klokka seks om morgenen, 27 år og 1 dag, og jeg gikk hjem fra nachspill, men jeg gikk ikke hjem, jeg gikk rett ned til kaia, og havet var stille og sola var varm, og lyset over byen og havet og fjellene og åsene var av typen «vakrest», og jeg var ikke hjemme før klokka var halv sju, jeg holdt pusten før jeg åpna døra og gikk inn, kjente pulsen banke mot huden
hater å være emo
hater enda mer å være emo på fylla
vurderer å bare slutte å føle
switch / off
planla å distrahere meg selv med fernet, men planen falt i fisk
all dressed up no place to go
det er søndag, det er kveld, snart natt, og himmelen er ikke lenger lys, lyseblå, himmelen er mørk og lufta er kald, lufta har vært kald hele sommeren, det er bare mørket som er nytt, og med mørket kommer stillheten, måsene har dempa seg, folk har roa seg, det er søndag og kveld, mørkt og stille
jeg planlegger å ikke være jenta som griner på kaia igjen
i alle fall ikke på ei stund
vel
jeg skal prøve
alt jeg vil er å spare opp penger, legge en plan og get the fuck out
men så er det dager som denne
sola skinner, jeg får dra på havet og kjenne fisk etter fisk rykke i snøret: storsei, småsei, giganttorsk, hyse og makrell
måsene kommer til, en etter en, flere og flere, ligger rundt båten og venter, ungmåser og gamlemåser, og når sloget kastes ut skriker måsene, flakser mot maten, krangler, sluker i seg, dukker under etter rester som flyter/synker like under overflata
og sola skinner, havet roer seg, det er varmt og frisk, jeg har fiskeblod på buksa, skoene, fiskeblod på jakken, enda jeg ikke sløyde en eneste fisk, knapt tok på en, men jeg dro opp noen sei, krokene hekta fast i munn og øyne, noen så langt ned at de ikke engang kunne lirkes ut
så unnskyld fiskene
men det er sånn livet er
dere spiser småfisk
vi spiser dere
og måsene får ha etegilde på det vi ikke vil ha
Kongeskipet er vår nye nabo. Det ligger til kai, inhyllet i skodda, den som alltid kommer fra havet med sommervarmen i øylandet rett her ute, men ikke alltid inn til byen, sånn som nå. Men dette er jo annerledessommeren. Ingenting helt som det har brukt å være. Det går begge veier, det der. På godt og ondt.
Det brenner i nabohuset. Det er midt på natta og vi har båret ut bunadene våre. Jeg har surka og lagt ned veto, men det hjelper ikke, leiligheten vår lukter bål og jeg får ikke sove i senga mi og jeg vil ringe deg og fortelle men du bryr deg ikke lenger og det er så urettferdig at jeg alltid skal bry meg, og det betyr ikke mer enn det, at jeg bryr meg, men akkurat nå er det slitsomt nok, for du holder kjeft og gjør det ikke, bryr deg ikke, så hva skal jeg si. Uansett så jeg aldri for meg dette.
jeg lurer på hvorfor vi ikke kjenner hverandre bedre enn vi gjør
jeg har bare de hemmelighetene jeg trenger å ha
får jeg spørsmål svarer jeg alltid så ærlig som jeg kan
får jeg spørsmål svarer jeg noen ganger for mye
det er så mange vinklinger å velge
så mange måter å si det samme på
men ingenting kommer av seg selv
og nå tror jeg ikke jeg kjenner deg lenger uansett
jeg dro til Bodø. så saltstraumen klokka halv ett på natta. drakk vin. smakte ost fra frankrike, latvia og kjerringøy. lærte at ost laga på sauemelk smaker sånn som sauefjøs lukter. hørte noen si «det e jo ikke nåkka som e mer metall enn et velstelt blomsterbedd.» de er annerledes i nordland. de gjør alt med mer volum. blei smitta av høylyttheten. lurer på når jovialiteten tar meg. kanskje har den gjort det allerede.
venninna og jeg var på valpebesøk
til slutt sovna valpen på arma mi
alle sammen i kor nå:
awwww
tingene som ikke er 