jeg hører på Fleetwood Mac, tenker på magien, tenker på 2011, du har vært et rart år, du har vært så rar, og så full, og så annerledes, jeg noterer deg ned som noe stort og lurer på om du var et sidespor eller et veikryss, og om jeg valgte rett (endelig) da jeg sto foran deg og noe inni meg sier at jeg valgte mer rett enn jeg har gjort noensinne i mitt liv, på alle punkter, så godt som alle punkter, det er ikke noe å tenke over engang, det er 2011 og meg og det er nesten over, og jeg tror på fortsettelsen, på 2012, men ennå er det 2011 og meg, alt det andre har jeg nesten glemt allerede
det er lørdag, sola skinner såvidt inn på rommet mitt, fargen på lyset nærmer seg oransje, og ennå er det ingen snø, ikke engang i fjellene over fjorden er det snø, november 2011 er blå, gul, grønn, oransje, grå – og mørk mørk mørk på kveldene, asfalten er våt og sluker lys
og nå har det gått en time, eller to mest sannsynlig, og sola ligger bak fjellene og nærmer seg horisonten jeg ikke kan se, og himmelen er lyseblå og fjelltoppene et lite strøk av strålene
for såklart kommer sola tilbake når jeg begynner å jobbe igjen, når jeg skal jobbe hver dag hele uka, såklart varmen stiger og skyene løser seg opp, jeg sykla til jobb med solbriller på og hjelmen hengende på styret (det var, så varmt, jeg ville kjenne vinden i håret), og det ble lysere og lysere, mer sol, da jeg var framme så jeg ut som en hummer, hele ansiktet var rosa, rødt, jeg blir alltid så rød av fysisk aktivitet, og jeg hadde tråkka hardt, brukt akkurat en halvtime fra Kanebogen til Bergseng, veien hjem tok noen minutter mer, men da gikk jeg opp hele den lange bakken jeg kan trille, nei, suse nedover andre veien, mot byen, og såklart begynner det å regne når jeg skal sykle hjem, det var bare å vente, det var yr i lufta, 17 grader, kanskje mer, kanskje mindre, jeg sykla hjemover, jeg og Veronica, og Veronica sang om blødende hjerter og noen som bør passe seg som satan, för jag glömmer aldrig bort vad du gjort, og om en sommer de ikke fikk dra noe sted, de fikk ikke dra til København en gang, og jeg tenker på alle somrene jeg aldri dro noe sted, somrene jeg ikke fikk dratt til Roskilde, jeg hadde aldri penger, somrene jeg ikke dro på roadtrip, jeg har fremdeles ikke lappen, somrene jeg bare hang rundt her, i denne byen,Veronica synger «men det var så länge sän» og jeg tenker på så mange ting, gamle venner jeg trodde jeg hadde mistet, ansikter jeg aldri kommer til å se igjen, nå sykler jeg fra nordsida til sørsida, jeg sykler fra Bergseng til Kanebogen, bytter frenetisk fra det ene giret til det andre (byen er lagd av bakker, jeg har aldri påstått at jeg har vært sprek), og Veronica synger og jeg sykler, puster tungt i bakkene, synger med når veien går bortover, nedover
jeg sover for lenge, legger meg for seint, eller kanskje det er omvendt, eller kanskje det er som det er, rekkefølgen er ikke viktig, det var ingenting som kom først, ikke høna, ikke egget, det bare ble sånn, etter hvert, det bare endte opp på den måten på grunn av et gjensidig forhold, faktorer vi ikke kan se, noen ting bare blir sånn og så betyr det ikke noe om det ene kom før det andre, sånn som døgnrytmen, det er ikke bare fordi jeg legger meg for seint at jeg sover for lenge, det er ikke bare fordi jeg sover for lenge at jeg legger meg for seint
men det er irrriterende likevel
dagene bare forsvinner og det eneste jeg sitter igjen med er lønna
når den kommer
jeg rekker ingenting, jeg står opp, spiser frokost, henger litt på nettet, rydder litt, drar på jobb, kommer hjem, spiser kvelds, henger på nettet (leter etter en ny vinnerserie, jeg er junkie, nylig så jeg de to sesongene av Misfits (som alle burde se, herregud, awesome) på to dager, omtrent, eller to netter, og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal ta meg til, kanskje se den på nytt, eller kanskje begynne å lese bøker igjen, jeg leste mye i mai og juni, men så kom Festspillene og alt jeg gjorde var å jobbe og feste, og så ble jeg så sliten at jeg lå i senga i tre-fire dager, minus timene på jobb, og nå har jeg blitt junkie igjen, på internett og tv-serier og online-shopping, det vil si, i all hovedsak legger jeg varer i kurven og lar være å sjekke ut, sko, klær, mat, men det siste har jeg kjøpt litt av da, jeg skal kjøre stil igjen, starte dagen med en shot hvetegress, bruke næringsgjær istedet for ost, ta på øyekrem hver kveld, hver morgen, eller kanskje omvendt)
dro vi over fjellet for å gå gjennom eksamen vår,en siste gang, bare at vi må ta en runde i morra igjen, så klart, pirk pirk pirk, men det er greit, det gjør ikke meg noe, å rette sin egen eksamen i sånne omgivelser, det er helt greit liksom, helt ok, jeg lå med nesa nedi ordene våre, lot som om det ikke vrimla med maur og edderkopper i gresset under meg, kjente noe krype på meg, fant ei bille, ei gullbille, ei svær gullbille, de var verdt mye, den gangen da vi samle biller og marihøner fra trærne nedfor skolen, på veien hjem, putta dem i fyrstikkesker, jeg har glemt hvorfor, kanskje skulle vi bare være kjipe med dem, se hvem som overlevde til enste dag, eller kanskje prøvde vi å fange flest, kanskje var det et spill, den med flest biller vinner, for jeg husker at gullbillene, de var verdt mye
jeg har bytta rom. den nye senga gir meg astmaanfall. sitter i senga på gamlerommet, som en gang var nyrommet, og ser ut på fjorden. jeg har sett mye på fjorden i år. den har vært lyseblå, grålig, rosa. den har vært blikkstille, kollsvart, skumkvit. noen ganger har jeg ikke sett den, bare sett lysene fra naboøya, ferga som krysser sundet. i dag kom den første sommerkvelden snikende. det er fremdeles lyst ute (som det er hvert år på denne tida). jeg gikk ned til svabergene og satte meg med høyresida vendt mot sola. den var så skarp at jeg måtte myse litt med øynene. klokka var ca 21:00. terna var hissig som vanlig, ute på skjærene, et evig leven. terna er av de som roper høyest. ikke roper heller, men konstant lager lyd. høyest. i 2006 valgte norsk ornitologisk forening terna til årets fugl. men i år er det 2011. jeg hørte på ternene, så de fly over holmene og havet, mens mer og mer tang kom opp av vannet, eller ble igjen når vannet trakk seg tilbake.
tang. brunt sjøgress. vi burde spise den, som de gjør i japan.
hvor du skriver, hvor du finnes, hvordan du ser ut, hvem du kjenner
det er virkelig en verdensvev
alt veves sammen, alt lagres
alt fanges i et gigantisk nett
sitter fast i klisteret
jeg lurer på hvordan verden ser ut om ti år
jeg tenker hvor rart det er at George Orwell skreiv ei bok om et samfunn som var overvåka og styrt til minste detalj, at han kalte styringen for Big Brother, at vi et halvt århundre senere putta mennesker inn i hus med kameraer og så på de «virkelige» livene deres, Big Brother, at vi fryktet et sånt samfunn, et Big Brother-samfunn, men nå, mer enn villig, lar all informasjon om oss selv lagres og opplastes. ingen vet helt hvorfor. hva som er poenget. vi er en generasjon, en verden av informasjonssamlere.
«det er sikkert kjekt å ha. du får sikker bruk for det en vakker dag.»
iPhone lagrer breddegradene du har vært på, ikke sant. nettet lagrer alt du sier. noen sider fanger opp alle stedene du er på, lenker dem sammen, finner bildene du sjøl har lagt ut og presenterer det hele: velkommen, her er livet ditt.
Maria og Camilla spør varför ska vi göra allt igen, og jeg bruker tida på å legge puslespill på gulvet, spille gitar, lære meg lette sanger (Am – C – G -F -Em -Dm -E -D -A), lure på om det kanskje ikke er kreft som er problemet, men kyssesyke (men jeg har ikke feber eller halsbetennelse eller noen av de uthevede symptomene på nettdokotor, så da er det vel kreft likevel, som vanlig), drømme meg bort, tenke: det var lätt att hitta hit män jag hittar inte ut, og sånn er det jo, plutselig har man havnet et sted og om man forsøker å nøste tråden som ligger bak finner man bare stubber, oppklipte og slitte stubber, og det hull mellom dem, noen store, noen små, og man husker aldri hva som lå imellom dem, så man vet ikke hvordan man havna der man er, bare at det skjedde plutselig, noen ganger uten at man anstrengte seg engang, som regel er det sånn det skjer, anstrengelsesløst
men å komme ut, finne veien tilbake, eller til et anna sted, krever alltid mer, dobbelt så mye, minst
tingene som ikke er 
