etter Festspillene føles det ofte sånn her

som om livet har blitt sugd ut av alt, av meg, av folkene, av byen

som om alt har blitt vasket bort

etter festen, etter jobbinga, etter drikkinga, etter de lange nettene, etter

fuck det

jeg blir alltid litt trist

etter all moroa er over

etter alt som ikke var helt som jeg trodde

ikke denne gangen heller

(når var det det?)

sa jeg var rockstar
du vet det er sant

jeg har ingen bilder å vise til, men alt er sant

alt skjedde

(de som rodde over fjorden til nach, i gummibåt, med spritflaskene, og kom inn døra full av saltvann; det skjedde. at jeg tok taxi rett fra nach og ti timers søvn, innom meg selv, for å hente nye klær og kamera og blokka; det skjedde. at jeg fikk et nach på kaia i midnattsol, selv om jeg ikke var frivillig, eller på frivilligfesten; det skjedde. at jeg var på topp, nesten 24/7, på toppen av alt, nesten hele tida; det skjedde. at jeg smasha telefonen min på vei fra nach til taxi og til meg selv, natt til mandag (tre og en halv time før jobb); ja, det skjedde også)

alt er sant

og at det går litt til helvete hver gang

: også sant

kjente på angeren søndag morgen
skulle vrengt av meg alle klærne
og hoppa i havet med de andre

Reklame