nummer 3
3. berätta om din bästa vän
jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.
men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:
da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .
en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.
men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.
kødda.
dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller. en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla. så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.
humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:
men likevel bestevenner. nesten søstre. familie. from 93 ’til infinity.
tingene som ikke er 
