du betyr meg
av vaarloek
det handler aldri om det du tror det handler om.
jeg leste om Paul Auster i dag i Aftenposten. «Det handler ikke så mye om meg selv», sa han.» Jeg er ikke så interessert i meg selv som sådan. Jeg er interessert i meg selv som en hvem som helst.» og jeg tok meg i å nikke, ta et bilde, legge det på instagram, skrive «jeg er du» for å bytte det ut med «du er meg»
og sånn er det. vi er hverandre.
ta en hvilken som helst følelse, tanke, opplevelse. du vet det ikke er unikt. du vet andre har vært der før deg. andre har tenkt det du tenker, sagt ordene du sier, i akkurat samme rekkefølge, eller nært nok. andre har følt det du føler, vært der du er. du føler deg ensom, kanskje, men det gjør alle andre også. en eller annen gang, et eller annet menneske, akkurat det samme som deg. konteksten er en annen, så klart:
andre folk, andre steder, andre tidspunkt. andre land, andre språk, andre tider, om igjen og om igjen, litt forandra hver gang, litt annerledes, bestemt av omstendighetene, tilfeldighetene.
men essensen av et menneskeliv er et livslangt déja-vu, allerede sett, allerede gjort.
kanskje ikke av deg, men av de andre.
så de andre er som deg, nei
de andre er deg
du kan ikke flykte fra menneskeheten inn i en unik tilstand
for det finnes ikke, det unike, det finnes ikke, annet enn som en følelse, som alle har, at dette gjelder bare meg, dette er det ingen som kjenner seg igjen i, dette gjør meg svak, dette bør jeg skamme meg over, dette blir jeg dømt for, dette er det bare jeg som forstår, dette er det bare jeg som ikke forstår.
men ingenting er uforståelig. så lenge du graver djupt nok, finner du alltid noe du kjenner igjen.
tingene som ikke er 
Eg er så glad i tankane dine. Og akkurat dét er eg sikker på at nokon har tenkt føre meg ;-)
«essensen av et menneskeliv er et livslangt déja-vu»
Det kjem du til å bli sitert på.
Helt riktig, Hanne… man bør ikke ta seg selv alt for alvorlig og høytidelig…
<3
Av og til tenker jeg også det(ironisk nok), og det gjør meg litt trist. Vi tror vi er så spesielle liksom. Men på en måte er det litt fint også.
June: hva skal man si? takk :)
K: ikke ta seg selv for alvorlig, ikke ta livet for alvorlig, være ærlige med hverandre, åpne og tolerante mennesker. det er det jeg har kommet fram til, så langt.
foldyouso: <3
rosapille: jeg syns det er mest fint. vi er spesielle, vi er våre egne personer med våre egne erfaringer og opplevelser. men de er overførbare og gjenkjennelige. og uten gjenkjennelsen i andre mennesker, hva hadde egentlig vært vitsen med å leve?