke så mye om meg selv», sa han.» Jeg er ikke så interessert i meg selv som sådan. Jeg er interessert i meg selv som en hvem som helst.» og jeg tok meg i å nikke, ta et bilde, legge det på instagram, skrive «jeg er du» for å bytte det ut med «du er meg»

og sånn er det. vi er hverandre.

ta en hvilken som helst følelse, tanke, opplevelse. du vet det ikke er unikt. du vet andre har vært der før deg. andre har tenkt det du tenker, sagt ordene du sier, i akkurat samme rekkefølge, eller nært nok. andre har følt det du føler, vært der du er. du føler deg ensom, kanskje, men det gjør alle andre også. en eller annen gang, et eller annet menneske, akkurat det samme som deg. konteksten er en annen, så klart:

andre folk, andre steder, andre tidspunkt. andre land, andre språk, andre tider, om igjen og om igjen, litt forandra hver gang, litt annerledes, bestemt av omstendighetene, tilfeldighetene.

men essensen av et menneskeliv er et livslangt déja-vu, allerede sett, allerede gjort.

kanskje ikke av deg, men av de andre.

så de andre er som deg, nei

de andre er deg

du kan ikke flykte fra menneskeheten inn i en unik tilstand

for det finnes ikke, det unike, det finnes ikke, annet enn som en følelse, som alle har, at dette gjelder bare meg, dette er det ingen som kjenner seg igjen i, dette gjør meg svak, dette bør jeg skamme meg over, dette blir jeg dømt for, dette er det bare jeg som forstår, dette er det bare jeg som ikke forstår.

men ingenting er uforståelig. så lenge du graver djupt nok, finner du alltid noe du kjenner igjen.

caring is creepy

vet ikke hvorfor, det var en assossiasjon, og plutselig fikk jeg ikke lucious mix of words and tricks ut av hjernen, begynte istedet på repeat, never got cold wearing nothing in the snow

Oh, Inverted World. 2001.

2001, people.

12 år.

one day i’ll be wondering how i got so old just wondering how

ain’t that the truth.