tingene som ikke er

Kategori: ikke-norge

okinawa del 4. og livet.

det det koker ned til er alltid dette, alltid dette enkle men så jævlig vanskelige spørsmålet, målet, hva slags liv vil du leve, hvordan vil du ha det, hva vil du strebe etter, hvem vil du være, hvor vil du

jeg er fremdeles på Okinawa, jeg har blåmerker og myggstikk, en hoven kul på ankelen fremdeles, men den blir mindre for hver dag som går, men det jevner seg ut, som da jeg hoppa ned fra rekkverket der jeg kunne se ut over havet og klippene mye bedre enn nede på bakken, og traff en hard stein med den andre foten

alt i livet må være i balanse

i dag sendte vi avgårde siste rest av besøk og venner, nå er det bare meg og Sophia igjen, fire dager, eller fem, så drar jeg hjem, og i dag kjørte vi til Naha og spiste frokost på McDonald’s, jeg sa til Milla «your last meal in Japan, and it’s McDonald’s», og så slapp vi henne av på flyplassen, før vi dro videre til Peace Memorial Park og gikk rundt mellom bautaer og templer og tavler med tusenvis, hundretusenvis av navn; amerikanere, europeere, japanere, hvem vet, så mange navn, så mange døde mennesker, døde, begravet, brent, glemt, men de har Peace Memorial Park, utstikten er havet, det store havet, og stupbratte klipper

og vi gikk rundt i Peace Memorial Park og prøvde å ikke svette ihjel, vi gikk sakte, så sikkert ikke mer enn en kvartdel, eller kanskje en tredjedel, eller heck, hva vet vel jeg, kanskje vi så halve, nesten tre fjerdedeler, men det var masse igjen da vi dro, for å slippe av Jonah på flyplassen

så dro vi hjem igjen, hjem til Chatan, huset som ligger noen minutter fra Sea Wall, der hundene venta på oss, pitbullen og labradoren

og nå er det kveld

og med kvelden kom tordenstormen som stadig har vært meldt når jeg har sjekka værmeldinga

himmelen fylles av kjappe lysglimt, noen ganger kommer tordna rullende etter, og nå, nå nettopp kom regnet, det ordentlig regnet, regnet som drønner ned mot bakken og hustakene, regnet som kan piske deg våt på få sekunder, regnet som føles som en lettelse, som en renselse, som en ny start

Reklame

okinawa, del 2

when family comes, chaos
og det stemmer, det stemmer, familie fra usa, familie fra singapore, pastorbestefar fra sørstatene kaller meg honey, for det er jo nesten det samme som hanne, og pappa fra singapore lager mat til alle sammen, og småsøtrene fra usa snakker tullespråk og løser matteoppgaver og vi er tre bridesmaids (norge, malaysia, singapore; men norge, uk, australia) og sørstatene, det er konservativland right, og bestefar er pastor og jeg vet ikke hvordan jeg klarte det men jeg prøvde å snakke litt rundt at jeg ikke er kristen, men at jeg har vært, at jeg er med i statskirka (som ikke lenger er statskirke) og har vært konfirmert, men at jeg ikke er så troende lenger, men det funka ikke, så bestefar sa han var glad jeg hadde valgt den rette veien og jeg bare veeel jeg tror at det viktigste er å være et godt menneske, ikke sant

og for noen dager siden, tirsdag kveld, da føltes det som en lur idé å ta pitbullen Diesel med på tur, så vi gikk og jeg sa «slow Diesel, go slow», for Diesel hadde det litt travelt, men det gikk greit, og nede på Sea Wall tenkte jeg «perfekt å småjogge litt nå lah», så jeg begynte å småjogge litt, og plutselig forsvant underlaget og Diesel dro i bandet og jeg tråkka over, og kom hjem med en svær kul på ankelen, nå har jeg støtte rundt, og et kraftig blåmerke på vei, men jeg var heldig som kom hjem til en sykepleier, Milla sa «i’ll look for painkillers» og jeg sa «neida, det gjør ikke så vondt», men hun gikk på jakt likevel, og to sekunder etterpå grein jeg av smerte

jeg tror aldri jeg har forstua ankelen før

men nå gjør jeg nye ting hele tida

flink pike

okinawa, del 1

jeg er i japan, jeg er på okinawa, det er subtropisk, varmt, jeg ler visst ennå i søvne og etter 36 timer + uten ordentlig søvn kan man like gjerne være to glass nedi rødvinsflaska, for gulvet begynner å gynge og verden begynner å snurre og balansen blir litt off, men det er greit, det er ok, jeg er på okinawa og drar ut og inn av amerikanske militærbaser, vel, mest den ene, Kadena, US Air Force Base, der jeg kan dra over alt og få visitor pass bare ved å vise passet (du vet, priviligerte nordmenn), men nei, ikke inn for å handle dagligvarer, det får vi ikke lov til, og når man er på kino på en amerikansk militærbase starter de alltid med Star Sprangled Banner og de militære må reise seg og legge handa over hjertet, men sivile trenger bare å reise seg, og så kan man sette seg ned og se filmen

så det går i yen og dollars, jeg begynte kjapt å legge engelsken nærmere singlish, i alle fall i tonefall, cannot, cannot, det er vanskelig å ikke herme, og i går, da vi var innom et kjøpesenter for å finne no hard papp som kunne stive opp baksida av brudekjolen, da kjøpte vi bubbletea på veien hjem og jeg hadde helt glemt av bubbletea, men herregud, det er så bra, mandelmelk bubbletea, med mellomstore tapiopkaperler (bubbles right) i bunnen, so good lah! og da, da kjente jeg at det var digg å være i asia igjen, og senere, da jeg tok en joggetur langs Sea Wall i solnedgangstida, da kjente jeg at jeg egentlig er laga for dette klimaet, subtropisk klima, det er perfekt, varmt og fuktig om sommeren, nordnorsk sommer om vinteren

men nord-norge er fremdeles verdens vakreste, friskeste sted

skyene driver over okinawa, vinden er frisk og mild, jeg kan ikke japansk, men de lager god curry her, og når jeg kommer hjem skal jeg spise søtpotet mye oftere

japan japan japan

vi ses 25. mai

jeg er stoka

booka billetter i ettermiddag

kom hjem

satte på Cocorosie

hoppa moderat rundt

til «everybody wants to go to Japan»

under videoen på youtube hadde noen kommentert «not so much these days»

for ett år sia

men det var i fjor

det er et helt år sia

snart har det gått en måned og noen dager

og jeg flyr til Japan, Okinawa

så går det nesten tre uker, og jeg flyr hjem igjen

identitet, igjen

en slags fortsettelse på nummer 2, eller en utbrodering av dette

«korsn språk snakke du?» spurte ungene

og jeg svarte «norsk»

«neeei, korsn språk snakke du?»

og jeg svarte «norsk» enda en gang

«åååh, men vi trudde du snakka et anna språk førr du ser ut som du kommer fra et anna land»

og jeg fikk flashbacks til da jeg var lita, og folk, unger, stilte sånne spørsmål: «e du helt norsk?» og sa «førr du ser ikkje helt norsk ut»

og da jeg fikk bankkort og viste bildet til vennene mine og fikk høre, riktignok av en litt random bekjent, at jeg så ut som ei «bosnisk heks»

hva nå enn dét skal bety

eller han fra kina som spurte om jeg var fra «Japan? Korea? China?»

jeg har tydeligvis kameleontrekk

det hadde vært lettere å forholde seg til om jeg kunne finne en stranda spanjol/portugiser bak i slekta. eller bare noen samer. så kunne jeg sagt; du har rett, jeg er ikke «helt norsk».

hva nå enn dét skal bety

som om nordmenn er genetisk ensartet og på ingen måte har blanda seg med mennesker fra hele verden; samer, kvener, russere, spanjoler, slavejenter fra England, Frankrike, tatere, afrikanere, indere

som om ikke vi også kommer fra en genetisk lapskaus, som alle andre (med unntak av isolerte øyfolk, kanskje)

nordmenn er bare høye, blonde og blåøyde

vi andre er «ikke helt norske»

jeg brukte å spøke med at om jeg hadde levd under andre verdenskrig hadde nazistene sendt meg til gasskammeret, for jeg er lita, mørk og ikke er øynene mine særlig blå heller: three strikes

oh well

det er ikke så rart jeg alltid har vært tilbøyelig til å forsvare minoriteter, eller finne meg venner med unorske trekk, adopterte eller innvandra eller litt-av-hvert

så slapp jeg å føle meg så annerledes, antakeligvis

like barn leker best, eller er det ikke det man sier

for lenge siden

jeg savner å ha silkeglatt hud og blankpolert hår

jeg er lei av å fryse

34° 2′ 0″ N, 6° 48′ 0″ W

klærne våre henger til tørk. de vi la i ei balje til bløt, så vrei og vrei til vi ikke klarte å vri ut mer vann. de har hengt til tørk hele natta. er ikke helt, helt tørre ennå. det regna kvelden før. jeg tror jeg lå og hørte på regnet om natta også. ikke hele, men litt. våkna, hørte regnet hølje ned, tenkte «men nu blir jo klean aldri tørr», men så ble de det likevel. dette er jo ikke Norge, her er det varmt, jeg glemte det i noen sekunder. og nå er det formiddag. jeg leter etter motiver. venter på at vi skal bli klare til å kjøre videre. det er ennå ei stund til. klærne henger fremdeles på snora. ingenting er pakket og klart. jeg har en plan jeg tenker på, mange planer, jeg prøver egentlig å ikke tenke så mye, så jeg tar bilder, dette rommet og denne takpatioen (eller hva man skal kalle det) har så mange farger, så mange detaljer.

på veggen finner vi ei dør.

vi tror den åpner seg av og til.

vi tror den fører til Narnia.

men den åpner seg ikke for oss. kanskje må vi tro sterkere.

en ferie i mai

jeg har vært i Marokko. det var varmt. herreløse dyr. søplete. hyggelige folk. alle vil hjelpe til. og så man passes på, ikke sant.

jeg landa og venta på flyplassen i sola. blei henta, satt i baksetet nordover, forbi Agadir, forbi Banana Village, til Taghazout. neste dag lærte jeg viktigheten av å fordele solkremen jevnt og regelmessig. fire dager senere ble jeg skrubba ned til babyhud av ei dame i et hammam. da begynte den solbrente huden min å flasse av. ny opplevelse (jeg har aldri vært så solbrent før). det var også en ny opplevelse å bli innelåst på et offentlig toalett. hvis gåta er: hvor mange marokkanere trengs for å få ei innelåst jente ut av toalettet, er dette svaret: ei til å oppdage den innelåste jenta og hente hjelp, en til å hoppe inn og løfte jenta ut og over døra og en til å ta imot på andre sida. på en plaststol. han hjalp sikkert han andre over også.

jeg sa «this is scary», for det var langt ned fra toppen av døra og til gulvet. akkurat da jeg hadde landa kom Tiril inn. «koffør krøyp du ikkje bare under?», spurte hun. helt ærlig, jeg vurderte det, men så slo det meg at tanken på å bli sittende fast under døra var mer flaut enn å måtte bli løfta ut. eller bare være innelåst og bli frigjort på en annen måte.

ellers har jeg utvikla et usunt forhold til sukrete myntete, lært meg ukedagene på arabisk (sliter litt med torsdag, bare), tatt bilder av mange geiter, sett enda flere, spist mye lyst brød og blitt kvalm av lukta av tusenvis av nye skinnvesker (og andre skinneffekter) inne på markedet i Rabat. egentlig skulle jeg kjøpe ei skinnveske, det var en plan, så jeg hadde ei som kunne matche de nye sandalene jeg kjøpte før jeg dro nedover (og fordi jeg har mista alle prinsiplene mine, nesten alle), men lukta av tusenvis av nye skinngreier fikk meg på andre tanker.

må tråle bruktbutikker og loppemarked i stedet.

myntete, solskinn, balkong og bølgesus. ikke feil måte å tilbringe en hvilken som helst søndag på.

å ha eksamen i ti dager, derimot. det er alltid feil.

men det må gjøres.

så er det over.

det går alltid over.