tingene som ikke er

Kategori: litterært relatert

stjerner og lys

november

når man trenger noe å tro på

at det finnes 365 dager i året

365 dager til neste

november

når sola går ned, og ned, og ned

til hun forsvinner bak fjellene

og så bak horisonten

og vi ser stjernene hele dagen

hver dag ser vi stjernene

til lyset blir rosa og gult

og strekker seg opp mot himmelen igjen

fra bak fjellene

et steg lenger opp for hver dag

det blir januar

og lyset kommer hjem igjen

jeg står i vinduet og ser på

hver formiddag ser jeg

de første tegnene på at vi vender oss mot sommeren

og når det blir mørkere og mørkere

nå, når lyset har den svake gløden

og dagene stadig kortere

tenker jeg på desember og stjernene

januar og lyset

The World We Want Is Us

It moves my heart to see your awakened faces;
the look of “aha!”
shining, finally, in
so many
wide open eyes.
Yes, we are the 99%
all of us
refusing to forget
each other
no matter, in our hunger, what crumbs
are dropped by
the 1%.
The world we want is on the way; Arundhati
and now we
are
hearing her breathing.
That world we want is Us; united; already moving
into it.

Alica Walker

natt til andre juni

se midnattsola formørkes mildt av månen, midt på natta

stirre gjennom solformørkelsesbrillene, se konturene av noe svart og rundt over den gule, oransje rundingen, vite at det er månen som passerer mellom oss og sola, at dette skjedde sist for 50 år siden, neste gang i 2084 (var det ikke?), lure på om det de mener da er det å kunne se en solformørkelse på natta, det må jo være det, det kan jo ikke være så vanlig, men det er vanlig at det er sol midt på natta her, at sola henger lavt på himmelen, rett over horisonten, en stor oransjegul ball som lyser sterkt og skarpt mot deg, men aldri dypper under overflata

det er ikke så vanlig andre steder, klart, ikke sør i verden, vi lever i spesielle omgivelser, under spesielle omstendigheter, og jeg vet, jeg har vært heldig, på så mange måter har jeg vært heldig, fordi dette er mitt, dette er det jeg kjenner, dette er normalen, og det mest fantastiske, magiske jeg vet, på en og samme tid; sola om sommeren som aldri går ned, sola om vinteren som aldri kommer opp

men det er klart, sommer er det jo egentlig ikke, vi kler på oss ullgenser og varme sko når det blir kveld, temperaturen kryper ikke over tjue grader, teknisk sett er det bare vår, kanskje har vi blanda i alle år, det er ikke våren Nord-Norge ikke har, det er sommeren, vi går høst – vinter – vår – høst – vinter – vår, men det er greit, jeg trenger ikke tropevarme sjøl om huden min skriker etter det, noen ganger er det nok å sitte i fjæra, med andre folk, godt kledd, se på sola som henger lavt på himmelen, se en mørk flekk bevege seg over henne, vite at dette, folkens, dette er en once-in-a-lifetime-ting, dette er historien som skriver seg selv

bengalske sanger

sang 5

Denne verdens elv er  meget dyp og flyter fort.
På begge sider gjørme, i midten ikke noe sted å stå.
Chatil lager gangbro for den indre veien.
Ingen kan krysse elven uten en slik bro.
Kutt mayas tre, flett en gangbro av tynt siv,
grip nirvana med kunnskapens rep.
Beveg deg verken til høyre eller venstre på broen.
Absolutt kunnskap er akkurat der du selv er,
Så gå ikke langt vekk.

(og så: litt Hare Krishna)

y2k11

det er sånn

så vanskelig å konse på eksamen når Japan

vi vet hva som skjer i Japan

jordskjelv, tsunami, Fukushima

det betyr Tsjernobyl

det betyr radioaktivt nedfall

kilometer på kilometer, ubeboelig i flere år

kilometer på kilometer, over havet, til Amerika

ned i havet, ned i jorda

Tyskland stenger sju atomkraftverk

hvorfor holder vi ikke pusten

uvirkelig, virkelig

for tida vil jeg helst at ting skal være tullete, og morsomme, og tøysete, og underholdende, og fjasete, og lett, og gøy

så veltes regjeringer i Nord-Afrika, så flyr en gal manns bombefly over revolusjonære, så rister bakken i New Zealand, så skjelver havbunnen utenfor Japan, så skylder flodbølgen over landet og drar med seg alt, så sprenges en atomreaktor, så venter vi på det neste

så mishandler de aper for å løse en gåte som ikke er en gåte

og jeg sier «oida» til jordskjelv, jeg sier «uffda» til tsunamier, trekker på skuldrene av revolusjonene, snurper munnen sammen av nedsmelting

drømmer om å reagere

når ble verden så uvirkelig?

er det det som er å vokse opp, kjenne verden bli uvirkelig, kjenne alt utenfor min umiddelbare nærhet som fjernt og uten betydning (for meg, for mitt liv, for karakterene mine, for humøret mitt, for jobben min, for samtalene mine)?

så pusser jeg tennene mine, så vasker jeg ansiktet, så kler jeg på meg pysjen, så legger jeg meg under dyna, ler av en morsom episode av en hvilken som helst serie

så sover jeg som et barn

Kom Tilda

kom vi flyttar Tilda, kom vi flyttar bort
vi behöver inte vara här mera
kom vi flyttar tilda, vad ska vi göra här?
festa , shoppa, supa, konsumera?
nej kom vi flyttar Tilda
flyttar härifrån till en plats där sånt som vi är flera

kom vi flyttar tilda ingen saknar oss änså
bara åka, inte reflektera

kom Tilda

og alt etterpå

hører på counting crows
tenker på hvor gammel du hadde vært nå
tenker på en rød fjøs
et gult lite hus
på et nes, på ei øy
sola såvidt over bergene
jeg klemmer sammen øynene
myser mot lyset

jeg hører på counting crows
tenker på alle åra som har gått
skjønner egentlig ikke at alt imellom da og nå har skjedd
lukker øynene, prøver å spore sammenhengen
det kan være et anfall av akutt nattlig dødsangst
eller bare den der føkkings følelsen av forgjengelighet
som henger sammen med tomhet
og mangelen på tyngde
mangelen på ting som blir igjen
mangelen på mennesker
som blir igjen

så jeg hører på counting crows
august and everything after
prøver å huske meg selv
og alle de andre
skisserer mentale omriss

tenker at den jeg var er borte
tenker at det går en bro mellom oss
jeg kan føle, men ikke finne
ikke ta på, ikke se
og aldri gå over