tingene som ikke er

Tagg: 2012

til lyden av smellene

nyttårsaften

rakettene smeller over byen, over landet, over hele verden

en lang natt, fra den ene siden til den andre, fylt av fyrverkeri på himmelen, akkompagnert av lyden av krig, av krigssone

jeg har aldri vært i en krigssone, i alle fall ingen med raketter og våpen, pistoler og tanks

jeg har aldri vært et sted der liv går tapt på grunn av massiv vold

undertrykkelse, konflikter, hat

der de hardeste verdiene i menneskets natur tar over

tar liv, glede, trygghet

tar framtida;

men dette er lyden vi hører på tv

på filmer, på reportasjer

dette er lyden av krig

slik sier vi farvel til året som har vært

slik sier vi velkommen til året som tar over

med gledesrop og lykkeønskninger

over drønnene av eksplosjoner

 

Reklame

fikk en følelse

 

(fra utstillingen Listen av Newsha Tavakolian, Teheran. snappa under Festspillene i Nord-Norge, 2012)

when it will be right, i don’t know / what it will be like, i don’t know

lyden av vaskemaskinen

at det nesten er lyst klokka åtte, fargene tar sjatteringene fra skumringa, men det er morgen, så da heter det noe annet; mørkeblått, blått, gråblått, lillablått, lyseblått, en anelse rosa, en liten stripe sollys

surringa fra pc-en

at det allerede har blitt februar 2012 og deler av meg er tilbake i 2010, og jeg tror jeg har ms eller kreft eller hiv, men egentlig tror jeg det bare er angst, eller noe som ligner, eller bare for lite d-vitamin, eller bare en uheldig vri på den personlige utviklinga

de ytre persiennene slår mot hverandre og jeg tror det er regn gang på gang

at 1993 er 19 år sia

flytta inn til byen fra ei lita øy, lå våken om kvelden og fikk ikke sove av alle bilene som kjørte forbi; dekkene mot asfaltene, motorene som rusa

at jeg var sju år, nesten åtte, åtte år

og denne låta gikk på radio

men seriøst, godt nytt år

jeg har begynt på dette innlegget så mange ganger, og skrinlagt dem alle

fader

det er ikke verre enn at det har blitt et nytt år, at vi har bytta ut 11 i 2011 med 12, så det blir 2012, men det er da det slår meg at det er to år sia jeg så filmen, 2012, og at dette er året jeg fyller 27

26 gikk fint, jeg kan leve med det

men 27 virka plutselig så … som noe som skulle vært langt unna, langt, langt unna, mye lengre enn åtte ni måneder, alltid et halvt liv

og når de sier at tida egentlig ikke er lineær, at det er en illusjon, at alt skjer samtidig, før og etterpå og nå, at det egentlig ikke kan skilles ut i en linje som vi gjør, vi sier i går, i dag, i morgen, vi sier i fjor, i år, neste år, og vokser opp, og blir eldre, og vet at det som har skjedd aldri skjer igjen, det er vår verden, og når de sier at tida ikke egentlig er lineær, at det er en illusjon, at alt skjer samtidig snakker de ikke om vår verden, om men om noe over oss, noe abstrakt, noe vi ikke kan forholde oss til

for om alt skjedde samtidig, hvorfor kan vi ikke når som helst oppleve det, om igjen og om igjen og om igjen, om alt skjer samtidig, hvorfor kan vi ikke leve i øyeblikk på nytt og på nytt og på nytt

det er alltid noe

så jeg starta dagen med en lang gåtur

bare gikk og gikk, tidlig på formiddagen

det var sol ute, ca tjue grader, give or take

så er kanskje ikke sommeren helt over

eller, den var ikke helt over

nå har det kommet skyer på himmelen. sensommeren takker for seg. det er helt ok. jeg tenker høsten er tiden fo eventyr uansett. eventyr, og endring. kanskje jeg skal leite fram tarotkortene mine. se hva de spår.

det hendte de traff.

og i Amerika synker Louisiana. synker ned i havet. og orkanen blåser oppover østkysten. Manhattan evakueres. kanskje verden virkelig går mot slutten. kanskje konspirasjonsteoretikerne og dommedagsprofetene endelig får inn en. et poeng. et mål.

jeg tror jo ikke det.

men akkurat nå føles verden utrygg igjen. som for ti år sia. som om det som venter rundt neste sving uansett er verre enn du tror.

det er nok bare fokuset. det er nok bare det man legger merke til. blir obs på. jeg skal prøve å legge mer merke til blomstene, heller. så lenge de er her.