tusenfryd

by vaarloek

det finnes ikke et bilde av meg fra en berg-og-dalbane uten at dødsangsten lyser ut av meg
alle musklene i full beredskap
ansiktet forvridd i en skrekkslagen grimase
kanskje et snev av frydefull skrekk
men alltid angst angst angst

suget i magen når du stuper ned den første bratte bakken
og så den andre, som alltid er enda verre
mens det knaker i treverket rundt deg
og vogna heller så mye at du tror den løsner
tipper overende
slenger deg i bakken
hodet først

eller vektløsheten idet vogna slynger seg rundt en metallstang
og du ser rett ned på bakken, på folk, på trær
og så rett opp i lufta, på skyene, himmelen, fuglene
mens en svimlende følelse av å leve fyller deg
leve, enn så lenge, leve
før du skal dø

Reklamer