by vaarloek

i sommer hører jeg på Loudon Wainwright III, jeg hører på The Swimming Song om igjen og om igjen, fordi jeg så en film jeg tenkte jeg skulle se for sju år sia, da jeg bodde i Hegdehaugsveien i Oslo og var en annen Hanne enn jeg er nå, men det skjedde aldri, før nå, før jeg fant den på NRK nett-tv, og da den var over og Loudon Wainwright III sang the summer i went swimming, the summer i might have drowned, but i held my breath and i kicked my feet and i moved my arms around tenkte jeg at de sju årene etterpå kunne vært annerledes om jeg hadde sett denne filmen, at noe ville vært annerledes, kanskje jeg, og med annerledes mener jeg bedre men jeg så den ikke da og årene etterpå har vært som de har vært, det er så lett å forstå hvorfor i retrospekt, det er så lett å tenke årsak-sammenheng baklengs, telle stegene du tok og si til deg selv at

der skulle du gått en annen vei
der skulle du stoppa opp
og der skulle du turt å hoppe ut fra det høyeste punktet
mot det djupeste vannet

men du gjorde ikke det

og nå er du her, og det er like plutselig hele tiden: du er her i nået og ser tilbake på det som engang var det samme nået. det føles ekte, som om du nesten kan ta på det, men det finnes ikke, er ikke lenger, du er alltid her, for vi beveger oss bare i det samme nået, det er det eneste som finnes og det drar oss med gjennom dager og netter, måneder og år, men det er alltid nå, du finnes kun nå, ikke før, ikke etterpå, og det kan aldri bli noe annet enn det er, og er det ikke rart, dette er det livet du lever, det kan aldri være noe annet enn det var, selv om alt kunne vært annerledes

men jeg prøver noen ganger

lukker øynene og skriver andre historier inni meg, forteller et anna liv, alt det som kunne skjedd men aldri gjorde det

for jeg holdt meg alltid der vannet er grunnest
der du kan se til bunns
der du kan sette føttene ned
og holde hodet over vannet
samtidig