tingene som ikke er

Kategori: litterært relatert

oh you didnt know that Hip Hoppas are vegans?

well now you know!

rummaging for answers in the pages

det er natt og øynene mine er så trøtte og tørre at de nesten gjør vondt, som om de har hovnet opp av for mye våkenhet, for sein kveld, for mye frihet og ansvar for egen tilværelse, for mye tv, for mye internett, for mye søvn på toppen av det hele. neglene på tærne mine er knallrøde, og jeg kan ikke engang huske når jeg lakka dem, i motsetning til fingerneglene mine, med sin avflakkete lillalakk fra forrige helg, fredagen jeg kom hjem fra Nederland og skulle rett til ny hybel og bakgårdsfest og hadde et kvarter på meg før flytoget gikk. jeg lakka neglene mens jeg venta, og klarte å ta meg selv på nesen, så det tyske, noe eldre paret (eller kanskje var de nederlendere?) smilte og lo litt og leta fram kleenex til meg da jeg snudde meg og spurte om jeg hadde neglelakk på nesa og holdt fingrene opp så de skulle skjønne. heldigvis hadde jeg ikke bare med meg lakk, men også neglelakkfjerner. viktigheten av en god, mild neglelakkfjerner nådde nye høyder den kvelden.

men i alle fall. jeg kan se de rødlakkede neglene mine og høre Regina Spektor synge looking out the window at another window i see toenails changing colors like the leaves of fall i hodet mitt, for nå har Us (som er annen sang, men av Regina, ergo assossiasjon) gått over til Natalie Merchants St. Judas, og jeg tenker at jeg ikke har hørt Lulliby på lenge (sangen om tåneglene og høsten). det blir alltid så høstlig av regn. gråere, fuktigere. men det er sommer ennå, og i morra skal det bli sol.

og jeg prøvde å finne Lulliby på Spotify, for jeg tenkte at jeg kunne trenge en slags nattasang nå, midt på natta i klassisk for-trøtt-til-å-legge-meg-modus. men den er ikke der. Reginas nye album, derimot. jeg visste ikke at det fantes en gang. jeg har blitt en sånn gammel person jeg aldri trodde jeg ville bli. jeg vet ikke lenger hva artister og sanger heter, kjenner ikke igjen hitlistenavnene, vet ikke når artister jeg like kommer med nytt materiale. hva skjedde, og når? og kan det skje om igjen, så jeg begynner å bry meg igjen? kommer jeg til å føle et like intenst behov til å gå rundt med musikk på ørene som før, da jeg knapt kunne forlate huset uten 1) cd-spiller, brent-plate og gjerne et par plater til just in case og senere 2) mp3-spiller?

eller har jeg nok i hodet mitt nå, har det blitt en samling av sanger jeg kan utenat og kan spille for meg selv (for jeg spiller dem for meg selv) de gangene jeg ikke skriver mentale noveller, blogginnlegg, dikt, romanbegynnelser? jeg tror det har noe med tankemønster å gjøre. det var flere bilder før, flere følelser, stemninger, farger, scener jeg spilte om igjen og om igjen. all den visuelle strømmen trengte et soundtrack.

men ordene har visst nok med seg selv.

Reklame

hei kvinnekonge

skriv et innlegg om ani difranco, ah!

A REAL REVOLUTIONARY, sa Mos Def, one of my heroes (så vi deler i alle fall én, Mos og jeg)

jeg savner ani på spotify. og platene mine, alle platene mine. jeg nynner på ani difranco-låter hele tida nå, det er så lenge sia jeg har hørt dem, og jeg husker hvordan jeg trodde hun sang «i see you and i die a little» helt til jeg leste i heftet at det var «i see you and i dilate», men det betyr jo egentlig det samme, gjør det ikke? og da en abortlege nylig ble skutt tenkte jeg på «a bullet insuring the right to life whizzed past his kid and his wife and knocked his glasses right off of his face«, og da jeg gikk nedover gata mot Sagene Torg igår sang jeg «and i am stuffing toast and sausages into my pockets» enda jeg ikke har spist pølser på flere år. ikke av kjøtt, i alle fall.

og jeg kunne sikkert ha skrevet et innlegg selv, om hvorfor ani difranco er en kvinnekonge, men det er mer stas å lese hva andre sier. jeg vet jo allerede hvorfor jeg fremdeles, etter 6-7 år (!!!) syns dama er sånn ca den tøffeste i verden.

type:

og

for eksempel. ah. å være 19 igjen og høre på ani hele tida. fint, det hadde vært fint.

en vandring

det er enkelte ting som bare er i meg, er meg.

nostalgien, den lette melankolien, den har vært der så lenge jeg kan huske. av temperament er jeg mer melankolsk enn noe annet, når alt kommer til alt. jeg tenker for mye, jeg henger  meg opp i det som har vært, det som er trist og leit. allerede som barn hadde jeg en hang til tragiske historier og hjerte-smerte. at Farvel, Rune er den barneboka jeg aldri glemte er nok ikke så rart. kanskje lever jeg for smerten, fordi det å kjenne at det gjør vondt et ubestemmelig sted inne i brystkassa i det minste betyr at jeg er i live, at jeg eksisterer, at jeg er virkelig.

og når jeg var det veslevoksne barnet jeg som regel var, så er det kanskje derfor; fordi deler av meg var voksne, deler av meg hadde vokst opp fortere enn man burde trenge i denne delen av verden, der livet i så stor grad dreier seg om å la barn være barn så lenge som mulig. jeg vet ikke om det er så sunt, at barn hele tiden skal lulles inn i en verden av lykke og perfekthet. hvordan kan vi klare å vokse fra tryggheten? hvordan kan vi gå ut i verden og leve og være ambisiøse og ønske å ha det bedre, når hele samfunnet forteller oss at den beste tiden er den du aldri kan få igjen, når alt handler om barna og barnlig glede: søttende mai, julaften, sommerferien. vi vokser opp til evige barndomsnostalgikere, fordi barndommen var en dans på roser for oss, for det kollektive oss var barndommen den beste tida.

så jeg er nostalgisk. når jeg kjenner lukta av nyslådd gress kastes jeg ti-tjue år tilbake i tid, kjenner sommervinden på kinnet og gresset under bena, jeg er aldri her når lukta av nyslådd gress når nesen min, jeg er der: der jeg aldri kan være igjen, fordi jeg ikke lenger er et barn og lever i det landet. hele livet mitt har jeg prøvd å holde fast på det. jeg følte meg allerde for gammel da jeg fylte fjorten. det er snart ti år sia, og jeg følte meg stor nok (hei, det kan stoppe nå, fjorten år liksom, hvor gammel er det meninga jeg skal bli før jeg dør?), og ti år senere føler jeg meg ikke i nærheten av å være stor nok, innvendig er jeg ikke stor nok til å matche 24 år. hele livet mitt har jeg ønsket å fryse tida, fordi å stadig bevege seg fremover er å bevege seg inn i det ukjente, det man ikke kan kontrollere eller forutse. å være der man er er tryggere. å være der man var enda tryggere, for man vet allerede hvordan det kommer til å gå. greit nok, jeg var redd mye, jeg var redd for verdenskrig, atombomber (hata jaques chiraq som prøvesprengte i stillehavet), jeg var redd brann, redd for kreft, redd da NATO gikk inn på Balkan og Jeltsin trua med å trykke på knappen, jeg var redd satanistene som brente ned stavkirker og tegna opp-ned-kors på skolen min og djevelen i undergangen (coming to a church yard near you), jeg sprang forbi han noen ganger, den svarte skikkelsen malt på grå murvegger. det var mye å være redd for, jeg husker det. det var ingen dans på roser, og likevel var det tryggere. det er noe her som ikke er helt rett. selektiv hukommelse på gang, kanskje.

og nå fyller jeg 24 år om noen få små måneder. jeg vet ikke hva jeg har gjort med de siste 4 årene. jeg vet ikke hvor jeg har vært. det vil si, jeg har vært i Tromsø, i Oslo, i Singapore, jeg vet det. men jeg vet ikke hvor jeg vært.

som om jeg finner meg selv (skjønt, man kan ikke miste seg selv, man har alltid seg selv), eller mer som om jeg har klart å grave meg selv fram, eller vekke meg selv opp fra en eller annen slags døsig tilstand av nummenhet og fjernhet. jeg har vært fjern. ufokusert. ubevisst. jeg har mangla noe, en del av meg selv; driv, vilje, lyst.

og jeg har sagt det før, tror jeg, i forskjellige varianter. jeg kommer sikkert til å si det igjen. det er sånn det skal være. jeg gjentar meg selv til stadighet, det gjør vi alle. våre liv er bygd på repetisjoner, historien skrives i sirkler.

på vei ned

vi vant grand prix, men det har jo alle fått med seg uansett. de første tolvpoengerne var vi ekstatiske, så dabba det litt av, og det hele gikk mer over til indignasjon over alle poeng under ti. kjente en viss tilfredsstillelse av å se sverige langt nede på lista med lusne 29 poeng mot våre 387, jeg mener, det var jo så passende, nasjonalhelga og alt, all den tid grunnlovsdagen var første skritt på vei til nasjonsfrihet og død over sildesalaten (som riktignok kom noen år etter grunnloven, men pytt pytt).

og det er virkelig enkelte ting jeg elsker med søttende mai. jeg elsker å feire søttende mai i oslo når det er fint vær og jeg kan snike meg inn i toget og vinke til kongen og dronninga og kronprinsen (er ikke så viktig å vinke til mette-marit, skal jeg være helt ærlig), jeg elsker å slappe av på parkgress, mens sola skinner og folk er glade; i bunader og dresser og finstas, og det løper pynta småbarn over alt, og russen trasker rundt og ser ut som døden er rett rundt hjørnet og jeg tenker «haha ingen flere dunkende russebusser hurraaa», og jeg elsker trommene og korpsmusikken, marsjtakta og norge i rødt, hvitt og blått (og jeg er også, fordi bunaden henger i skapet hjemme, der oppe, nord for polarsirkelen hvor midnattsola har gjort sin entré nå, je crois). jeg elsker at jeg bare kan spasere bort til Blå og sitte ute ved elva og spise vårruller i sola, dra hjem og hente øl, komme til Kubaparken og møte folk og drikke øl og stemninga er festival, bare enda bedre, for det er nasjonaldagen og alle som er ute på nasjonaldagen (i alle fall i Kubaparken) er glade og fornøyde og sprer god stemning. og jeg suger opp hver eneste lille flik.

helt til jeg er full. nå er jeg full. post-grand-prix-seier- og søttende-mai-blues. oslo var dekka av skyer og regn i dag. grått vær, slapp stemning. blåmandag. mot bedre vitende tok jeg turen innom Tronsmo og så litt i et av de små diktheftene fra Flamme forlag, det jeg har lyst til å kjøpe men ikke helt klarer å kjøpe likevel, for det er så trist. det er sånn jeg kunne skrevet selv, tror jeg, hadde det vært meg. og en gang blir det meg, det er vel kanskje derfor jeg ikke helt klarer å kjøpe den for å ha den liggende lett tilgjengelig, fordi den tanken; en dag er det meg, den er en fryktinngytende stormsky jeg helst vil ignorere så lenge jeg kan. vi vil vel alle det?

(og når det er sagt, vil jeg fortelle deg at jeg ser spøkelsene dine over alt i denne byen, så mange som går rundt og ser ut som deg, ser skikkelig ut som deg, yngre, eldre, alt du var, alt du aldri ble, og aldri visste jeg at så mange kunne se så like ut, og om noen hadde fortalt meg det ville jeg ikke trodd på det uansett. jeg tar meg selv i å stirre akkurat litt for lenge, akkurat litt for intenst, litt for forbausa. det hele er så rart. du har brødre du aldri visste om. bety det at jeg har levende søstre vandrende omkring, refleksjoner av meg som ikke er meg og ikke er i nærheten av å være meg, men som likevel er? slektskap uten blod. har vi alle?)

send me home, damaged

burde sove nå, men fikk et nå-eller-aldri-innfall og slutta å utsette å bestille billetter til amsterdam i slutten av juni, så nå er jeg booka og klar. trenger bare billetter sør-nord-nord-sør, så er jeg klar til å dra, først hjem til harstad og festspill og så rett ned til gardermoen og amsterdam. det blir bra. har ikke penger til det, men det blir bra likevel.

og i går så jeg pj harvey up close på scena på rockefeller, danse rundt, være ekstraordinær bra scenepersonlighet i den samme kjolen som hun hopper rundt i det fargerike hoppeslottet i, det som er på videoen til «black hearted love.» kul låt, med ukult tema. stalking er liksom ikke the new hip, bare på den der sprø, mørke, psykotiske måten.

(skjønt, det var først med «the soldier» at jeg virkelig, virkelig falt)

DEF

nå har jeg utsatt å fikse pensumlista i flere timer, men jeg fant noe fint på youtube, så det er greit. faktisk fant jeg ganske mye fint, der jeg klikka meg gjennom klipp fra forskjellige sesonger av Def Poetry Jam, kjente navn, og plutselig en horde av ukjente, og det var faktisk bedre enn Common og Talib Kweli og Lauryn Hill og Erykah Badu, faktisk til og med bedre enn Ani DiFranco, for det var noe jeg ikke visste fantes, og egentlig skulle jeg poste et klipp av Floetry, men så surfa jeg videre noen timer senere og fant et som var bedre, eller et som traff meg mer, for jeg tenker så ofte på hender, jeg har skrevet om hender selv, jeg ser på hender nesten før jeg ser på ansikter, og hender som rører hender er alltid noe av det vakreste jeg vet

og der er Sarah Kay og jeg helt enige

Vinden kjem seg til slutt dit han vil

da det ble kveld i går innså jeg at jeg gleda meg til i dag. jeg gleda meg til mandag, til å stå opp før sju, være på skolen ca åtte, drikke kaffe og spise frokost, jeg gleda meg til å gjøre ting jeg for et par uker sia syntes var bare pes, og nå … gleder jeg meg til det.

gleder meg til å stå opp. før sju.

colour me ? og :S, men jeg liker det! å være kjempesliten og trøtt klokka elleve, fordi man sto opp tidlig og har gjort masse, det er den følelsen du hadde når du var seks år og hadde brukt en dag på å springe rundt ute og leke, og nå er klokka ni og du kjenner lufta sitte fast i kinnene som varme, røde roser og øynene siger sammen og det gjør ingenting, du har ditt på det rene, det er lov når man har brukt dagen og gjort masse, det er greit å være trøtt og kjenne øynene falle sammen da.

og den ene krisa avløses av den andre, det får nå være (selv om jeg prepper immunforsvaret mitt med supermat,  kvit te, probiotika, avant-garden, frukt og nøtter), det er fremdeles liv så fremdeles håp, faktisk er det særdeles mye liv og jeg lurer på om det er sånn at håp øker proporsjonalt med mengden liv, for i så fall er det mye håp, nesten bare håp

og dette: du kommer dit du skal. uansett.

…..

TILLIT

Det er som med så mykje anna i livet

du har å seie nei eller ja til.

Set bilen inn på den nye verkstaden.

Iblant er det best å berre ha tillit.

wordpress

Pakka du overlét til den tvilsame

postfunksjonæren, sjekken slukt av ein nattsafe,

brevet handtert av framand på framand –

alle dei dukkar opp nett der dei var tiltenkt.

SØXX

Tjuveriet som kunne skjedd, skjer ikkje.

Vinden kjem seg til slutt dit han vil

gjennom snøtunge tre, og sjølv frosen

når elva fram til rette staden.

på tekstbehandling!!!!

Og iblant anar du kor trufast ditt liv

blir levert, sjølv om du ikkje kan lese adressa.

!!!!!!!

Thomas R. Smith

takk til Dag og Tid nr. 17 2009