by vaarloek

det var den natta jeg satt ved Alexander Kiellands plass og gråt
satt ved vannet, der det renner over kanten
og gutta som kom forbi spurte om det gikk bra
om jeg var langt fra hjemme
og jeg smilte og sa «nei»
«det går bra»
«trengte bare en liten pustepause»

og «fint at du bryr deg»

men (undertekst): hvorfor ikke bare la meg være i fred?

så jeg kan grine meg ferdig?

og grine over hva?

alt som alltid kommer til å være som det var
alt jeg aldri kan gjøre om igjen
ikke la være, men gjøre
ikke være redd, men satse
ikke verdiløs, men verdfifull

jeg tenkte på alle gangene jeg har tenkt:
jeg burde fortelle deg dette,

men jeg gjør det aldri
stopper opp før det når halsen min
så jeg svelger det igjen
trekker på skuldrene og sier «ingenting»
når du spør hva jeg tenker på

«ingenting» sier jeg
og trekker på skuldrene

men det er alltid noe
og det spiser meg opp fra innsida
hver eneste gang

Advertisements