tingene som ikke er

Kategori: andre har sagt

«gandhi once said: live as if you’re gonna die tomorrow, learn as if you’re gonna live forever»

men alt dette fikk meg til å tenke over noen ting:

hvem er det vi lærer av, når vi vokser opp, hva er det vi lærer, hva er det vi ikke lærer, hvor dypt sitter refleksene våre, og hva trigger responsen vår.

ingenting av dette er revolusjonerende.

men jeg vet hva jeg ikke har lært, og jeg vet hva som gir meg følelsen av noe velkjent og trygt, noe jeg forstår. og jeg jeg skjønner det bedre nå.  det jeg ser etter, det som trigger den følelsen av gjenkjennelse, det er ikke bra. strengt tatt er det ganske fucked up, og det irriterer meg at det er dette jeg har lært å gjøre, at det er sånn jeg har lært å reagere, føle, forholde meg til verden på.

og vi lærer fra så mange forskjellige instanser:

foreldre, familie, institusjonene vi må gjennom, vennskap; alt.

og fiksjonen. vi lærer av fiksjonen, fra vi er små lærer vi av fiksjonen; eventyrene følger oss hele livet og lærer oss ikke bare hvordan vi bør oppføre oss og leve, hva vi børe forvente av livet, de lærer oss bullshit, innprenter det i hodene våre, i ryggmargen, urealistiske ideer, forventninger, klisjeer.

for eksempel hvordan Carrie og Big er historien om et kjærlighetsforhold som bør idealiseres, når det på ingen måte er det,

eller hvordan alle high school-filmer og serier med pene, vellykkede tjueåringer i rollen som 16-åringer og urealistiske dialoger og plot gjør at videregående virker ulidelig langt unna den spenningen vi drømmer om.

ikke at livet har plot

at noen sitter med en grand plan bak alt som skjer med oss

sånn er det jo ikke:

det er valg og tilfeldigheter, hele veien, mens fiksjonen har en som bestemmer, en som har diktert og bestemt hele forløpet; inngang og utgang,

men likevel tar vi lærdom av fiksjonen, bygger forventninger livet aldri kan oppfylle, leter etter en fiksjon vi innerst inne vet er usann, men likevel tror på.

art may imitate life, but life imitates tv

eller; det prøver, vi prøver, leter etter troper vi kjenner igjen fra en uvirkelig verden vi har vokst opp med som læremester, leter etter kjente klisjeer, velkjente mønstre vi kan følge og forstå, så livet skal ligne noe vi kjenner igjen

men jeg begynner å tro at det er bedre å lete etter det som er ukjent

i saw sunlight on the water

da jeg satt på bussen til Harstad og øynene mine var tørre av linsene og søvnmangel og sola skinte over fjorden vi kjørte forbi og alt rundt var grønt og skinnende og bussen rullet og rullet langs svingete nordlandsveier og det var ettermiddagen 22. juli 2012 og alt jeg følte var nummenhet og jeg satte på spillelista jeg hadde laga i wimp for anledninga og Sam Beam begynte å synge i was walking far from home where the names were not burned along the wall 

da begynte det å stikke

for alt var så vakkert og verden var så ny, og selv om det ikke betyr noe, en dag er en dag med mindre noe skjer, og et eller anna sted i verden skjer det jo alltid noe, men denne dagen var ikke den samme som året før, bare været ligna, men jeg satt på bussen og hørte Sam Beam synge i saw blood and a bit of it was mine, og da kjente jeg det, da stakk det igjen, og kontrasten mellom da og nå, mellom dagen før og livet etterpå, den traff meg igjen, som en liten pilspiss, og da vi rulla inn mot Steigenkrysset  tenkte jeg bare på alt som ble tatt fra oss den dagen, alt som kunne skjedd men aldri kommer til å skje, for de er ikke her lenger, og ideen om Norge, den fredelige trygghetens bastion, lykkelandet; borte, eller fremdeles her, bare med denne sorgen, dette tapet, det vi må bære på, som tynger oss rett under ribbeina

men det meste er som før

bare dette såret vi ikke klarer å la være å pirke i, denne skorpa som aldri får legge seg, det vi aldri kommer til å slutte å snakke om, dette vi aldri kan forsone oss med, men som vi må leve med så lenge vi er her

noen ganger trenger vi bare se på hverandre

vi skjønner hva vi tenker på uten ordene, uten tallene, uten datoen og navnene; det er rissa inn i oss og uansett hvor mye vi kjenner at det er nok, det er nok referanser og det er nok i media og det er nok historier (og det er så mange historier, vi kan aldri rekke over alle) og det er nok nå,fine ord og store gester, og du vet hva jeg mener, men likevel blir det aldri nok, for sorgen går i bølger, i daler, den hever seg til overflaten og synker ned mot bunnen, om igjen og om igjen og om igjen og svakere kanskje, for hver gang

men aldri helt borte

aldri langt nok unna

en gang til

image

image

image

image

image

jeg dro til Bodø. så saltstraumen klokka halv ett på natta. drakk vin. smakte ost fra frankrike, latvia og kjerringøy. lærte at ost laga på sauemelk smaker sånn som sauefjøs lukter. hørte noen si «det e jo ikke nåkka som e mer metall enn et velstelt blomsterbedd.» de er annerledes i nordland. de gjør alt med mer volum. blei smitta av høylyttheten. lurer på når jovialiteten tar meg. kanskje har den gjort det allerede.

(…)

folk spør alltid om de samme tingene

jeg vet ikke lenger om jeg vil

fra den rutete kokeboka

jeg leter etter brødoppskrifter

gikk gjennom den rutete kokeboka

endte oppe med å lese om vitalkost – helsekost. vegetarmat anno 1980-tallet.

Husk på

  • at varmretter skal brukes som tilbehør til den daglige råkosten
  • at de fleste vegetarianere ikke drikker noe til maten, men heller mellom måltidene
  • at den som likevel vil ha melk ved siden av råkostmåltider bør velge sur melk, f.eks. skummet kulturmelk
  • at det til mer festlige vegetarmåltider kan serveres vanlig vann, mineralvann, sitronvann, en eller annen grønnsakssaft, druesaft eller urtete
  • å tygge maten godt, ellers kan det forårsake visse fordøyelsesproblemer

 

forøvrig, i innledninga, kan en lese dette:

Bildene er gode og realistiske. Anretningene er laget så enkle at de fleste vil kunne kopiere dem. Utstyret er ikke mer overdådig enn det vi kan finne i de fleste hjem. Og det er i seg selv en inspirasjonskilde, at vi kan bruke de tingene vi allerede har.

 

oh. how the times have changed.

våre trivielle liv

det er søndag. det er åpen himmel. det er såvidt litt oransje nederst på himmelen, rett overfor fjellene.

hva gjør man på en sånn dag? står opp, skrur på radioen, tar ut av oppvaskmaskinen. drikker kaffe, spiser frokost. planlegger søndagstur.

du vet, sånne trivielle ting.

må være fordi jeg er kvinne.

For livet består jo ikke av trivialiteter for menn, eller for kvinner som ikke blogger. Og alle som ytrer seg i et eller annet forum, ofte, har visst et ansvar for å ytre seg om de Store, Viktige Tingene. politikk og samfunn. Ha en mening liksom. Oppskrifter på brød, alternative vaskemidler, bra nettsider, ommøblering og oppussing, hvordan se best mulig ut – det er trivielt. Det betyr ingenting. Ikke i den store sammenhengen. Og kvinner hører jo ikke til i den store sammenhengen, i den store verden. Kvinner hører til i den lille verden. I hjemmet, i relasjoner til andre mennesker.

Sånn har det alltid vært.

Og om blogging hadde vært en «manneaktivitet», ja, så hadde de jo såklart blogga om de Store, Viktige Tingene, hele tida. Aldri om sport. Aldri om musikk. Aldri om fylla. Aldri om problemer med NAV, irriterende telefonselgere, fine fjellturer, den nye sykkelen, hvordan man best holder bilen ren og pen, den fine gaven fra kjæresten, barnets første ord, hvordan en god kopp kaffe på det rette tidspunktet kan berge en dag.

Nei, de hadde nok aldri blogga om så trivielle ting som det. For menn er ikke trivielle. Kvinner derimot, kvinner er trivielle. Det kvinner bryr seg om er trivielt. Andre mennesker, håndarbeid, mat, sminke, mote, interiør, helse. Alt, kjempetrivielt. Det ligger vel i vår natur. i genene våre. Det ligger vel nedarva der et sted. Must be it.

At kvinners interesser stadig avspises som «trivielt» , «tullete» (Lesernes VG linker til Frøken Makeløs og skriver: «Derfor blogger kvinner om tull» – 21.01.2012, no joke), «overflatisk» og «lett», mens menns interesser på en eller annen måte er viktigere – veier  tyngre – teknikk, mekanikk, alle verdens «hvordan» mot kvinners «hvorfor» – det er en nedarvet debatt, eldre enn feminismen, like gammel som vår (fremdeles, til tross for påstander om et statsfeminisert Norge) patriarkalske kulturstruktur. Aristoteles, for eksempel, sa at kvinner var kvinner i kraft av sine mangler. Vi er ufullstendige menn, med andre ord.

Kvinnemenneske. For et menneske er jo automatisk en mann. Aldri mannemenneske.

Men dette skulle ikke handle om feminisme. Og det skulle ikke handle om patriarkatet. Ikke om ordbruk heller.

Det skulle handle om trivialiteter.

En tur på kafé. En kopp kaffe. En spasertur langs sjøen. En søndag, kanskje. en vanlig dag. ingen katastrofer, ingen store spørsmål, og i alle fall ingen store svar. Dere vet hva han sa, han svensken?

«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet.»

Så hva er så galt med å skrive om livet?

jeg liker, del 3

  • å sette u-foran ord. gjerne ord som egentlig ikke kommer med en u foran seg. som fantastisk: ufantastisk.
  • tantes hippiekjole.
  • te.
  • å være akkurat passe mett.
  • høre vinden ruske i hushjørnene.
  • når folk jeg liker å lese, liker å lese meg også. som kjersti og nomade.
  • at jeg har lyst til å trene. selv om jeg ikke kommer meg dit så ofte av den grunn.
  • The Tallest Man on Earth.
  • når lestene stikker opp fra boots og vintersko.
  • å være glad i bunnen, på sjuende måneden.

dem kids

fireåringer er morsomme. barn blir bestevenn med deg snapyourfingers sånn.

vil vise alt de har laga. sier «kan æ få være med dæ hjem?»

eller treåringen som, da jeg ba han spise opp maten sia han hadde tatt ekstra mye pålegg på, sa «du får ikke komme i bursdagen min lenger».

kan ikke huske å ha blitt invitert engang.