et spørsmål

det er som å lære seg å sykle

nei, som den første gangen du klarer det

klarer å holde balansen på to hjul

etter at pappa har holdt i bæreren mens du har vinglet avgårde

prøvd å finne det rette punktet

der tyngden ligger

der balansen ligger

og før du vet ordet av det holder han ikke bæreren lenger

ingen holder deg

og første gang tipper du til høyre

andre gang kanskje til venstre

og hvem vet hvor mange ganger det tar

men til slutt har du det

til slutt trenger du ingen til å holde sykkelen

for du har balansen nå

og det er så lett

og du skjønner ikke at det noen gang var vanskelig

for det er så lett

hvordan kan noe som er så lett

noen gang ha vært vanskelig?

Reklame

i mellomtiden

jeg ville si noen ting

men nå husker jeg ikke lenger hva

det er snart et nytt år

det blir lysere

året repeteres i kavalkade etter kavalkade:

hvordan var været

hvem presterte i sport

hvilken musikk burde vi hørt

hvilke bøker burde vi lest

hvem mistet vi (hvem fikk vi?)

jeg har gitt opp å holde orden på disse tingene. alt flyter over i hverandre. ingenting er skarpt avgrenset. 2013 begynner ikke om to dager. inni meg er vi allerede der. ute i verden lever vi midt i mellom. desember er opptakten til unntakstilstanden. jula, den siste uka i året, der alt handler om å samle mest til neste år, samle ting, samle fett, samle minner. det er det siste jeg bryr meg mest om. jeg har skjønt såpass. og minner er lagrede følelser mer enn noe annet. lagrede opplevelser, i endring alltid. jeg legger nye lag over dem hele tida.

det er de sangene som en gang fikk deg til å smile, men nå stikker deg mellom ribbeina. det er de tingene du lo av før, men som du ikke lenger syns er morsomt. det er de bildene du hadde av folk som viste seg å ikke stemme. det er det som skulle skje, men ikke skjedde. det er de tingene du likte å gjøre, men som nå føles oppbrukt, repetitivt. det er det du trodde du ville med livet ditt, som kanskje ikke var det du ville likevel.

det endrer seg hele tida. det du trudde du ville føle, glir unna. noe nytt kommer i stedet. eller; noe nytt legger seg til, vokser sammen, endrer form. kjernen er den samme. kanskje oppdager du den bare på nytt, ser den på en annen måte.

som når en låt får ny stemme, ny form, et nytt perspektiv. det er det samme. men det er noe annet.

livet, døden og evigheten

det var en fin dag i dag. sola skinte, stort sett. skylaget var lett og tynt. noen steder var himmelen blå. jeg gjorde litt yoga. lagde en solid smoothie med masse bær. leste litt i Lolita. lefla med litt digitalt papirarbeid. gikk en tur til byen. brukte litt penger på nye klær (salg, og i morra kommer lønna uansett). satt på kafé med Hedda. dro hjem, tenkte på middag. sjekka face, scrolla nedover feeden.

den fortalte meg at noen er død.

plutselig, borte, poff.

så da tenkte jeg på Tomas, som jeg ble kjent med fordi han var venn av det ene kjente ansiktet på båten ut til Træna. Tomas, som var så åpen og morsom og sær, som berga meg fra ei helg i telt,  som sa, litt sånn forundra og oppriktig interessert; «kor kommer du fra?»,  når vi snakka om nordnorsk kulturliv og historie, og referansene våre var overraskende like, på kryss og tvers. Tomas som var full av entusiasme, oppdrift, ekte engasjement; som ansatte meg som personlig assistent, og sparka meg fordi astma var et tegn på svake gener, men ansatte meg igjen neste dag, og ville at jeg skulle komme til Bodø og jobbe med dem, og mente det, i utgangspunktet i alle fall.

Tomas, som jeg så gjerne skulle ha fått snakka enda mer med, om alt mulig, som vi gjorde den helga. drukket med. jobba med. blitt bedre kjent med.

men:

på Træna ble jeg venn med Tomas, Marita (det eneste kjente fjeset på båten), og Fernet. det var et evig kaos, tre mennesker med masse bagasje i en av Gamle Saltens lille lugarer, tre dager til ende. rødvin og fernet, brødskiver til nattmat, nachspill på nabobåtene,  gode samtaler, sære samtaler. det var fest og god stemning hele veien (give or take), til jeg våkna på sofaen i klipperommet i Mediegården en mandags morgen i juli, og tenkte at jeg aldri skulle drikke Fernet igjen.

men det gjorde jeg.

og nå er Tomas borte.

…

jeg og venninna drakk rødvin i egne, medbrakte rødvinsglass. vi satt på kaia. det var mørkt, og varmt. (det er mørkt, det er varmt). ute på fjorden, midt i mørket, mellom himmelen og havet som nå glir sømløst over i hverandre, kom lyset fra ei lita fyrlykt mot oss, glitra i vannet helt inntil kaia.

ka kan æ si:

en skål, en siste slurk vin, et bon voyage.

fire fire

Det brenner i nabohuset. Det er midt på natta og vi har båret ut bunadene våre. Jeg har surka og lagt ned veto, men det hjelper ikke, leiligheten vår lukter bål og jeg får ikke sove i senga mi og jeg vil ringe deg og fortelle men du bryr deg ikke lenger og det er så urettferdig at jeg alltid skal bry meg, og det betyr ikke mer enn det, at jeg bryr meg, men akkurat nå er det slitsomt nok, for du holder kjeft og gjør det ikke, bryr deg ikke, så hva skal jeg si. Uansett så jeg aldri for meg dette.

to just grow away

jeg lurer på hvorfor vi ikke kjenner hverandre bedre enn vi gjør

jeg har bare de hemmelighetene jeg trenger å ha

får jeg spørsmål svarer jeg alltid så ærlig som jeg kan

får jeg spørsmål svarer jeg noen ganger for mye

det er så mange vinklinger å velge

så mange måter å si det samme på

 

men ingenting kommer av seg selv

og nå tror jeg ikke jeg kjenner deg lenger uansett

takk for alt, Træna

33 nautiske mil vest i havet, der ligger Træna, der ligger Husøy og Sanna og holmer og skjær, der ute i havet der det er lett å tro at en gang, en gang var det guder som gikk her, kjemper som tida sjøl gjorde om til stein, for de er strødd rundt om hele Helgelandet; Hestmannen, Lekamøya, Torghatten, De Syv Søstre, hele Nordlandskysten er full av dem, de gamle kjempene fra mytene, fra eventyren, og jeg så dem alle (nesten), da Gamle Salten stampa nedover kysten fra Bodø, utover mot Træna, og sola skinte og himmelen var blå, og jeg kom akkurat med selv om de hadde et liiiite overbookingsproblem, og jeg kjente pulsen øke litt, kjente et snev av «herregud, alt e fiksa men æ blir stuck i Bodø», men så gikk det bort, for jeg visste jo; jeg skulle til Træna, alt kom til å ordne seg, og det gjorde det jo også

jeg vet ikke helt hvordan

men sånn ca sånn her:

jeg fikk sole meg på båtdekket

slapp å sette opp telt i regnet

ramla innom et nach med pirater

var nabo med både Christian Radich og KV Harstad (slipper ikke unna, no no)

spise verdens beste dessert (noensinne, ever)

ta selvportrett der jeg blokkerer for turistmotivet

lurte på hvorfor Kroæ veiver med et italiensk flagg

møtte på en «spontangjæret ale»

blåste nesten bort ved flere anledninger

men var stort sett latterlig blid likevel:

kanskje fordi jeg fikk gå til nach når verden så sånn ut:

etter å ha: drukket Fernet og whisky og rødvin og øl (spredt utover flere dager altså), gått glipp av alt for mye, sovet alt for lite, kjøpt et skjerf fordi det var så fryktelig kaldt, vært uhorvelig takknemlig for at jeg fikk nye venner så jeg kunne sove på en lugar og ikke i teltet, hatt store mengder tørrsjampo i håret, imponert med dybdekjennskap til nordnorsk visekunst og kulturliv, blitt varma av kaffebaileys og The Whitest Boy Alive, angra på at jeg ikke tok med laptopen likevel (men jeg trodde jo jeg skulle bo i et telt), hatt en lengre samtale med en person før vi hilser for andre gang på under ei uke (samme person, altså! vi gjorde virkelig inntrykk på hverandre første gangen), hørt Halvdan synge Labbetuss live, sjekka ut Det fabelaktige naustet, dansa til Manu Chao, blitt løfta opp på skuldrene til en fremmed fyr og bært rundt i noen minutter under Manu Chao, blitt ansatt og bortgifta og paparazzifotografert, vært på nach på fiskebåt med røykmaskin og tappetårn, sett altfor mange mariusgensere, hørt Ingrid Olava synge i ei grotte, blitt generelt forelska i Træna for herregud, det er forblåst men så, så vakkert

og etterpå fant jeg enda et nach

det gikk i jäger og rødvin på kaffekanne

så lånte jeg visst bort solbrillene mine til halve Raggabalder

og når klokka runda 08:00 gikk  jeg i 45 minutter, hele veien til Gamle Salten, flata ut i køya, våkna opp til havari (,et oljerør til propellen gikk lekk) men piratene kom for å redde oss (med ekstradeler), ikke de samme piratene som hadde nach, men pirater likefullt, folk på havet, de stiller opp for hverandre samma fan

så kom vi til Bodø bare fire timer etter planen, så var det vin, en taxisjåfør fra Afrika som  sa «men du ser ikke norsk ut som de andre, mer litt sånn indisk», og så var det mer vin, og så var det Fernet, og selv om jeg prøvde å forebygge med nattmat-samosa endte det hele med at jeg tok bussen hjem en halv dag etter planen, fordi jeg hadde lagt bagasjen igjen på Dama Di, men slokna et helt anna sted, og ja, jeg skylder på Ferneten og nei, jeg tror ikke jeg drikker dét igjen med det første

men jeg fikk tak i bagasjen, jeg kom meg hjem, og sola skinte heke veien fra Nordland og hjem til Troms

hanne; ti år

da jeg var ti år gammel og hadde bob og gikk på Kanebogen barneskole og hadde på meg en genser jeg hadde arva fra søskenbarnet (gutt, to år eldre)

da trodde jeg neppe at jeg skulle ha den genseren 16 år senere

og i alle fall ikke bruke den

men det gjør jeg

look back

jeg hører på Fleetwood Mac, tenker på magien, tenker på 2011, du har vært et rart år, du har vært så rar, og så full, og så annerledes, jeg noterer deg ned som noe stort og lurer på om du var et sidespor eller et veikryss, og om jeg valgte rett (endelig) da jeg sto foran deg og noe inni meg sier at jeg valgte mer rett enn jeg har gjort noensinne i mitt liv, på alle punkter, så godt som alle punkter, det er ikke noe å tenke over engang, det er 2011 og meg og det er nesten over, og jeg tror på fortsettelsen, på 2012, men ennå er det  2011 og meg, alt det andre har jeg nesten glemt allerede