tingene som ikke er

Kategori: småpolitiske utblåsninger

der verden begynner

vi dro til Vesterålen
der fjellene reiser seg som spisse topper
bølger, trekanter, pyramider
alt er spist
det var her trollene kom fra
om de kom fra et sted
var det her

og i Harstad ligger skodda
men på andre sia av Tjeldsundbrua kommer sola
sniker stråler gjennom skylaget
som plutselig er borte
og himmelen er blå

uendelig høy

og blå herfra og til evigheten

jeg trenger ikke mer
de kan få ha tingene sine i fred
husene, bilene, den nye sofaen og
den nyeste mobilen og den nymalte stueveggen

de kan få ha det i fred
jeg trenger ikke det
jeg vil ikke ha det
jeg vil ikke ta del

jeg ville aldri ta del

du kan få ha det i fred
ruge på det til du dør
det kommer aldri til å bli
det du egentlig vil det skal bli

uansett

i just wanna be, i just wanna dream

det handler ikke om frihet

mer om drømmen om frihet

du tenker du trenger penger

men har du penger vil du ha mer penger

vil du har mer og mer og mer

eller du tenker du trenger å slippe alt og dra avsted

men da slipper du alt og finner det kanskje ikke igjen

for innerst inne vet du det er frihet i trygghet

og det er et fengsel også

for trygghet medfører bånd til andre

medfører vennskap, relasjoner, plikter, ansvar

så du tenker at friheten er et annet sted

at det var noe folk hadde før

eller får en gang i fremtida

at nomader er «fri»

at rike er «fri»

at barn er «fri»

at vi er «fri»

fordi vi lever i et «demokrati»

eller «en fri stat»

eller «den frie verden»

at vi er fri fordi vi kan «velge»

fordi kapitalismen gir oss det beste, hele tida

at konkurranse er «godt»

at informasjonsflyten er «fri»

at vi vet alt vi trenger å vite

at vårt system er «det beste av alle mulige»

at det er det «frieste»

 

men friheten er ikke mer enn en drøm

friheten er de øyeblikkene da ingenting når deg

bare vinden i håret, gress under føttene

friheten er smaken på noe du aldri kan ha hele tida

for finnes det frihet finnes det fengsel

og vet du ikke at du er fanget, vil du aldri kunne slippe fri heller

og har du ikke kjent på friheten, vil du aldri skjønne at du er fanget

uansett hva du gjør

 

til lyden av smellene

nyttårsaften

rakettene smeller over byen, over landet, over hele verden

en lang natt, fra den ene siden til den andre, fylt av fyrverkeri på himmelen, akkompagnert av lyden av krig, av krigssone

jeg har aldri vært i en krigssone, i alle fall ingen med raketter og våpen, pistoler og tanks

jeg har aldri vært et sted der liv går tapt på grunn av massiv vold

undertrykkelse, konflikter, hat

der de hardeste verdiene i menneskets natur tar over

tar liv, glede, trygghet

tar framtida;

men dette er lyden vi hører på tv

på filmer, på reportasjer

dette er lyden av krig

slik sier vi farvel til året som har vært

slik sier vi velkommen til året som tar over

med gledesrop og lykkeønskninger

over drønnene av eksplosjoner

 

kjærlighet er enøyd. hatet blindt.

så nå får han snakke i retten. han får holde en tale. tretten sider sier han. nå er det fem igjen.

«det er ytterst viktig at vi får hans forklaring», sier Lippestad, og jeg tenker at det er ikke det, det er ikke «ytterst viktig», det er ikke viktig, det er totalt uviktig, det kan aldri forklare eller forsvare ham, det kan aldri formildne handlingene hans, det vil aldri føre til at vi sier «aha, nå skjønner vi, selvfølgelig, du ville bare forsvare landet, det er greit, vi  tilgir deg, du hadde rett, du kan bli kommandøren vår, regenten vår, du kan få styre oss, du hadde rett da du sprengte bomba, da du dro til Utøya og fyrte løs mot unge mennesker, ungdommer, barn, for de hadde jo ødelagt landet om de hadde fått leve, vi skjønner det nå, vi følger logikken din, vi ser resonnementet ditt, det bare du forsto, det forstår vi også nå»

det er ikke «ytterst viktig»

hva skal man si

all ære til Lippestad, til de andre advokatene som sa, ok, vi forsvarer Breivik, vi forsvarer denne uforsvarbare mannen og hans handlinger, vi sitter her ved siden av ham uten å brekke oss, uten å slippe fri trangen til å slå ham, sparke ham, klore av ham hver hudcelle, høre ham skrike

fan

jeg er så sint

det har gått ni måneder og nå er jeg sint

der jeg før mest kjente meg matt, trist, der jeg før mest ikke kunne forstå hvordan et menneske kan gjøre sånt, bli sånn, der jeg nesten syntes synd på ham, på den måten man syns synd på patetiske skapninger som lever i illusjonene sine som engang må briste, der jeg før faktisk trodde at en dag, en dag måtte han bli «frisk», «normal», en dag måtte det gå opp for ham, når han våkna kanskje, og plutselig tenkte «hva har jeg gjort?»

men det kommer ikke, det har ikke kommet til nå, det kommer ikke, i stedet gråter han over seg selv, saken han tror på, en amatørmessig «emosjonell» film, han gråter over en film, men han trekker ikke en mine når navnene på de 77 han drepte leses opp, da er han steinansikt, holder maska, men det er ingen maske, er det vel

det er sånn han er

og jeg er så sint

jeg vil ham vondt

det har gått ni måneder

og jeg ønsker ham alt vondt

jeg tror ikke på dødsstraff

men jeg ønsker ham alt vondt i livet

og en en smertefull, skremmende, langvarig død

identitet, igjen

en slags fortsettelse på nummer 2, eller en utbrodering av dette

«korsn språk snakke du?» spurte ungene

og jeg svarte «norsk»

«neeei, korsn språk snakke du?»

og jeg svarte «norsk» enda en gang

«åååh, men vi trudde du snakka et anna språk førr du ser ut som du kommer fra et anna land»

og jeg fikk flashbacks til da jeg var lita, og folk, unger, stilte sånne spørsmål: «e du helt norsk?» og sa «førr du ser ikkje helt norsk ut»

og da jeg fikk bankkort og viste bildet til vennene mine og fikk høre, riktignok av en litt random bekjent, at jeg så ut som ei «bosnisk heks»

hva nå enn dét skal bety

eller han fra kina som spurte om jeg var fra «Japan? Korea? China?»

jeg har tydeligvis kameleontrekk

det hadde vært lettere å forholde seg til om jeg kunne finne en stranda spanjol/portugiser bak i slekta. eller bare noen samer. så kunne jeg sagt; du har rett, jeg er ikke «helt norsk».

hva nå enn dét skal bety

som om nordmenn er genetisk ensartet og på ingen måte har blanda seg med mennesker fra hele verden; samer, kvener, russere, spanjoler, slavejenter fra England, Frankrike, tatere, afrikanere, indere

som om ikke vi også kommer fra en genetisk lapskaus, som alle andre (med unntak av isolerte øyfolk, kanskje)

nordmenn er bare høye, blonde og blåøyde

vi andre er «ikke helt norske»

jeg brukte å spøke med at om jeg hadde levd under andre verdenskrig hadde nazistene sendt meg til gasskammeret, for jeg er lita, mørk og ikke er øynene mine særlig blå heller: three strikes

oh well

det er ikke så rart jeg alltid har vært tilbøyelig til å forsvare minoriteter, eller finne meg venner med unorske trekk, adopterte eller innvandra eller litt-av-hvert

så slapp jeg å føle meg så annerledes, antakeligvis

like barn leker best, eller er det ikke det man sier

våre trivielle liv

det er søndag. det er åpen himmel. det er såvidt litt oransje nederst på himmelen, rett overfor fjellene.

hva gjør man på en sånn dag? står opp, skrur på radioen, tar ut av oppvaskmaskinen. drikker kaffe, spiser frokost. planlegger søndagstur.

du vet, sånne trivielle ting.

må være fordi jeg er kvinne.

For livet består jo ikke av trivialiteter for menn, eller for kvinner som ikke blogger. Og alle som ytrer seg i et eller annet forum, ofte, har visst et ansvar for å ytre seg om de Store, Viktige Tingene. politikk og samfunn. Ha en mening liksom. Oppskrifter på brød, alternative vaskemidler, bra nettsider, ommøblering og oppussing, hvordan se best mulig ut – det er trivielt. Det betyr ingenting. Ikke i den store sammenhengen. Og kvinner hører jo ikke til i den store sammenhengen, i den store verden. Kvinner hører til i den lille verden. I hjemmet, i relasjoner til andre mennesker.

Sånn har det alltid vært.

Og om blogging hadde vært en «manneaktivitet», ja, så hadde de jo såklart blogga om de Store, Viktige Tingene, hele tida. Aldri om sport. Aldri om musikk. Aldri om fylla. Aldri om problemer med NAV, irriterende telefonselgere, fine fjellturer, den nye sykkelen, hvordan man best holder bilen ren og pen, den fine gaven fra kjæresten, barnets første ord, hvordan en god kopp kaffe på det rette tidspunktet kan berge en dag.

Nei, de hadde nok aldri blogga om så trivielle ting som det. For menn er ikke trivielle. Kvinner derimot, kvinner er trivielle. Det kvinner bryr seg om er trivielt. Andre mennesker, håndarbeid, mat, sminke, mote, interiør, helse. Alt, kjempetrivielt. Det ligger vel i vår natur. i genene våre. Det ligger vel nedarva der et sted. Must be it.

At kvinners interesser stadig avspises som «trivielt» , «tullete» (Lesernes VG linker til Frøken Makeløs og skriver: «Derfor blogger kvinner om tull» – 21.01.2012, no joke), «overflatisk» og «lett», mens menns interesser på en eller annen måte er viktigere – veier  tyngre – teknikk, mekanikk, alle verdens «hvordan» mot kvinners «hvorfor» – det er en nedarvet debatt, eldre enn feminismen, like gammel som vår (fremdeles, til tross for påstander om et statsfeminisert Norge) patriarkalske kulturstruktur. Aristoteles, for eksempel, sa at kvinner var kvinner i kraft av sine mangler. Vi er ufullstendige menn, med andre ord.

Kvinnemenneske. For et menneske er jo automatisk en mann. Aldri mannemenneske.

Men dette skulle ikke handle om feminisme. Og det skulle ikke handle om patriarkatet. Ikke om ordbruk heller.

Det skulle handle om trivialiteter.

En tur på kafé. En kopp kaffe. En spasertur langs sjøen. En søndag, kanskje. en vanlig dag. ingen katastrofer, ingen store spørsmål, og i alle fall ingen store svar. Dere vet hva han sa, han svensken?

«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet.»

Så hva er så galt med å skrive om livet?

corporateworld

noen ganger føler jeg at resten av verden er en saueflokk. resten av min verden, av mitt samfunn. og media leder an. corporate media. statsmedia. det har ikke nødvendigvis så mye å si, anna enn at private aktører alltid har profitten i sikte. det folk vil ha, vet du. og folk vil ikke ha sannheta, for den er for kompleks. de vil ikke vite hvor ting kommer fra. de vil ikke se en sak fra forskjellige synsvinkler, fordi de innebærer å jobbe med hjernen, å sympatisere, å forstå, ut i fra en annens perspektiv, ut i fra noen andre enn seg selv og sine interesser.

noen ganger kjenner jeg at det koker i meg. ikke fordi barn har blitt nekta å bruke nisseluer fordi de kunne virke støtende på andre (hallo. det er tåpelig, verdt litt hoderisting og sarkastiske kommentarer, men verdt hissighet? nei, nei, nei). ikke fordi norge tar inn så mange asylsøkere at vi havner på en prosentvis topp blant «land vi liker å sammenligne oss med». ikke fordi vi må betale bompenger for å få rask framgang i veiutbygginga. ikke fordi meieriene ikke klarer å levere nok smør til butikkene.

sånne ting får det ikke til å koke. men det får andre til å koke, tydeligvis. og alt jeg tenker på da er, hvor lite har vi egentlig å klage over, om det er disse tingene folk velger å fokusere på? er norge et perfekt land? aldeles ikke. har vi funnet det perfekte samfunnssystemet? langt ifra. kan vi gjøre ting bedre, annerledes? definitivt. lever vi grusomme liv her, der vi jages for vår tro, ikke har tilgang til rent vann, leter på søppelhaugene etter mat, sender barna ut på tiggerferd for å få penger til mat, gjemmer oss for bomber og kuler og folk som vil skade oss? er det sånn vi lever i norge? trenger dette spørsmålet et retorisk svar, engang?

jeg blir så oppgitt, og jeg blir så frustrert. jeg leser Kalle Lasns bok  fra 2000; Culture Jam: How To Reverse America’s Suicidal Consumer Binge – And Why We Must, og jeg nikker til det han sier, nikker til tanken om at den stadig økende diagnostiseringa og psykeliggjøringa av folk, og det økende antall  depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser – psykiske diagnoser – er et resultat av at vår kultur har fjernet seg fra naturen, fjernet oss. der vi før hørte vind, bølger, bekker, fugler – der hører vi nå den evigvarende summinga fra datamaskiner, fra telefoner, fra kopimaskiner, fra biler, maskiner maskiner maskiner. jeg tror det er derfor lyden av en oppvaskmaskin er den mest avslappende lyden jeg har hørt noen maskin lage. det er som det er en bekk inni maskinen, eller kanskje mer er det som å høre lyden av havet rundt deg når du sitter i en båt, når du ror med egne hender eller lar båten gå sakte, stille over vannet.

og jeg nikker og er enig i mye av det han sier. hell, jeg har ment de samme tingene lenge, jeg har alltid ment dem, så lenge jeg kan huske. og kanskje er han mer pessimistisk enn meg, men kanskje har jeg bare latt meg selv bli mer indoktrinert, latt meg fange av dette systemet jeg ikke kan fordra.

jeg bruker kveldene til å se på kjoler på internett. på sko. jeg surfer og ser på klær, legger dem i handlekurven, men sjekker aldri ut.

jeg blir så sliten av dette samfunnet noen ganger.

jeg tror det er derfor jeg tenker så mye på luftkvalitet. på frisk luft. på havet.

og det er derfor jeg tenker så mye på alt de selger oss som er unødvendig. de selger oss skrubbemidler fulle av kjemikalier vi ikke bør puste inn, når sannheten er at alt du trenger er bakepulver, sitron, eddik. (jeg har nettopp skrubba ovnen og vasken med bare bakepulver. det funker, ro meg). de selger oss kremer og lotions fulle av unødvendige stoffer, når det man trenger er sunn mat med rett fett, og kokosolje! eller mandelolje, olivenolje. hell litt i badekaret for eksempel. du har silkehud etterpå. de selger oss klær, enda vi har nok til at vi knapt merker at noe er borte, og i alle fall ikke gidder lete etter det. de selger oss det nyeste du bare må ha – en ny mobil, enda raskere enn den forrige, enda bedre skjerm enn den forrige – som allerede faktisk var ganske så bra. de selger og de selger og de selger.

og vi kjøper. kaster penger til dem. i stedet kunne vi reist. møtt mennesker. vi kunne reist, vi kunne hjulpet mennesker. vi kunne brukt pengene på noe som betyr noe. i stedet klager vi over dyr mat og mye skatt, og bruker lønna på ipad, internett, fancy telefoner og cappucino på cappucino på cappucino.

jeg blir så hissig. og jeg blir så sint. og jeg blir så lei. jeg vil at folk skal være mer som meg. ikke fordi jeg vet alt eller har de rette svarene på noe. men jeg leter i alle fall. jeg bryr meg i det minste. jeg vet at jeg ikke har alle svarene, at jeg ikke lever etter mine egne standarder på alle punkter, at jeg ikke bryr meg nok, eller gjør nok. jeg vet i alle fall det. og jeg vet at jeg prøver, og jeg vet at jeg egentlig, egnetlig vil. noe anna enn det her.

plastleker, take-away, posemat. forbruk forbruk forbruk. kast. stress og kos deg inn i døden, med alle dagens små belønninger (en sjokolade her, en kaffe der, en ny telefon, en større tv, den fineste kjolen du har sett), fordi du fortjener det.

hvorfor vil vi leve sånn? hvorfor vil ha dette samfunnet?

jeg har forsøkt å kjøpe en ny telefon i snart to år. hver gang jeg tror jeg har bestemt meg, tenker jeg 1) er dette virkelig den beste? 2) det kommer jo snart noe bedre uansett. og 3) er jeg virkelig en person som vil bruke fem tusen på en ny telefon? en telefon? DET ER EN TELEFON ffs.

og så blir jeg usikker igjen.

og så venter jeg.

på det som måtte passe perfekt.

for vi kan ikke ha mindre enn det perfekte i dag.

det må være det beste. express yourself, just do it, have it your way. uansett hvilke behov du har, det må alltid være det aller, aller beste. det må alltid passer perfekt, til deg.

samer, politikk, meg aka «kan vi ikkje alle bære være venna»

jeg så siste del av #debatten på NRK. den som gikk nå i kveld, den om samiske skilt i Tromsø, forvaltningsområde for samisk språk, samiske skilt i Oslo, få tilbake party-stemninga. den ja. og et par ganger ropte jeg til tv-en, som for eksempel da Ánde Somby sa at «BARE saman» har blitt frarøva kultur og språk og internert, og jeg ville rista ham og si «MEN TATERNE DA? blei ikke de kanskje tvangssterilisert og frarøva barna sine liksom?», og hver gang Per-Willy Amundsen, arch nemesis siden AUF-dagene mine, dro det vante FRP-kortet om «like rettigheter og ingen forskjellsbehandling basert på genetikk og etnisitet» og jeg ville peike på partiprogrammet deres på en insisterende måte og si: «Er det derfor dere er så pro Israel, kanskje?»

samepolitikk. samer vs nordmenn. jeg blir litt sliten av det hele. vi er jo alle norske, og så går det en del forskjellig under den paraplyen. bergensere, for eksempel. de er jo litt annerledes. sunnmøringer og sør-lendinger. og søringer. folk inni dalene. trøndere! og nordlendinger. og nesten alle norske her oppe er litt same uansett. jeg vil genteste meg bare for å se. så jeg kan vifte med det til familien min og si «TOLD YA». vedder på at det er sjøsameblod i oss. men det gjør ikke meg til same. det er mye blod i oss alle, fra mange forskjellige grupper. etniske grupper som ikke lenger eksisterer engang. jeg blir aldri samisk selv om jeg har samisk blod i meg

(og det er jeg jo 99 prosent sikker på, jeg er jævlig sikker på det, jeg syns familien min ser samiske ut, det har jeg gnålt om i flere år, det er ingen nyhet, og det er ingen stor sak, anna enn at det handler om rettferdighet og oppreisning, om å vite sin egen opprinnelse og historie, fordi denne historia er betent og full av stygghet, men ja, jeg syns vi ser samiske ut, vi er ikke samer, vi snakker ikke språket, kjenner ikke kulturen, men vi har fortalt samiske sagn til våre barn uten å vite at de var samiske, vi har runde kinn, vi er små. og jeg har en epikantisk fold, og hver gang jeg laster opp bilde på myheritage.com for å se hvilke kjendiser jeg ligner på, er det alltid mest match med asiatere jeg ikke har hørt om før)

jeg blir aldri samisk for jeg snakker ikke språket, og jeg har ikke levd i kulturen, greit, jeg har vært på Riddu, jeg har vært på Markoméannu jeg hører på Niko Valkeäpää og Adjágas, det finnes samiske ord jeg forstår, ei stund øvde jeg meg på noen av dem, men jeg blir ikke samisk av den grunn, selv om det skulle vise seg at så-så mye av meg stammer derfra. vi er mye mer enn det vi kan se. vi er deler av alt sammen. langt nok bak, og vi er alle i slekt med hverandre. hvor mange etterkommere var det Djengis Khan hadde igjen? åja, sånn ca 16 millioner menn. i NÅTID.

jeg vet ikke hvor jeg er på tur med dette.

det er trist at majoritetskulturer alltid må hevde seg ved å ødelegge de andre.

det er trist at mangfoldet blir mindre. at vi mister noe på veien.

det er trist at det skjer fordi noen bestemmer, og ikke fordi det var sånn det bare måtte gå.

det er kanskje der problemet ligger. samisk kultur, og annen minoritetskultur i Norge, i alle nasjonalstater, ble systematisk undertrykt, latterliggjort, djevelstempla og skambelagt. og så sliter vi med det ennå.

jeg er sikkert litt same. det er sikkert de fleste i Nord-Norge.

litt same, litt nordmann. litt kven, litt svensk. litt tysk, litt engelsk. litt spansk, litt portugisisk. litt russisk. litt alt.

og så krangler vi om SKILT?

herregud da folk.

kjør på.

Singapore er ei lita øy med like mange folk som vi. de skilter på fire språk. de gir beskjeder på fire språk. engelsk, malay, mandarin, tamil.

herregud. «det blir frøktelig masse skilt», sa Per-Willy. akkurat som om det er PLASSMANGEL som er problemet.