nummer 5

5. berätta om vem du var för ett år sedan

hvor mye kan egentlig skje på et år, når man har bikka 25, hvor annerledes kan man egentlig bli, hvor mye kan man utvikle seg, regressere?

jeg håper jeg alltid kan se tilbake på meg selv og si at jeg er annerledes, at jeg ikke er den samme, at jeg har forandra meg, at jeg har vokst, for om jeg ikke kan det har jeg blitt statisk, og da kan man like gjerne gi opp, hva er vitsen med livet om man ikke gjør grep, endrer noe, om man ikke merker at alt som har skjedd, alt man har opplevd, tenkt på, forstått, sett, om man ikke kjenner at alle disse tingene har satt spor i personligheten, i hvem man er

hva er vitsen da? hva gjør man med livet sitt?

for ett år sia var jeg Hanne, 25 år. jeg begravde meg i skole og jobb. jeg prøvde å bli et helt menneske. jeg følte meg oppstykka og delt i to, og jeg kjente at jeg var lei av å føle det sånn. jeg følte ikke at jeg passa inn. jeg følte at jeg ikke fant mine folk, at jeg var omringa av folk jeg ikke egentlig helt forsto, og jeg tror ikke de forsto meg heller. og kanskje er det ikke så rart, jeg forsto ikke meg selv engang. jeg trodde ikke på meg selv. ikke helt, ikke fullt. det har jeg aldri gjort heller. ikke på mange, mange år i alle fall. jeg klarer knapt å huske at jeg gjorde det engang. jeg vet det skjedde, jeg var ei småcocky, egenrådig og ganske bestemt lita jente. ti år kanskje. jeg kan ha vært så gammel/ung. det er lenge sia i alle fall.

så for ett år sia var jeg sliten. jeg var forvirra. men jeg husker også at  noe begynte å falle på plass. det skjedde ikke før i april, men jeg husker at det murra seg nærmere og nærmere overflata. jeg ønsket å finne igjen engasjementet, men følte meg mest nummen og likeglad.  jeg analyserte meg selv ihjel. jeg kjente at det ble lettere og lettere å stå for det jeg mente. jeg forelska meg i Nord-Norge igjen, sakte men sikkert, og plutselig og brått (men det var ikke før april kom med Henningsvær og Lofothavet). jeg nynna på Lambada, venta på våren, venta på dette. 

og hadde lugg. jeg tror jeg må ha lugg igjen.

Reklame

nummer 4

4. berätta om en person som du beundrar

noen år tilbake i tid, og jeg hadde skrevet om Joanna Newsom. noen år før det igjen; Ani DiFranco. jeg kunne tatt fram idealismen min og skrevet om Aung San Suu Kyi, Anne Frank, Mary Wollstonecraft, Nelson Mandela (alle beundrer jo Nelson Mandela, det har jeg lært av å lese Magasinet, de bruker å ha portrettintervjuer og der er det alltid en liten boks med noen spørsmål de stiller alle de intervjuer, hvem beundrer du er ett av dem, ni av ti svarer «Nelson Mandela», de to andre svarer «mamma»), jeg kunne namedroppa hvem som helst av verdens gode mennesker, de som går foran og viser vei, holder på prinsippene sine, det hadde ikke vært vanskelig å lage en liste, men å velge én person, et menneske, og si «jeg beundrer dette mennesket, denne personen», det klarer jeg ikke, jeg har det ikke i meg.

jeg beundrer oftere kvaliteter. typer mennesker. sånne som gjør ting. sånne som tør å stå opp for det de mener. sånne som er fryktløse, eller tørr å utlevere seg selv. som holder på prinsippene sine og likevel ikke er redd for å endre mening. jeg beundrer folk som tør å lære seg noe nytt, selv om de er for gamle til å bli Verdens Flinkeste i det. folk som aldri føler seg for gamle for noe som helst. jeg beundrer mennesker med disiplin og vilje, folk som gjennomfører, er positive, skapende. jeg beundrer intellektualitet og følsomhet.

men jeg beundrer ikke én person, ett menneske. ikke på den måten jeg tror folk flest tolker «beundre». det er et ord som er likevektig med speil, å beundre noen er å se det som glitrer og skinner og er vakkert og pent. det er å  glimte overflata.

men jeg vil heller respektere mennesker. jeg vil akseptere dem for alt de er.

jeg kan beundre Susanne Sundførs musikalske og kunstneriske integritet. jeg kan beundre Rosa Parks som en dag sa at «nok var nok, du har ikke mer rett på dette setet i denne bussen bare fordi du er kvit». jeg kan beundre  68’ernes aktivisme, idealisme og anti-autoritære opprør, eller noe så banalt som Iris Apfels fargerike og eksentriske stil.

men jeg kommer ikke lenger enn til det. jeg har tenkt og tenkt. men konklusjonen er den samme som jeg startet med. jeg beundrer ingen mennesker. jeg beundrer det de gjør. så prøver jeg å huske det. så prøver jeg å strekke meg etter de handlingene og idealene jeg beundrer. men å skulle trekke fram et menneske, fortelle om det, si «jeg beundrer dette mennesket», legge til «fordi», det klarer jeg ikke.

pidestaller er ikke noe for mennesker.

 

nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:

men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

nummer 2

2. Berätta om staden du kommer ifrån

nordmenn er opptatt av sånt. hvor kommer du fra? hvor kommer du egentlig fra? kanskje tenker vi at stedet man kommer fra sier noe om hvem man er som person. kanskje tenker vi at det gir oss info om hverandre som på sett og vis fyller ut noen brikker, setter personen inn i en større kontekst. men noen ganger kommer man ikke fra ett sted. noen ganger kommer man fra flere. jeg er fra flere steder. to, i alle fall. jeg er fra Bjarkøy: en bitteliten øykommune i Sør-Troms som snart slutter å eksistere. jeg bodde de første åtte åra mine i et bittelite hus på et forblåst lite nes øst på øya. Austnes, het det. huset vårt var gult, rommene var små. det er de fremdeles. og veggene, de er fremdeles gule. men det lekker fra taket. sylla er gåen. det må fikses. det gjør meg trist. men jeg er fra Bjarkøy. om sommeren var vi med og hesjet høy. da naboen sine sauer fikk de første lammene ga jeg og venninna dem navn. vi samla rustne gjenstander nede i fjæra og dro de med oss opp i til et lite berg, der vi laga museum. vi laga utstilling, inviterte familier og naboer på åpning av «Bjarkøy gjennom tusen år», med nystekte vafler. jeg sprang ofte ned til fjæra. ble venn med steinene som bygger opp fergeleiet.  bygde molo. kasta flyndre. vi gikk gjennom skogen, fulgte Nordveien mot Horsevika. lekte med bunkersene. følte oss frie. da vi flytta til Harstad tok jeg bilder av dukkehuset mitt så jeg skulle huske hvordan det så ut. da jeg var femten, seksten, søtten dro jeg tilbake for å feste. «har du blitt så stor?» sa folk. sånn som jeg sier nå. og jeg er fra Harstad: en middels stor/liten norsk kystby. en by på toppen av Hinnøya, Norges største øy. en gang på nittitallet var byen kjent som Nord-Norges grafittihovedstad. nå er de fleste piecene fra den tida gjemt under lag med eksos, maling eller slitt vekk av sola. eller revet med bygninga de var malt på. bygd opp på skipsverft og sildefiske, hjembyen til Festspillene i Nord-Norge, byen som ikke blei bomba sønder og sammen av tyskerne (det var Narvik). da jeg flytta hit måtte jeg lære meg å sovne til lyden av biler, passe meg for elgen og låse dørene om kvelden. det tok mange år før jeg sa jeg var fra Harstad. nå sier jeg det. nå bor jeg her. skylder på den friske lufta og fjellene. for det er frisk luft her, og det er fjell. og hav. saltvannslukt, måseskrik; lyden av nord. og det er der jeg kommer fra.

nord.

nummer 1

namra begynte på en greie, oppfordra av nadja

og jeg tenkte

why not

jeg trenger et prosjekt til, litt inspirasjon, en liste

eller en utfordring

1. berätta om dig själv

da jeg var lita var jeg hun med det lure smilet og det tjukke håret. noen ganger spurte folk om jeg var utenlandsk. etterhvert gikk jeg inn for å skaffe meg minoritetsvenner, aller helst lave, så jeg og mine 154,5 centimeter ikke skulle føle oss som et miniatyrmenneske. det har jeg slækka på nå. jeg er hypokonder, og tror som regel at det feiler meg noe skummelt og alvorlig. en dag kommer jeg sikkert til å dø av det, noe skummelt og alvorlig, men foreløpig har jeg bare astma og mild til moderat angst. eller adhd, det trodde psykologen. men kanskje er jeg bare født med en ekstra sterk utgave av «distré». klisterhjerne og rotehode kombinert – ekstraordinær utgave. jeg er Hanne. jeg er 26 år. jeg er fra nord-norge. jeg bor i nord-norge. jeg liker å skrive med små bokstaver, ikke for å være søt, men fordi det koster meg færre tastetrykk. og så ser det pent ut. det flyter liksom bortover skjermen uten noen harde pauser, uten stopp. når jeg skriver for hand bruker jeg store bokstaver etter punktum, og ellers der de skal være, med mindre jeg går for en eller anna effekt (artsy).  jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir større, men jeg vet hva jeg ikke skal bli. hva jeg ikke skal bli i avkorta og tilfeldig versjon: politi, advokat, økonom, proff idrettsutøver, danser (bummer), sosiale medier-ekspert, elektriker og tannlegesekretær. da jeg var lita ville jeg bli journalist (fordi jeg hadde forsett meg på Superman og ville være badass som Lois Lane), da jeg var mindre ville jeg bli frisør (fordi mamma var det), og da jeg var enda mindre enn det ville jeg bli binders (fordi ?). innimellom ville jeg også bli «dinseranna» og «voksen kunstner.» nå vil jeg bare bli lykkelig.