tingene som ikke er

Kategori: sjeleføde

der verden begynner

vi dro til Vesterålen
der fjellene reiser seg som spisse topper
bølger, trekanter, pyramider
alt er spist
det var her trollene kom fra
om de kom fra et sted
var det her

og i Harstad ligger skodda
men på andre sia av Tjeldsundbrua kommer sola
sniker stråler gjennom skylaget
som plutselig er borte
og himmelen er blå

uendelig høy

og blå herfra og til evigheten

jeg trenger ikke mer
de kan få ha tingene sine i fred
husene, bilene, den nye sofaen og
den nyeste mobilen og den nymalte stueveggen

de kan få ha det i fred
jeg trenger ikke det
jeg vil ikke ha det
jeg vil ikke ta del

jeg ville aldri ta del

du kan få ha det i fred
ruge på det til du dør
det kommer aldri til å bli
det du egentlig vil det skal bli

uansett

i just wanna be, i just wanna dream

det handler ikke om frihet

mer om drømmen om frihet

du tenker du trenger penger

men har du penger vil du ha mer penger

vil du har mer og mer og mer

eller du tenker du trenger å slippe alt og dra avsted

men da slipper du alt og finner det kanskje ikke igjen

for innerst inne vet du det er frihet i trygghet

og det er et fengsel også

for trygghet medfører bånd til andre

medfører vennskap, relasjoner, plikter, ansvar

så du tenker at friheten er et annet sted

at det var noe folk hadde før

eller får en gang i fremtida

at nomader er «fri»

at rike er «fri»

at barn er «fri»

at vi er «fri»

fordi vi lever i et «demokrati»

eller «en fri stat»

eller «den frie verden»

at vi er fri fordi vi kan «velge»

fordi kapitalismen gir oss det beste, hele tida

at konkurranse er «godt»

at informasjonsflyten er «fri»

at vi vet alt vi trenger å vite

at vårt system er «det beste av alle mulige»

at det er det «frieste»

 

men friheten er ikke mer enn en drøm

friheten er de øyeblikkene da ingenting når deg

bare vinden i håret, gress under føttene

friheten er smaken på noe du aldri kan ha hele tida

for finnes det frihet finnes det fengsel

og vet du ikke at du er fanget, vil du aldri kunne slippe fri heller

og har du ikke kjent på friheten, vil du aldri skjønne at du er fanget

uansett hva du gjør

 

en fin søndag

alt jeg vil er å spare opp penger, legge en plan og get the fuck out

men så er det dager som denne

sola skinner, jeg får dra på havet og kjenne fisk etter fisk rykke i snøret:  storsei, småsei, giganttorsk, hyse og makrell

måsene kommer til, en etter en, flere og flere, ligger rundt båten og venter, ungmåser og gamlemåser, og når sloget kastes ut skriker måsene, flakser mot maten, krangler, sluker i seg, dukker under etter rester som flyter/synker like under overflata

og sola skinner, havet roer seg, det er varmt og frisk, jeg har fiskeblod på buksa, skoene, fiskeblod på jakken, enda jeg ikke sløyde en eneste fisk, knapt tok på en, men jeg dro opp noen sei, krokene hekta fast i munn og øyne, noen så langt ned at de ikke engang kunne lirkes ut

så unnskyld fiskene

men det er sånn livet er

dere spiser småfisk

vi spiser dere

og måsene får ha etegilde på det vi ikke vil ha

bright side:

image

Da vi var i Kabelvåg så havna sånn ut.

Saltvann og havlukt gjør meg lykkelig.

Sånn sett er jeg vel på rett sted.

image

puppy love

image

venninna og jeg var på valpebesøk

til slutt sovna valpen på arma mi

alle sammen i kor nå:

awwww

takk for alt, Træna

33 nautiske mil vest i havet, der ligger Træna, der ligger Husøy og Sanna og holmer og skjær, der ute i havet der det er lett å tro at en gang, en gang var det guder som gikk her, kjemper som tida sjøl gjorde om til stein, for de er strødd rundt om hele Helgelandet; Hestmannen, Lekamøya, Torghatten, De Syv Søstre, hele Nordlandskysten er full av dem, de gamle kjempene fra mytene, fra eventyren, og jeg så dem alle (nesten), da Gamle Salten stampa nedover kysten fra Bodø, utover mot Træna, og sola skinte og himmelen var blå, og jeg kom akkurat med selv om de hadde et liiiite overbookingsproblem, og jeg kjente pulsen øke litt, kjente et snev av «herregud, alt e fiksa men æ blir stuck i Bodø», men så gikk det bort, for jeg visste jo; jeg skulle til Træna, alt kom til å ordne seg, og det gjorde det jo også

jeg vet ikke helt hvordan

men sånn ca sånn her:

jeg fikk sole meg på båtdekket

slapp å sette opp telt i regnet

ramla innom et nach med pirater

var nabo med både Christian Radich og KV Harstad (slipper ikke unna, no no)

spise verdens beste dessert (noensinne, ever)

ta selvportrett der jeg blokkerer for turistmotivet

lurte på hvorfor Kroæ veiver med et italiensk flagg

møtte på en «spontangjæret ale»

blåste nesten bort ved flere anledninger

men var stort sett latterlig blid likevel:

kanskje fordi jeg fikk gå til nach når verden så sånn ut:

etter å ha: drukket Fernet og whisky og rødvin og øl (spredt utover flere dager altså), gått glipp av alt for mye, sovet alt for lite, kjøpt et skjerf fordi det var så fryktelig kaldt, vært uhorvelig takknemlig for at jeg fikk nye venner så jeg kunne sove på en lugar og ikke i teltet, hatt store mengder tørrsjampo i håret, imponert med dybdekjennskap til nordnorsk visekunst og kulturliv, blitt varma av kaffebaileys og The Whitest Boy Alive, angra på at jeg ikke tok med laptopen likevel (men jeg trodde jo jeg skulle bo i et telt), hatt en lengre samtale med en person før vi hilser for andre gang på under ei uke (samme person, altså! vi gjorde virkelig inntrykk på hverandre første gangen), hørt Halvdan synge Labbetuss live, sjekka ut Det fabelaktige naustet, dansa til Manu Chao, blitt løfta opp på skuldrene til en fremmed fyr og bært rundt i noen minutter under Manu Chao, blitt ansatt og bortgifta og paparazzifotografert, vært på nach på fiskebåt med røykmaskin og tappetårn, sett altfor mange mariusgensere, hørt Ingrid Olava synge i ei grotte, blitt generelt forelska i Træna for herregud, det er forblåst men så, så vakkert

og etterpå fant jeg enda et nach

det gikk i jäger og rødvin på kaffekanne

så lånte jeg visst bort solbrillene mine til halve Raggabalder

og når klokka runda 08:00 gikk  jeg i 45 minutter, hele veien til Gamle Salten, flata ut i køya, våkna opp til havari (,et oljerør til propellen gikk lekk) men piratene kom for å redde oss (med ekstradeler), ikke de samme piratene som hadde nach, men pirater likefullt, folk på havet, de stiller opp for hverandre samma fan

så kom vi til Bodø bare fire timer etter planen, så var det vin, en taxisjåfør fra Afrika som  sa «men du ser ikke norsk ut som de andre, mer litt sånn indisk», og så var det mer vin, og så var det Fernet, og selv om jeg prøvde å forebygge med nattmat-samosa endte det hele med at jeg tok bussen hjem en halv dag etter planen, fordi jeg hadde lagt bagasjen igjen på Dama Di, men slokna et helt anna sted, og ja, jeg skylder på Ferneten og nei, jeg tror ikke jeg drikker dét igjen med det første

men jeg fikk tak i bagasjen, jeg kom meg hjem, og sola skinte heke veien fra Nordland og hjem til Troms

sørgående

jeg er på Polarlys

her har jeg vært sia klokka halv ni dag tidlig, minus førti minutter på Stokmarknes, minus en time i Svolvær, og sola har skint hele veien, og da vi kom til Lofoten blei havet speilblankt, og nå ligger båten til kai i Stamsund og jeg sitter oppe i baren på dekk 7 og hører en engelskmann spille ganske kjipe coversversjoner av klassiske poplåter, men han er en hyggelig fyr og i sted kalte han meg en «beautiful woman» med et «warm face».

men jeg vil bare komme meg ut til Træna og puste havlufta og slå opp teltet og håpe det ikke regner, og finne et sted pc-en min kan bo mens jeg er ute og vandrer og skriver et par saker for festivalmagasinet sia de fiksa meg presseakkreditering på tampen, veldig på tampen, det var vel i går kveld at alt ble bekrefta og impulsturen til Træna faktisk var i boks, og selv om det er litt kjipt at jeg må dra med båten klokka elleve søndag, så kommer jeg meg i alle fall tilbake til Bodø, så jeg kommer meg tilbake til jobb, så jeg klager ikke, dette var ikke planlagt i det hele tatt, og nå har jeg vært fryktelig mange timer på Hurtigruta og det virker som det blir enda litt lenger enn jeg trodde, klokka ti skulle den legge fra kai her men nå er klokka kvart over og hadde jeg visst dette hadde jeg gått i land og lufta meg og satt beina ned på Stamsund, for det er det jo garantert lenge sia jeg har gjort, men jeg sitter fremdeles her oppe i baren og hører på denne crappy musikken denne engelskmannen spiller, og venter på at båten skal legge fra kai og bevege seg sørover mot Bodø

så jeg kan sove litt, ta en dusj og bevege meg vest i havet på enda en lang båttur

og så gå i land

okinawa del 4. og livet.

det det koker ned til er alltid dette, alltid dette enkle men så jævlig vanskelige spørsmålet, målet, hva slags liv vil du leve, hvordan vil du ha det, hva vil du strebe etter, hvem vil du være, hvor vil du

jeg er fremdeles på Okinawa, jeg har blåmerker og myggstikk, en hoven kul på ankelen fremdeles, men den blir mindre for hver dag som går, men det jevner seg ut, som da jeg hoppa ned fra rekkverket der jeg kunne se ut over havet og klippene mye bedre enn nede på bakken, og traff en hard stein med den andre foten

alt i livet må være i balanse

i dag sendte vi avgårde siste rest av besøk og venner, nå er det bare meg og Sophia igjen, fire dager, eller fem, så drar jeg hjem, og i dag kjørte vi til Naha og spiste frokost på McDonald’s, jeg sa til Milla «your last meal in Japan, and it’s McDonald’s», og så slapp vi henne av på flyplassen, før vi dro videre til Peace Memorial Park og gikk rundt mellom bautaer og templer og tavler med tusenvis, hundretusenvis av navn; amerikanere, europeere, japanere, hvem vet, så mange navn, så mange døde mennesker, døde, begravet, brent, glemt, men de har Peace Memorial Park, utstikten er havet, det store havet, og stupbratte klipper

og vi gikk rundt i Peace Memorial Park og prøvde å ikke svette ihjel, vi gikk sakte, så sikkert ikke mer enn en kvartdel, eller kanskje en tredjedel, eller heck, hva vet vel jeg, kanskje vi så halve, nesten tre fjerdedeler, men det var masse igjen da vi dro, for å slippe av Jonah på flyplassen

så dro vi hjem igjen, hjem til Chatan, huset som ligger noen minutter fra Sea Wall, der hundene venta på oss, pitbullen og labradoren

og nå er det kveld

og med kvelden kom tordenstormen som stadig har vært meldt når jeg har sjekka værmeldinga

himmelen fylles av kjappe lysglimt, noen ganger kommer tordna rullende etter, og nå, nå nettopp kom regnet, det ordentlig regnet, regnet som drønner ned mot bakken og hustakene, regnet som kan piske deg våt på få sekunder, regnet som føles som en lettelse, som en renselse, som en ny start