tingene som ikke er

Kategori: nærsynt

noen skøyt opp raketter i natt
rett utafor ei blokk
midt i et veikryss
midt i byen
de kom ut av blokka
unge, kule
skøyt raketter opp i lufta
og jeg gikk forbi
og skvatt av smellet
og ble forbanna
og skulle sagt noe
skulle sagt
det er ikke lov
å skyte opp raketter når man føler for det
midt på natta
klokka halv tre
det er ikke lov
og det er ikke omtenksomt
det tar ikke hensyn
kanskje var jeg ei som vokste opp
med lyden av bomber og granater
kanskje gikk jeg forbi
og var ei som hadde opplevd krigen
og så smeller det
uten forvarsel
kanskje skulle dere tenkt på det
eller kanskje skulle dere tenkt på dyrene
som hver nyttårsaften dopes ned
for å stoppe angsten
frykten for smellene
den høye lyden som går over i vakre farger
sure; det er moro
og det er gøy å gjøre ting som ikke er lov
og det er gøy å ikke tenke på andre
eller ta hensyn
for gjør man det må man slutte med mye
sure; det er gøy å fråtse i mat og alkohol og klær og godteri og sukker og billig drit fra Kina og dop og adrenalinkick etter adrenalinkick eller dopaminkick etter dopaminkick, det er gøy

helt til man tenker på de som blir skadet underveis
helt til man begynner å tenke på hvordan moroa går utover andre
og da er det ikke moro lenger
så greit, drit i å tenke på det

smell av fyrverkeri når dere føler for det
drukn følelsene deres i enda et nytt, lite rush

jeg mener;

jeg kjøpte en billig kjole i dag (ganske, relativt)
for å døyve noe, et ubehag

jeg tenkte ikke på hvem som hadde laget den
hvordan den var laget
hva den var laget av

jeg tenkte ikke på prisen
hva den hadde kostet noen andre

jeg kjøpte kjolen og smilte
hele veien hjem

jeg har tenkt på «meningen»

jeg skriver hver dag, så jeg sluttet å skrive her

jeg skriver artikler, jeg skriver mailer, noen ganger skriver jeg brev, som regel klarer jeg å sende dem også (utrolig)

jeg skreiv dagbok i fjor, den døde i løpet av høsten, gjenoppsto et par ganger etter jul, prøvde å skrive ned det jeg ville huske før jeg allerede hadde glemt det, og jeg tenker «en dag er jeg gammel, kanskje husker jeg ingenting» og så tenker jeg «men om jeg har ei dagbok, da vet jeg i alle fall at dét skjedde, at sånn var det, at jeg levde et liv jeg og», og da prøvde jeg å skrive dagbok igjen, summere opp en historie som var de siste månedene, men det var snirklete, handa mi ble sliten, og så begynte jeg å skrive, hver dag, artikler

og så mailer

jevnlige mailer til venner langt unna, venner jeg ikke ser så ofte, jeg har alltid likt å fortelle ting i skrift bedre, jeg snakker mye, greit, men å fortelle ting, prøve å si noe, det kommer alltid bedre ut når jeg skriver, en gang sa jeg «jeg tenker bedre med tastaturet», og det stemmer, jeg tenker bedre når jeg ser setninger foran meg, når jeg kan putte en bokstav etter den andre, en lang rekke bokstaver, kjempefort aller helst, og for hand går det så tregt, og handskrifta blir mer og mer slørven, så jeg liker å trykke på tastene bedre, så jeg sender mailer, de er ofte lange, lett dramatiserte kanskje, men sånn er alltid livet når du skal fortelle en historie, du trenger litt drama, litt zest, og jeg er typisk ENFP, jeg lever livet litt som i en fiksjon, leter alltid etter en mening, med alt, det dypeste, hvordan tingene egentlig er, og det betyr ikke at jeg tror på en mening

med livet

men jeg tror på å skape mening

eksistensen handler om å skape, hele tiden, skape seg selv, skape nytt liv, skape med hendene, skape med hodet, med hjertet, lete etter spor, finne et mønster, se sammenhenger, hele tiden jakte på den største sammenhengen, meningen, som kanskje ikke er der, kanskje ikke finnes, mest sannynligvis ikke, men prosessen finnes, jakten finnes, håpet finnes

noen sier at det ikke er mening. at det ikke finnes. at det er meningsløst å lete. at det er «missing the point» å i det hele tatt tenke på det. vi lever, vi dør, that’s it.

og vi lever, og vi dør, det er sant.

men jeg vet bedre.

meningen finnes i alt. meningen er det du legger i livet. det du tar med inn i din egen eksistens. meningen med livet er å leve det, så oppriktig som du kan. om det finnes et liv etter døden er irrelevant, om det finnes et liv før døden er irrelevant. om det finnes en gud, en makt, en plan, en sannhet, det er irrelevant. det er ikke der meningen med livet ligger.

spør meg, og jeg svarer:

det finnes ingen mening med livet.

men det finnes mening i livet.

det finnes mening overalt.

og så. hva nå?

jeg tror ikke jeg har så mye på hjertet lenger

livet er helt ok, noen ganger skikkelig bra, noen ganger skikkelig kjipt, men som regel midt i mellom med et hint av merverdi, pluss, jeg er stort sett ganske lykkelig, stort sett, og nå kan jeg kjøre bil, og for hver gang jeg kjører føler jeg meg mer som et voksent menneske, litt mer fri, litt mer klar for what the fuck livet finner på å slenge mot meg, og helt ærlig, det meste livet slenger mot meg er jo ganske morsomt, og om det ikke er morsomt akkurat i det det skjer, så er det som regel morsomt etterpå, og greit, jeg er 27 år, jeg er like langt fra et etablert liv nå som da jeg var 17, jeg har vokst inn i en stadig mer rølpete versjon av meg selv, men det funker, stort sett, stort sett funker det bra, og jeg har blitt ei sånn som folk legger merke til, jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men de gjør det, og jeg har blitt ei sånn som snakker høyt, som blir litt for full, har munnen full av nachos og likevel føler meg awesome, og det er jo fint, det er mye bedre å føle seg awesome enn liten og feil og misforstått og usikker og alt som er dårlig og crap, for hallo, det er ikke vits i å føle seg sånn, det kommer ingenting godt ut av det og jeg vet det, tro meg, men nå er det ikke sånn lenger, ikke i nærheten sånn, noen ganger kanskje, men nesten aldri, og jeg tror ikke det blir sånn heller, i framtida, det blir ikke sånn igjen, og da er kanskje den historien over, og kanskje det er det denne bloggen har handla om, sjøl om det høres kleint ut, sjøl om det er en klisjé, men kanskje var dette bare en blogg om å finne seg sjøl, for hvor rart det enn er så er jeg-et noe man kan miste, identitetsfølelsen, forståelsen, innsikten, kunnskapen om hvem man er, den kan forsvinne, eller man kaster den bort, eller noen tar den fra deg, og så må du bruke den tida det tar å finne den igjen, finne deg selv

og det er en ujevn vei, for noen kanskje mer enn for andre, for noen er det fjell du må krysse, Mount Everest du må bestige, og så ser du hele, plutselig, etter små drypp, små forvarsler om at nå, nå er du der, nå er du nesten framme, og de siste metrene er de tyngste, men de letteste også, de mest intense, euforien tar deg og nå kan du slippe det løs, og så er du der, på toppen, ved enden, der du kan se både forover og framover, nedover og oppover, og ingenting har noen gang vært klarere

og jeg er kanskje der nå

og jeg tror alt jeg har skrevet, grunnen til at jeg skreiv, var fordi jeg ville dit, fordi jeg måtte komme dit, og jeg kunne ikke klatre Mount Everest (og det vil jeg ikke heller, djeese, galskap), men jeg kunne skrive, jeg kunne lete og grave på den måten, eller jeg kunne klatre på den måten, nå et platå av kunnskap, innsikt, opplysning, så klatre videre, nå enda et

fra toppen er det bare nedover

det trenger ikke bety noe negativt

bare at veien på et vis blir lettere å gå, den harde jobben er unnagjort

noen ganger tar jeg meg selv i å tenke «hva nå?»

men jeg aner ikke hva svaret kommer til å være

no matter what you choose you’re gonna live it

klokka ti på søndags formiddag, og kirkeklokkene ringer, og jeg tenker på de gangene jeg sov rett ved sia av Ishavskatedralen, like nedfor, nede ved sundet, og søndagsklokkene var så høylydte at det var som å våkne inni dem, akkurat som det noen morgener er som om rommet mitt er på Hurtigruta, når nordgående og sørgående tar farvel med byen og det ljomer mellom bergene, noen steder slynges lyden inn i bergveggen og tilbake, inn gjennom vinduer, andre steder er det som om lyden kommer med vinden, så når vindretninga stemmer våkner jeg plutselig av Hurtigrutas høye drønn, pulsen raser, hjertet banker ekstra fort

men snart er det over, det også, og jeg er så langt unna at disse lydene ikke kan nå meg;

ikke kirkeklokkene, ikke Hurtigruta

ikke fulle mennesker seint på kvelden, midt på natta

og natta blir lengre og lengre nå, hver dag, litt lengre, hvert døgn litt mørkere enn det som kom før, og vår side av jorda snur seg bort fra sola, og trærne trekker sevja inn og går i dvale, og noen ganger tenker jeg at det må være fint, å kunne gå i dvale, å være et sånt dyr som kan gå i dvale, bruke sommeren på å fete seg opp, så trekke seg tilbake til et mørkt og lunt sted og sette livet på pause til våren kommer tilbake igjen, men vi går ikke i dvale, vi lever gjennom vinteren og mørket, år etter år, og i fjor gleda jeg meg, jeg husker jeg sa «men så kommer stjernan, og nordlyset, og så blir det koselig førr vi kan ha lys på inne, og drikke kakao, og kle på varme klea, og så blir det jul og nyttår og så e det nesten over og sola kommer tellbake igjen» og jeg mente det, det går fort, det tar ikke så lang tid som man tror, som alle okker og stønner over

men i år er det annerledes

i år føles høsten mørkere og vinteren lengre

kanskje fordi det aldri var særlig sommer

kanskje fordi det siste kvartalet har føltes som å sykle opp en bakke, en sånn bakke som ser slak ut, men når du er halvveis kjenner du at du føler deg lurt, for den er brattere enn den ser ut til, og mye, mye lengre

og jeg vil bare komme til toppen

to just grow away

jeg lurer på hvorfor vi ikke kjenner hverandre bedre enn vi gjør

jeg har bare de hemmelighetene jeg trenger å ha

får jeg spørsmål svarer jeg alltid så ærlig som jeg kan

får jeg spørsmål svarer jeg noen ganger for mye

det er så mange vinklinger å velge

så mange måter å si det samme på

 

men ingenting kommer av seg selv

og nå tror jeg ikke jeg kjenner deg lenger uansett

sommerfugleffekten

jeg rydder. jeg prøver å rydde. de siste to månedene med alt kaoset og fartinga og holloien, jeg prøver å rydde det på plass. prøver å sortere, prøver å plassere. alle ting trenger en plass, alle ting trenger å bli brukt til noe, så jeg leter etter det jeg bruker, prøver å få unna alt det andre, det som ligger igjen og kun tar opp plass.

det er lett med tingene, egentlig. de kan flyttes og kastes. du kan putte dem i en pose og kaste dem vekk og aldri behøve å se dem igjen, la noen andre ta over problemet, det er ikke lenger ditt.

men livet kan ikke pakkes ned i esker, arkiveres, kategoriseres, det kan ikke planlegges eller sorteres, kan ikke stilles ut oppsummert og vedtatt, godkjent og forklart. men vi prøver likevel. vi gir oss ikke. vi prøver å forstå, og for å forstå legger vi ting på sin rette plass, prøver å finne en plass, for vi kan legge papirene i mapper og vi kan lime bildene inn i album, vi kan gi hverandre navn, vi kan si: dette er musikk, dette er jazz, dette er el-gitarer, dette er en stemme. vi kan si dette er en setning, dette er et ord, og i ordene er bokstavene. vi kan bryte opp eksistensen til molekyler, atomer, elektroner, kvarker. vi har maskiner som kan se inn i oss, avsløre gamle bruddskader, finne flekker som ikke skal være der. vi har forstått alt dette. alt dette kan sorteres og kategoriseres. det kan forklares. det henger sammen i et mønster vi ser tydeligere og tydeligere for hvert år som går, hvert år som kommer.

men så skal vi forklare livet. så skal vi forstå eksistensen. så skal vi se på oss selv og forklare oss selv, si hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva livet har gjort med oss, hvem vi har blitt. hvem vi var.

alt som har hendt som vi ikke kan forstå.

det finnes ikke et skjema å fylle ut, en mappe å lagre det i, en bås å sette det i. det kan ikke merkes med en kategori, med en hashtag, kan ikke sammenføyes til en overskrift og en ingress. livet er større enn vi er. sammenhengene rett utenfor vår fatteevne. tilfeldighetene så store at vi helst fortrenger dem. alt er som det er, men det kunne vært annerledes.

:

da jeg var tre år gammel kjørte vi fra Lødingen til Harstad. ved Fiskefjord møtte vi trailere, og en isflekk. bilen kjørte utfor, rulla nedover steinene, ned mot havet, og stoppa akkurat før det kalde vintervannet slukte oss. steinene laget dype bulker i biltaket. mormors briller havnet i bagasjerommet. sugerøret i glass-soloen ga meg neseblod. jeg husker trailersjåførene komme nedover steinene som mørke skygger. jeg husker forvirrelsen. jeg gråt sikkert. de kjørte oss tilbake til Lødingen og legekontoret. jeg satt på gulvet og lekte med det jeg fant i lekekassa. alt jeg husker er gråtoner.

og den røde posen med Bamsemums i traileren.

okinawa del 4. og livet.

det det koker ned til er alltid dette, alltid dette enkle men så jævlig vanskelige spørsmålet, målet, hva slags liv vil du leve, hvordan vil du ha det, hva vil du strebe etter, hvem vil du være, hvor vil du

jeg er fremdeles på Okinawa, jeg har blåmerker og myggstikk, en hoven kul på ankelen fremdeles, men den blir mindre for hver dag som går, men det jevner seg ut, som da jeg hoppa ned fra rekkverket der jeg kunne se ut over havet og klippene mye bedre enn nede på bakken, og traff en hard stein med den andre foten

alt i livet må være i balanse

i dag sendte vi avgårde siste rest av besøk og venner, nå er det bare meg og Sophia igjen, fire dager, eller fem, så drar jeg hjem, og i dag kjørte vi til Naha og spiste frokost på McDonald’s, jeg sa til Milla «your last meal in Japan, and it’s McDonald’s», og så slapp vi henne av på flyplassen, før vi dro videre til Peace Memorial Park og gikk rundt mellom bautaer og templer og tavler med tusenvis, hundretusenvis av navn; amerikanere, europeere, japanere, hvem vet, så mange navn, så mange døde mennesker, døde, begravet, brent, glemt, men de har Peace Memorial Park, utstikten er havet, det store havet, og stupbratte klipper

og vi gikk rundt i Peace Memorial Park og prøvde å ikke svette ihjel, vi gikk sakte, så sikkert ikke mer enn en kvartdel, eller kanskje en tredjedel, eller heck, hva vet vel jeg, kanskje vi så halve, nesten tre fjerdedeler, men det var masse igjen da vi dro, for å slippe av Jonah på flyplassen

så dro vi hjem igjen, hjem til Chatan, huset som ligger noen minutter fra Sea Wall, der hundene venta på oss, pitbullen og labradoren

og nå er det kveld

og med kvelden kom tordenstormen som stadig har vært meldt når jeg har sjekka værmeldinga

himmelen fylles av kjappe lysglimt, noen ganger kommer tordna rullende etter, og nå, nå nettopp kom regnet, det ordentlig regnet, regnet som drønner ned mot bakken og hustakene, regnet som kan piske deg våt på få sekunder, regnet som føles som en lettelse, som en renselse, som en ny start

look back

jeg hører på Fleetwood Mac, tenker på magien, tenker på 2011, du har vært et rart år, du har vært så rar, og så full, og så annerledes, jeg noterer deg ned som noe stort og lurer på om du var et sidespor eller et veikryss, og om jeg valgte rett (endelig) da jeg sto foran deg og noe inni meg sier at jeg valgte mer rett enn jeg har gjort noensinne i mitt liv, på alle punkter, så godt som alle punkter, det er ikke noe å tenke over engang, det er 2011 og meg og det er nesten over, og jeg tror på fortsettelsen, på 2012, men ennå er det  2011 og meg, alt det andre har jeg nesten glemt allerede