tingene som ikke er

Tagg: 90-talls

nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:


men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

runaway train

 I wonder if any of those kids made it home, almost 20 years later.
fiveonthree 4 days ago 25 

det er høst, jeg hører på Elliott Smith

men herregud da

mannen hadde oksen Ferdinand på armen

Ferdinand, som heller ville sitte i ro og fred under et tre og lukte på blomstene, enn å sloss med tyrefekteren

says it all

<3

og Good Will Hunting

kvelden jeg spiste popcorn for å etablere en slags felles base

jeg hadde en Nokia 3210

verden var fremdeles analog

den føltes annerledes

vi leide videokassetter, fremdeles

jeg hadde en walkman

og piratkopierte kassetter med Eminem og Dr. Dre

og Elliott Smith laga musikk til Good Will Hunting

jeg så filmen sommeren 2000

jeg begynte ikke å høre på Elliott før etter at han døde

og når var det, tre år senere, 2003?

når jeg ser live-opptrednene hans får jeg vondt i hjertet

alltid

Lisa Loeb: Do You Sleep?

Nittitallspop, pur awesomeness. Jeg digga Lisa Loeb fra jeg først hørte henne. Tror det var I Do. YOU CAN’T HEAR IT BUT I DO, I I I DOOOO. Jeg husker videoen, Lisa med sekstiallsbrillene og minikjolen og sveisen, den dødsfine sveisen. Jeg var fangirl. Da jeg så videoen til «Do You Sleep?» igjen en gang på midten av 2000-tallet kjente jeg den igjen. Jeg huska sølvkjolen og vannet, men låta huske jeg hovedsaklig som «den låta i en Party of Five-episode som jeg digga skikkelig men ikke ante hvem som sang og det irriterer vettet av meg!!!».Og ja, nettopp: Party of Five folkens:

Neve Campbell, som het Julia i Party of Five, var på en konsert på en klubb. Så gikk hun ut, sto og hang over rekkverket, krangla med en kjæreste, eller noe, eller whatever, og i bakgrunnen var denne låta, inne fra konserten, og jeg hadde den på hjernen i flere år, det nærma seg et tiår sikkert, og ingen visste hvordan låt det var, ikke engang når jeg nynna i don’t know / and i don’t care / if i ever will see you again / i don’t know / and i don’t care / if i ever will be there, og dette var før man hadde track id på telefonen og før man bare kunne si: JFGI, så jeg visste ikke hvem det var, i hodet mitt hun på scena sett litt ut som Amanda Marshall

(Håret i alle fall, jeg var sikker på at det var blondt, svært og krøllete, dessuten var det rett tid, Amanda Marshall sang what if God was one of us på radioen rett som det var på denne tida. EDIT: dvs, Joan Osborne sang one of us, Amanda Marshall sang let it rain. Men hun ahdde stort, blondt, krøllete hår hun også. Joan Osborne, altså.)

Men det var Lisa Loeb

Det fortalte INTERNETT meg noen år uti 2000-tallet. 2004, eller 2005. Førte til en personlig revival av nittitallspop. Prøvde å pushe på alle jeg kjente. Tror ikke helt de tok agnet. Skjønner ikke hvorfor.

fyllenerver, flashbacks

det er lørdag. folk fester og drikker. jeg er på nattevakt. har minner jeg ikke vet om jeg har opplevd eller drømt. tenker at jeg aldri skal drikke igjen. for det første kan jeg ikke stave når jeg er full (jeg lærte vel ikke å drikke til facebook og twitter lzm. alt vi hadde var fyllemeldinger og de havna aldri i offentlighetens lys og uansett; om du stava rett hvor full var du da liksom, hva kunne du skylde på?). for det andre har jeg begynt å få fyllenerver. jeg tror det er fordi jeg er eldre nå. tror det må være noe med det. jeg hadde ikke fyllenerver da jeg var yngre. ikke sånne som varte hele dagen, skjelvende hender, hodepine, kvalme, wtf. jeg våkna etter fylla og følte meg energisk og gira. i dag ville jeg helst bare gjemme meg under dyna og vente på at dagen skulle være over. istedet måtte jeg på jobb. noen kjøpte noe, og da jeg så kvitteringa klarte jeg ikke å se den ene greia, så jeg bare: «øh, det her e litt flaut men æ har visst glemt å ta betalt førr den her» og så kjører vi hele prosessen med å scanne og kjøre kort og i det kvitteringa kommer ser jeg at den der greia jeg ikke hadde tatt betalt for sto øverst på kvitteringa. hashtag FLAUT. men de var snille kunder, og tok bare en ekstra i stedet for pengen tilbake, noe som var ekstra fint sia jeg ikke engang husker hvordan man kjører retur på det der kassasystemet lenger, og jeg var så skjelven og fyllenervete at jeg sikkert ikke hadde klart å finne ut av det heller.

så kom jeg meg hjem. ville krype under dyna med ostesmørbrød og en film tilgjengelig. eller ostepop. eller potetgull. eller falaffel. spaghetti i tomatsaus. med potetmos. stivelse, salt og fett. mine tre favorittsmaker kombinert.

istedet så jeg slutten av tre programmer på tv, og slutten av mgp på nett. skjønte nada. delfinaler og sånt, mad confusing. så videre på nett-tv. tore strømøy og aleksander rybak. tenkte på lørdagskvelden da jeg var lita. tande-p. tore på sporet. potetgrotte, chips og kinagryte. kinakål, så klart. kylling, med chips og kinakålsalat. når tore strømøy er tilbake på skjermen lørdagskveld, da vet du at sirkelen er fullendt. nittitallet tar revansj.

søndagssang: If It Makes You Happy

fordi nittitallsvideoer er så jævla stilige

og Sheryl ser litt halvveis ut som ei tranny her

all in good fun

evnt

if it makes you happy

why the hell are you so sad

Brenda Walsh you had it going

fordi jeg leste dette på en likandes blogg

og fordi Brenda alltid var kul

bitches always are

my father keeps saying that i always look like a widow

og jeg tenker at alt som mangler er en ankh og en våtkajal