språket vi snakker er ikke vårt eget

by vaarloek

jeg skriver. lever av å skrive. lever av ord, setninger, satt sammen til en mening, til å bety noe, forklare noe, formidle noe. men de betyr ingenting. ordene, setningene, de har ikke mening, er ikke meningsbærende i seg selv, en bokstav er et tegn som symboliserer en lyd, men i skriften kan den være mange lyder, rammet inn av forskjellige kontekster, medbokstaver, et tegn sammen med andre som representere en lyd vi lager, en lyd som starter et sted baki halsen og får sin form på veien oppover, forbi drøvelen, under ganen og over tunga og ut gjennom leppene, en lyd som skal bety noe, representere noe, en følelse, en tilstand, en ting.

men det er bare lyder. det er bare tegn. språket er tilfeldig, arbitrært, lærte jeg, det kunne vært en hvilken som helst lyd som betydde «jeg» for eksempel (og det er det jo, bare på norsk sier vi «jei» og «jæi» og «je» og «e» og «i» og «eg» og «æg» og «æ» og det er enda et par versjoner igjen) og sånn er det med alle ordene, de kunne vært sagt på en hvilken som helst måte, skrevet på en hvilken som helst måte, og jeg leste en artikkel på forskning.no i dag. han skreiv om språket, skreiv om dyrespråket versus bokstavspråket (verbalspråket, menneskespråket).

dyrespråket er analogt, skreiv han.

menneskespråk er digitalt, skreiv han,

og jeg tok meg selv i å tenke ja ja ja, språket vårt er ikke det ekte språket, det er ikke det vi kommuniserer med, det er ikke det som gjør at vi forstår hverandre, det slører til og skaper misforståelser mer enn det forklarer, mer enn det gir oss sannhet, og det er derfor jeg ikke liker å prate så godt, ikke misforstå meg, jeg elsker å prate, jeg prater hele tida, med andre, med meg sjøl, men jeg liker ikke å prate om ting som er vanskelig, det som sitter djupt, det som skjer inni meg, følelser og tanker som ikke er enkle (jeg er sulten. jeg er glad. skal vi gå på kino? liker du lakris?) – alt det komplekse på innsida, det liker jeg ikke å snakke om, da snubler jeg alltid i ordene, for jeg har ikke språk, hvilket språk kan man ha for en følelse som har fem forskjellige lag, fem forskjellige aspekter og motivasjoner, hvilket språk kan forklare den sammensatte tanken og følelsen som jeg ikke sjøl engang helt vet hva er, eller hvor den kommer fra, eller hva den vil meg?

det er språk inni oss som vi ikke kan snakke, ikke har ord for, ikke har lært oss. det er språk inni oss vi aldri klarer å fange, aldri får lenger ut enn til tungespissen, til magen, til hjertet, til et sted bakom tinningen der det pirker og pirker i hjernen, prøver å skrape seg en vei ut, men det går ikke, vi dør før det kommer så langt, og det dør med oss.