tingene som ikke er

Kategori: kultursjokkert

en gang til

image

image

image

image

image

jeg dro til Bodø. så saltstraumen klokka halv ett på natta. drakk vin. smakte ost fra frankrike, latvia og kjerringøy. lærte at ost laga på sauemelk smaker sånn som sauefjøs lukter. hørte noen si «det e jo ikke nåkka som e mer metall enn et velstelt blomsterbedd.» de er annerledes i nordland. de gjør alt med mer volum. blei smitta av høylyttheten. lurer på når jovialiteten tar meg. kanskje har den gjort det allerede.

Reklame

en ferie i mai

jeg har vært i Marokko. det var varmt. herreløse dyr. søplete. hyggelige folk. alle vil hjelpe til. og så man passes på, ikke sant.

jeg landa og venta på flyplassen i sola. blei henta, satt i baksetet nordover, forbi Agadir, forbi Banana Village, til Taghazout. neste dag lærte jeg viktigheten av å fordele solkremen jevnt og regelmessig. fire dager senere ble jeg skrubba ned til babyhud av ei dame i et hammam. da begynte den solbrente huden min å flasse av. ny opplevelse (jeg har aldri vært så solbrent før). det var også en ny opplevelse å bli innelåst på et offentlig toalett. hvis gåta er: hvor mange marokkanere trengs for å få ei innelåst jente ut av toalettet, er dette svaret: ei til å oppdage den innelåste jenta og hente hjelp, en til å hoppe inn og løfte jenta ut og over døra og en til å ta imot på andre sida. på en plaststol. han hjalp sikkert han andre over også.

jeg sa «this is scary», for det var langt ned fra toppen av døra og til gulvet. akkurat da jeg hadde landa kom Tiril inn. «koffør krøyp du ikkje bare under?», spurte hun. helt ærlig, jeg vurderte det, men så slo det meg at tanken på å bli sittende fast under døra var mer flaut enn å måtte bli løfta ut. eller bare være innelåst og bli frigjort på en annen måte.

ellers har jeg utvikla et usunt forhold til sukrete myntete, lært meg ukedagene på arabisk (sliter litt med torsdag, bare), tatt bilder av mange geiter, sett enda flere, spist mye lyst brød og blitt kvalm av lukta av tusenvis av nye skinnvesker (og andre skinneffekter) inne på markedet i Rabat. egentlig skulle jeg kjøpe ei skinnveske, det var en plan, så jeg hadde ei som kunne matche de nye sandalene jeg kjøpte før jeg dro nedover (og fordi jeg har mista alle prinsiplene mine, nesten alle), men lukta av tusenvis av nye skinngreier fikk meg på andre tanker.

må tråle bruktbutikker og loppemarked i stedet.

myntete, solskinn, balkong og bølgesus. ikke feil måte å tilbringe en hvilken som helst søndag på.

å ha eksamen i ti dager, derimot. det er alltid feil.

men det må gjøres.

så er det over.

det går alltid over.

det mest skremmende i hele verden

jeg hører mye på musikk for tida.
jeg har sånn ca flytta inn i wimp.
plutselig poppa det opp en bolk der det sto «ny versjon av wimp – last ned.»
jeg klikka «ja», lasta ned.
wimp-ikonet blei bytta ut med ei marihøne.
jeg klikka på det og skjønte at jeg hadde gjort en fatal feil.
jeg klikka frenetisk på av-knappen så pc-en skulle bli slått av før den kreisi malwaren/viruset infiserte og ødela alt, men det virka ikke som det funka, og jeg begynte å gå gjennom lista over hvem som kunne hjelpe meg mens livet og Alt Jeg Har På Laptopen snurra foran meg i revy.
da jeg la skjermen ned og så at den var bøyd bakover burde jeg kanskje tatt hint.
istedet våkna jeg med en touch av panikk.

vi snakker mareritt for the modern age, med andre ord.

(denne for eksempel. den hører jeg på ganske ofte for tida):

det skjedde i de dager

2. juledag 2009

jeg kom hjem på morrakvisten, så kald at jeg ikke fikk sove før jeg hadde tatt på meg ullester og den tynne ulljakka og lagt meg under pelspledd og vinterdyne.

fra litt over tre til litt over fem var vi vel stort sett ute. ute. minusgrader and all. taxikø fra helvete som vi heldigvis dodga takket være mora til en av oss. da var jeg så iskald på fingrene at de verka. at jeg hadde brukt fem minutter på å skrive en melding til meg selv på lånt mobil der jeg tigga om at den som hadde stjålt telefonen min skulle levere den til politiet «vær så snill!», gjorde ikke akkurat saken bedre. faktisk frøys jeg fingrene mine til is bare for å finne ut at den slettes ikke var stjålt (noe som ville gjort det til fjerde gang, tredje gang i Harstad, men nå er statistikken bedre, bare to av tre til Harstad, en til Oslo. og vent litt, en til Singapore. to av fire da. enda bedre statistikk; jeg sprer mine tapte mobiler utover verden). mine «æ hate denna byen»-utbrudd og insisteringer på at det var «bare drittfolk her», eller i alle fall en heftig overvekt, ble gjort til skamme: jeg hadde bare glemt den på et øvingslokale på nach. go figure.

så da foreviget jeg mitt inn-til-margen-kalde selv da jeg kom hjem.

en porsjon narssissime > en porsjon nattmat

(og forresten, Harstads kebabsjapper og nattmatjointer: 50 kr for en porsjon chips? wtf?)

i AMsterdam

eller Haarlem, strengt tatt. skriver paa en latvisk mac, er forkjoela igjen takket vaere ca null soevn soendag til mandag og en heftig temperaturveksling, smaakjoelig nordnorsk sommermorgen til hothot heteboelgeoslo, til iskaldt fly paa vei mot Amsterdam. og smart som jeg er har jeg ikke engang pakka sokker og ei bukse, eller mer enn ei stroempebukse engang. brainz, i has it. 

men jeg kom meg til Amsterdam i alle fall. og Haarlem noen timer seinere, etter at Sjoerd og Damien hadde veksla paa aa trille kofferten min fra sentralstasjonen til et sted med mat og videre gjennom Red Light District med kvinner utstilt som varer. og de er varer. en kropp til forlystelse. kanskje er det bare min norske moraliserende og puritanske bakgrunn som dukker opp, men jeg finner det faktisk en smule forstyrrende. mennesker burde ikke vaere varer, paa den maaten. og mest av alt foeltes det som aa gaa rundt i et eneste stort performancestykke. alle damene i vinduene: hoftevrikkingen, hendene som loefter puppene og stirrer ut i natten, smiler mot potensielle kunder. kan du forestille deg et saant liv? 

naa sitter de andre ute og roeyker. jeg skriver. i have asthma and a cold, so i think i’ll pass tonight, sa jeg. men jeg roeyker jo ikke, ingenting. kanskje shisha om sjansen byr seg igjen, men antakelig ikke. lungene mine har nok aa streve med, strengt tatt. og naa er jeg forkjoela. halsen min er saar. aesj. nesten borte, var en. all kvitloeken og c-vitaminet og honninge hjalp, men jeg rota det nok litt til for meg selv. 

forhaapentligvis hjelper kveldens inntak av varm curry og honning i store doser litt. krysser fingrene, og vender nesa mot senga og en morradag full av severdigheter akkompagnert av matpakke. turist paa budget. 

peace \/

fra det ene til det andre

jeg ble sjuk. mandagskveld etter å fiksa og triksa for artister i to dager (i litt «ka som ikkje gikk galt»-stil, bare at alt selvfølgelig ordna seg, såklart ordner det seg), og det eneste som gjensto var at de ble ferdige å øve og kom seg ut fra scena og inn igjen til rett tid, så jeg pusta litt ut og spiste litt. vips, ondt i halsen. stadig ondere. nekta å godta det. fikk øl og skryt etter endt forestilling og endt dyst. dro på martin hagfors. var egentlig for sliten og begynnende sjuk, så hang mest i mellomlokalet, det mellom Nordic Hall der konserten var og Festspillklubben, og spiste sitron og snakka med folk. så kom disse artistene mine valsende inn. ei stund senere blei jeg svingt rundt på dansegolvet. jeg er veldig dårlig på å bli svingt rundt, foretrekker å kjøre solo, men ok. det var gøy! og jeg er en sucker for skryt og klapp på skuldra og glade tilbakemeldinger, så jeg drøyde litt. og drøyde litt til, før jeg dro hjem en gang mellom kvart over ett og halv to, til masse kvitløk på brødskiva.

likevel våkna jeg neste mårra og trodde jeg var ute av drift.

merkelig nok hjalp en dusj og litt tid og litt te, og en rolig dag på jobb. idag ble det derimot kanskje litt for mye frisk luft for halsen min, så jeg var hjemme før halv ti og tar livet med ro.

og ellers. vel, hva skal jeg si? Harstad viser seg fra sin, om ikke aller beste side, så rimelig gode i alle fall. stort sett fint vær, solskinn og glede. enda jeg ble satt litt fast da den ene Frikar’n spurte «men hva er en harstadvøring?» og jeg følte meg svar skyldig, for uansett hvor glad jeg er i denne byen og folk, så har jeg vanskelig for å dra fram positive ord om «harstadværingen». det er som med menneskeheten; jeg liker enkeltindividene, men jeg er ikke så begeistra for det kollektive resultatet. folk  her har en lei tendens til å vente på at noe skal ramle ned i fanget deres, og så ignorere det når det først gjør det (for eksempel gratiskonserter på Havnepromenaden, fordi det er fem minutter for langt unna Torget), le litt av lokale som faktisk gjør noe (og jeg tror kanskje jeg var en sånn selv, i mine yngre dager. for hvordan kan noe kult komme fra, eller skje, i Harstad, liksom?), tenke «oljebyen i nord, oljebyen i nord» uten å innse at olja ikke er fremtida, heller bakstreversk. gamle takter, forgubbing. jeg tror «harstadværingen» mangler sjøltillit, sjøltro. entrepenørskap. det er sikkert ikke bare Harstad som lider under dette. vi er barn av byråkrati og (jeg nekter å si jantelov, nekter å skylde på den og derved gjøre meg selv til en klisjé) likhetsidealer. og det er bra at vi vil ha like rettigheter, men må vi være LIKE av den grunn? kan vi ikke verdsette hverandres forskjeller?

men jeg skal ikke følge det sporet videre. jeg vil si noe om sjøltillit istedet. idétørke. hva skal til for å gjøre nord attraktivt for (unge) folk? kultur. ting som skjer. entusiasme. andre unge folk. ikke bare barnehageplasser, jobb og natur. kultur, vi trenger kultur. hvorfor blir folk værende i storbyene? kulturtilbudet. konsertene, teatrene, kafeene, gatelivet, utelivet. vi blir i byene fordi vi ønsker sosialisering, fordi vi ønsker å finne de miljøene vi savnet hjemme, eller som rett og slett var for små. så for å gjøre det attraktivt å flytte tilbake, bli værende, så trengs det kultur. det trengs urbanisering. tetthet. vi er sosiale dyr, de aller fleste av oss ønsker mennesker rundt oss. vi får energi fra menneskevrimmelen, fra de andre, fra aktivitet og tempo.

vi trenger roen, det grønne og det blå, men vi trenger tetthet også. liv. når klokka blir fem dør Harstad sentrum. enda det er sommer og sol og ingen grunn til å dra hjem som man alltid gjør. jeg skjønner det ikke, jeg. hva det er som ikke fungerer. hva sentrum trenger for å bli levedyktig. jeg føler at for hver gang jeg kommer tilbake har  byen dødd litt mer. enda en butikk har lagt ned, enda en dør har blitt stengt. å kjøre inn til sentrum er å se ting-som-har-vært. fler og fler spøkelser. mindre og mindre liv.

hvordan skal jeg få lyst til å flytte tilbake hit da?  hvordan skal jeg få trua på at man kan få til ting her når det jeg ser er en døende by?

jeg vil at byen skal leve. men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å puste liv i den, eller om jeg kan gjøre noe. folk som bor her må da for guds skyld ØNSKE å ha en levende by, men istedet virker det som folk generelt er mer opptatt av å passe sine egne saker: komme hjem til hus og hjem og bli der. vente på at redningen skal komme. et oljefelt, et nytt kontor, ei bru: det som skal løse Alle Problemer og Redde Oss Alle.

bare at når alt kommer til alt må vi redde oss sjøl, må vi virkelig ville blir reddet.

og jeg vet ikke om jeg tror denne byen virkelig vil reddes. og det gjør meg trist.

amerikanske tilstander

er det ikke det man kaller det? alt det man ikke vil ha her hjemme på bjerget, alt man ikke tror kan skje her. «dette er ikke AMERIKA», liksom. eller, for den tilsvarende norske varianten: i OSLO, ja …

men ikke i Harstad, vel?

det er unektelig litt spesielt å se barneskolen man tilbrakte flere år på avbildet som hovedoppslag nasjonale nettaviser. det er unektelig enda mer spesielt å se den avbildet der som åstedet for Norges første skoleskyting.

DET hadde jeg i alle fall aldri trodd. ALDRI.

ja, jeg er faktisk så forundra at jeg trenger CAPS LOCK FOR Å UTTRYKKE DET.

og nå skal vi hva? kjøre debatt om mobbing, våpenkontroll, dataspill?

men jeg har ingen ord, ingen ting å komme med, ingen ting annet enn denne følelsen av å leve i en uvirkelighet. jeg ser ting skje, jeg hører om dem; finanskrise, svineinfluensa; og nå denne epidemien også, nå har skoleskytinga nådd trygge, lille Norge; søvnige, lille Harstad?

jeg hadde ikke ventet det.

ta mæ med

jeg skjønner at oslo føles litt som min nå, når alle andre byer frister og lokker med å være noe annet, nytt og spennende og attråverdig. andre byer i andre land, f’örstås. jeg var en snartur i København, og det var varme solstråler, bare brosteinsgater, brede, store skilt, rent, ca bilfritt, og Oslo med sørpe, skitten snø, skitne vanndammer, kaotisk sentrum, biltrafikk, oppgravninger og ombygginger og søppel virka plutselig som en annen verden. usivilisert og slitsom. om jeg har vært positiv til bilfritt sentrum før, er jeg i alle fall det nå.

og jeg tenkte at jeg kunne flytte hit.

men det tenker jeg alltid. hvert nye sted, hver nye by, jeg kan nesten alltid flytte dit. jeg kan se meg selv gli inn der, endre meg litt. jeg er en kameleon, på så mange måter. kanskje trenger jeg å leve det ut oftere enn jeg gjør. kanskje er jeg bare lei av oslo fordi det fremdeles er vinterfint og sørpete om en annen, fordi alt er grått og skittent, og jeg har mange oppgaver å skrive og tekster å lese. kanskje er det bare våren som mangler.

en måned til, så blir det nok stadig finere å være her; se parkene våkne til liv igjen.

og menneskene gjøre det samme.

(som de godt voksne damene som danset i ring og tøyset og tullet entusiatisk da det kjipe danskebåtcoverbandet fyrte løs med abba-hits. nå tar de av, sa jeg til venninna mi. og det gjorde de)