paris blues

by vaarloek

jeg dro fra paris
og i baksetet til en taxi lå telefonen min
eller kanskje under setet til sjåføren
skjermen ned, lyden av
og ringte og ringte
uten at noen hørte den

så enda en gang forsvant små biter av livet mitt
og jeg tenkte på hvorfor det er sånn
at alle små ting som før ikke eksisterte
nå betyr så mye
som om du mister minner
fordi du har lagt dem på en enhet
utenfor deg selv

som om du mister historien om livet ditt
fordi den ikke bare er noe du bærer med deg
men noe du fanger glimt av
i blurry mobilbilder
små kjærlighetserklæringer i innboksen
notater på ting du skal huske

alt samlet på ett sted

og så lett å tappa bort
så lett å miste

det øyeblikket da jeg kanskje ubevisst husket at jeg hørte telefonen falle ned på dørken i taxien og løp tilbake for å se, men ikke så telefonen, tenkte at den sikkert lå i veska, som alltid, for en gangs skyld ikke ba noen ringe den, just to be sure

var det øyeblikket jeg skulle hørt på magefølelsen
ikke på hodet

men det er alltid da det glipper
hvorfor glipper det alltid da?
hvorfor glemmer vi at magefølelsen
ikke kommer fra magen
men fra hodet
fra underbevisstheten
fra hjernen, via magen, for å fortelle deg
noe du allerede vet, noe som ligger like under
det bevisste deg, og bobler for å komme opp

hvorfor glemmer vi at magefølelsen er en alarm?

Advertisements