tingene som ikke er

Tagg: 22. juli

i saw sunlight on the water

da jeg satt på bussen til Harstad og øynene mine var tørre av linsene og søvnmangel og sola skinte over fjorden vi kjørte forbi og alt rundt var grønt og skinnende og bussen rullet og rullet langs svingete nordlandsveier og det var ettermiddagen 22. juli 2012 og alt jeg følte var nummenhet og jeg satte på spillelista jeg hadde laga i wimp for anledninga og Sam Beam begynte å synge i was walking far from home where the names were not burned along the wall 

da begynte det å stikke

for alt var så vakkert og verden var så ny, og selv om det ikke betyr noe, en dag er en dag med mindre noe skjer, og et eller anna sted i verden skjer det jo alltid noe, men denne dagen var ikke den samme som året før, bare været ligna, men jeg satt på bussen og hørte Sam Beam synge i saw blood and a bit of it was mine, og da kjente jeg det, da stakk det igjen, og kontrasten mellom da og nå, mellom dagen før og livet etterpå, den traff meg igjen, som en liten pilspiss, og da vi rulla inn mot Steigenkrysset  tenkte jeg bare på alt som ble tatt fra oss den dagen, alt som kunne skjedd men aldri kommer til å skje, for de er ikke her lenger, og ideen om Norge, den fredelige trygghetens bastion, lykkelandet; borte, eller fremdeles her, bare med denne sorgen, dette tapet, det vi må bære på, som tynger oss rett under ribbeina

men det meste er som før

bare dette såret vi ikke klarer å la være å pirke i, denne skorpa som aldri får legge seg, det vi aldri kommer til å slutte å snakke om, dette vi aldri kan forsone oss med, men som vi må leve med så lenge vi er her

noen ganger trenger vi bare se på hverandre

vi skjønner hva vi tenker på uten ordene, uten tallene, uten datoen og navnene; det er rissa inn i oss og uansett hvor mye vi kjenner at det er nok, det er nok referanser og det er nok i media og det er nok historier (og det er så mange historier, vi kan aldri rekke over alle) og det er nok nå,fine ord og store gester, og du vet hva jeg mener, men likevel blir det aldri nok, for sorgen går i bølger, i daler, den hever seg til overflaten og synker ned mot bunnen, om igjen og om igjen og om igjen og svakere kanskje, for hver gang

men aldri helt borte

aldri langt nok unna

Reklame

kjærlighet er enøyd. hatet blindt.

så nå får han snakke i retten. han får holde en tale. tretten sider sier han. nå er det fem igjen.

«det er ytterst viktig at vi får hans forklaring», sier Lippestad, og jeg tenker at det er ikke det, det er ikke «ytterst viktig», det er ikke viktig, det er totalt uviktig, det kan aldri forklare eller forsvare ham, det kan aldri formildne handlingene hans, det vil aldri føre til at vi sier «aha, nå skjønner vi, selvfølgelig, du ville bare forsvare landet, det er greit, vi  tilgir deg, du hadde rett, du kan bli kommandøren vår, regenten vår, du kan få styre oss, du hadde rett da du sprengte bomba, da du dro til Utøya og fyrte løs mot unge mennesker, ungdommer, barn, for de hadde jo ødelagt landet om de hadde fått leve, vi skjønner det nå, vi følger logikken din, vi ser resonnementet ditt, det bare du forsto, det forstår vi også nå»

det er ikke «ytterst viktig»

hva skal man si

all ære til Lippestad, til de andre advokatene som sa, ok, vi forsvarer Breivik, vi forsvarer denne uforsvarbare mannen og hans handlinger, vi sitter her ved siden av ham uten å brekke oss, uten å slippe fri trangen til å slå ham, sparke ham, klore av ham hver hudcelle, høre ham skrike

fan

jeg er så sint

det har gått ni måneder og nå er jeg sint

der jeg før mest kjente meg matt, trist, der jeg før mest ikke kunne forstå hvordan et menneske kan gjøre sånt, bli sånn, der jeg nesten syntes synd på ham, på den måten man syns synd på patetiske skapninger som lever i illusjonene sine som engang må briste, der jeg før faktisk trodde at en dag, en dag måtte han bli «frisk», «normal», en dag måtte det gå opp for ham, når han våkna kanskje, og plutselig tenkte «hva har jeg gjort?»

men det kommer ikke, det har ikke kommet til nå, det kommer ikke, i stedet gråter han over seg selv, saken han tror på, en amatørmessig «emosjonell» film, han gråter over en film, men han trekker ikke en mine når navnene på de 77 han drepte leses opp, da er han steinansikt, holder maska, men det er ingen maske, er det vel

det er sånn han er

og jeg er så sint

jeg vil ham vondt

det har gått ni måneder

og jeg ønsker ham alt vondt

jeg tror ikke på dødsstraff

men jeg ønsker ham alt vondt i livet

og en en smertefull, skremmende, langvarig død

den som tier om det han vil gjøre, blir ikke hindret

det er nå det blir vår

sola skinner hele dagen, klokka er halv ti og det har såvidt begynt å skumre, klokka var kvart på åtte og jeg gikk en tur rundt Samasjøen og utsikta over til fjellene på den andre sia av Vågsfjorden var blikkstille hav og solgule fjell, solgule og varme, fulle av snø

og nå er det blått

lufta er kald, det lukter frossen vår om kvelden, men når sola varmer på dagen er veiene våte av smelta snø og is, vann som blir til vann igjen

de har lagt ut broa til flytebrygga nå

det våres.  det er april.

jeg så en sak på vg tv i dag, en utøya-sak

det var første gang (eller det føltes som første gang) jeg så ham bevege seg, være et levende menneske, ikke bare et ansikt med et hovent uttrykk, trykt på papir, spredd ut over nettavisene, men et faktisk menneske, som beveger seg, eksisterer i en trediemensjonal verden, er laga av kjøtt og blod og sener, hjerneceller, øyne, ører, en gang satt han kanskje i en barnehage og sang «hode skulder kne og tå», flytta hendene fra hodet til skuldrene, til knærne , til tærne, flirte og lo av noe uskyldig som «lille petter edderkopp», en gang gikk han på skolen og lærte og lese, skrive, gange, dele, visket ut bokstavene når han skreiv noe feil, viste fram påskepynten han hadde laga i forming, skjærefjøla han hadde laga i sløyden.

når blir mennesker onde?

hvordan kan de bli så onde når de lever i en verden som gir dem så mye?

sola som varmer kinnene dine om våren, fønvinden som stryker over deg om sommeren, høsten som slipper ned regndråper og lager søledammer du kan plaske i, vinteren som dekker alt det grå med kvitt, frossent regn

det er sommer, det er ting på gang

og nå: LIBYA

denne sommeren, den føles virkelig virkelig, gjør den ikke? betydningsfull. hendelsefull. som om det er trangt, som om det ikke er plass til alt i løpet av én sommer. slag i slag.

sulten på Afrikas Horn. #Norwayattacks. #Londonriots. Syria. USA som nesten gikk konkurs. Børsfall. Bomben i Israel. Rakettene fra Gaza. Luftangrepene mot Gaza. Togulykken i Kina. Flystyrten i Canada. Stormen i Belgia. Libya.

alt jeg har glemt. alt jeg ikke vet om.

katastrofe på katastrofe. mennesker fucker hverandre. naturen fucker oss. vi fucker naturen. foreldrene mine var på bærtur, fant pappas solkrem som de mista for to år siden. plastflaske. de lot den ligge. jeg  kjefta. men til slutt tror jeg naturen vinner. vi forsvinner, og det de kommer til å finne, om det finnes noen etter oss, er  plasten. til slutt finner de plasten. og søpla vår. ruinene overgrodd av trær og planter. under jorda står gule containere med dødningehoder og atomsymbolet på. kanskje en gaffel, kanskje en statue. og plasten flyter rundt i en sirkel i Stillehavet. rundt, og rundt, og rundt.

men nå: ryktene om en skutt og drept Gaddafi. livvaktene som har overgitt seg. jeg vet ikke hva som er sant, men opprørerne har inntatt Tripoli. noe stort skjer. det er sommer, 2011. noe stort skjer, igjen.

 

måneden før, tankene etterpå

måneden før var lys og lett

måneden før juli:

lys og lett som bare juni kan være

jeg dro til oslo, dro hjem via Tromsø, sola skinte, jeg satt på båten, båten kjørte meg hjem i solskinn, fra Tromsø til Harstad, jeg så ut vinduet hele turen, så på havet, så på fjellene, så på øyene og skjærene, så på husene langs leia, båten la til kai, la fra kai, nærmet seg hjem, ei havn av gangen

en måned før. på dagen.

og  nå har jeg sett ungdommene fra Utøya, og noen fra byen, fortelle om den dagen. den dagen som kom litt over en måned etter dette bildet. dagen som kom én måned etter at jeg hadde posta et bilde av jorda, sett fra himmelen. lille jorda. fine, lille jorda. som må tåle så mye. så mye elendighet. så mye sorg. så mye vondt. lille jorda som vi pumper full av gift. lille jorda, med de små menneskene på, de som ikke klarer å ta vare på hverandre. de som ikke klarer å redde hverandre. de som ikke engang klarer å like hverandre, alltid. ikke klarer å være venner.

jeg kommer aldri til å skjønne «kaldt blod». jeg fryser ofte, jeg har kalde fingre, kalde føtter, dårlig blodsirkulasjon, alt det der. men jeg har ikke kaldt blod. jeg kommer aldri til å forstå «kaldt blod». jeg forstår ondskap satt i system. konteksten rundt. Holocaust, Abu Ghraib. noen ber deg gjøre noe, og du gjør det. de andre gjør det. konteksten fanger deg. du mister deg selv. de andre er ikke mennesker, ikke ordentlige mennesker. det er greit.

og det er jo ikke greit, selvfølgelig er det alt annet enn greit. men jeg forstår det. jeg kan forstå at det skjer. at mennesker i en sånn sammenheng gjør ting de ellers aldri ville trodd de var kapable til.

men dette. dette er ikke sånn. denne mannen, gjerningsmannen, terroristen, Anders B., ABB, hva enn vi kaller ham en patetisk narsissist, en mann på villspor, et menneske som gikk inn for å gjøre seg selv umenneskelig – det han gjorde, det var ikke i en sånn kontekst. det var ingen ytre årsaker. det var ikke en autoritær sjef over ham. han ble ikke bedt om å utføre ordre. han skapte sine egne ordre. sin egen oppføkka kontekst.

han gikk inn for det av fri vilje. visste at det var galt. visste at han måtte døyve følelsene, skru dem av. visste det var galt, galt, galt.

men gjorde det likevel.

og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke snakke om ham. ikke skrive om ham. ikke gi han det der, dere vet, oppmerksomhet. 

men hvordan kan man ikke. hvordan kan man ikke kjenne på fascinasjonen for dette mennesket som har gjort så umenneskelige ting. å tro at vi kan glemme ham, at vi klarer, er naivitet på sitt vakreste. å tro at vi kan motvirke at navnet hans går inn i historiebøkene, at det blir kjent over hele verden, at det blir skrevet bøker om ham, laget filmer, å tro at vi kan motvirke det er bare en drøm.

for det ligger der. fascinasjonen, avskyen.

vi er bare mennesker. vi vil vite. vi vil forstå.

jeg vil forstå. jeg vil forstå hva som kan gå så føkkings galt med et menneske med så gode forutsetninger, en så heldig jævel, født i Norge, oppvokst i Norge, kvit, fra beste vestkant, i verdens beste land.

jeg vil forstå hva som kan gjøre at et så heldig menneske, med alle forutsetninger for å leve et av de beste livene man kan leve på jord, ender opp som terrorrist, som massemorder, som kaldblodig og ondskapsfull. hvordan han kan gå til angrep på samfunnet og dets verdier, de som har gitt ham det her jævlig gode livet, alle mulighetene, alle sjanser for å bli et bra menneske, et utdanna menneske, et menneske som lever et godt liv i et godt land.

jeg vil forstå hvordan det er mulig, for det provoserer meg. det er frekt. det er uutholdelig, uforståelig. han var ikke undertrykt. han hadde det ikke kjipt. han hadde alt han trengte.

hva var det han manglet, som kunne rettferdigjøre 22. juli?

hva var det han trengte, som samfunnet ikke hadde gitt ham?

hva var det han ikke skjønte?

hva var det som gikk galt?

«dreams for removing junk»

jeg drømte om han i går natt. av en eller annen grunn hadde han fått “en times frihet” før han skulle i isolat, eller i domstolen. så han gikk rundt i byen, blant folk, og alle måtte være snille mot ham, for det er jo sånn vi skal gjøre det her i landet. og dette var i Harstad, la meg legge til det. han hadde på seg den røde lacoste-skjorta, med masse klær under, for det var høst, eller vinter, og jeg kom gående nedover Storgata og kjente at jeg måtte gå fort forbi han, skikkelig fort, men han begynte å chit-chatte, skulle småprate med meg, med MEG, the nerve, så jeg begynte å kjefte på ham, fortalte ham at han var en assface og burde råtne i isolat og aldri få se Dexter eller lese om Norges historie, ingen verdens ting burde han få, jeg kjefta på ham, kjefta for alt han hadde gjort, jeg vet ikke hva, men jeg kjefta på ham, kalte ham kjipe ting.

så da begynte han å kaste steiner på meg.

og så løp jeg. mens det hagla steiner bak om meg. heldigvis kunne jeg fly (?) eller hoppe skikkelig høyt, så jeg hoppa skikkelig høyt, over bygningene, de litt stygge fra 50tallet, eller 60tallet, med skittengule, skittenpetrole plater, og han nådde ikke opp, steinene hans nådde ikke opp, og jeg hoppe, eller svevde over bygningene og gata og han var en prikk der nede, før jeg begynte å nærme meg bakken igjen. og jeg landa i et marked på torget (julemarked, sikkert, som de har i Trondheim) og kom meg til t-banen (i Harstad, go figure) og var skikkelig oppkava og skikkelig fornøyd med meg sjøl for at jeg hadde kjefta på ham, sjøl om vi ikke skulle gjøre det.

blomsterbyen

de rydder bort rosene nå

men vi har så mange bilder

digitale, på papir

i hjertene våre

så vi glemmer dem aldri

alle rosene, alle blomstene

og alt de sto for, og alle de representerte

en av de 69

jeg har tenkt mye på Jamil

Jamil Rafal Yasin

jeg vet ikke helt hvofor

jeg tror det er fordi hun kom til Norge for to år sia

hun kom til Norge fra Irak, for to år sia

og her blir hun drept

her blir hun skutt og drept, på den mørkeste dagen i vår moderne historie

en av 69, skutt

fordi hun ville engasjere seg, få venner, integrere seg, bli en del av Norge

to år i fred

hun fikk to år i fred

før 22. juli

så jeg har tenkt mye på Jamil

hun ble bare tjue år

det er seks år eldre enn de yngste ofrene fra Utøya

men de fikk alle vokse opp i et fredelig land

i en fredelig tid

Jamil fikk to år

to av tjue år i et åpent, demokratisk og fredelig samfunn

på forsida av Dagbladet, eller VG så jeg «har det tungt på cella»

om han, han vi bare kaller ABB, terroristen, jævelen, fyren, han

jeg kaller ham en» twat med determination» (og trakk alle påstander om at jeg trodde han måtte være ganske intelligent tilbake etter å ha lest fem linjer av «manifestet»)

«har det tungt på cella»

det er en føkkings vits