tingene som ikke er

Tagg: ani difranco

garden of simple

så lenge du ikke forsvinner igjen

er det greit

så lenge det ikke blir tomt igjen

er det greit

så lenge ting kan gå litt framover

bli litt stødigere

er det greit

det er greit

det er greit

det er greit

«gandhi once said: live as if you’re gonna die tomorrow, learn as if you’re gonna live forever»

men alt dette fikk meg til å tenke over noen ting:

hvem er det vi lærer av, når vi vokser opp, hva er det vi lærer, hva er det vi ikke lærer, hvor dypt sitter refleksene våre, og hva trigger responsen vår.

ingenting av dette er revolusjonerende.

men jeg vet hva jeg ikke har lært, og jeg vet hva som gir meg følelsen av noe velkjent og trygt, noe jeg forstår. og jeg jeg skjønner det bedre nå.  det jeg ser etter, det som trigger den følelsen av gjenkjennelse, det er ikke bra. strengt tatt er det ganske fucked up, og det irriterer meg at det er dette jeg har lært å gjøre, at det er sånn jeg har lært å reagere, føle, forholde meg til verden på.

og vi lærer fra så mange forskjellige instanser:

foreldre, familie, institusjonene vi må gjennom, vennskap; alt.

og fiksjonen. vi lærer av fiksjonen, fra vi er små lærer vi av fiksjonen; eventyrene følger oss hele livet og lærer oss ikke bare hvordan vi bør oppføre oss og leve, hva vi børe forvente av livet, de lærer oss bullshit, innprenter det i hodene våre, i ryggmargen, urealistiske ideer, forventninger, klisjeer.

for eksempel hvordan Carrie og Big er historien om et kjærlighetsforhold som bør idealiseres, når det på ingen måte er det,

eller hvordan alle high school-filmer og serier med pene, vellykkede tjueåringer i rollen som 16-åringer og urealistiske dialoger og plot gjør at videregående virker ulidelig langt unna den spenningen vi drømmer om.

ikke at livet har plot

at noen sitter med en grand plan bak alt som skjer med oss

sånn er det jo ikke:

det er valg og tilfeldigheter, hele veien, mens fiksjonen har en som bestemmer, en som har diktert og bestemt hele forløpet; inngang og utgang,

men likevel tar vi lærdom av fiksjonen, bygger forventninger livet aldri kan oppfylle, leter etter en fiksjon vi innerst inne vet er usann, men likevel tror på.

art may imitate life, but life imitates tv

eller; det prøver, vi prøver, leter etter troper vi kjenner igjen fra en uvirkelig verden vi har vokst opp med som læremester, leter etter kjente klisjeer, velkjente mønstre vi kan følge og forstå, så livet skal ligne noe vi kjenner igjen

men jeg begynner å tro at det er bedre å lete etter det som er ukjent

Reklame

black sheep

det blir mørkere og kaldere, og jeg hører egentlig ikke så mye på varm musikk likevel*, det er mye electro up in this, det er låter på repeat, det er sanger jeg helst vil danse til, litt dubstep, litt elektro, litt indierock, men så blir det kveld, og så blir det natt, og jeg burde ha sovet, burde vært en time inn i søvnen, minst, men i stedet holder jeg meg våken, for what, ingenting, jeg holder meg våken og venter på at morradagen ikke skal komme, eller noe sånt, musklene mine er støle, overalt, mest inni magen, men jeg tenker jeg skal prøve bosu i morra, om kjernemuskulaturen min har noe å komme med, det er litt sånn at det er vondt å le, så så fint at jeg ikke har gjort så mye av det i dag, i stedet holdt jeg på å få første utøya-grining sia juli, sikkert, kanskje tidlig august, eller øya, det var øya, säkert! kanskje, helt sikkert

og senere så jeg criminal minds og det starta med unge ansikter i svart-kvitt, en skolemassakre ti år tidligere, jeg tenkte «kødder du med meg», jeg tenker art imitates life and life imitates tv, men det er jo ikke samme greia, bare at det er det, det er alltid samme greia, folk er her, noen gjør noe helt jævlig, folk er ikke her, eller tida bare, tida går, og hadde vi bare kunnet fryse den så hadde vi kunnet fikse alt

(men dette, det er varm musikk, akustisk, mellow, americana, organisk, sånne greier, varmt)

(og når jeg sier at jeg ikke hører på så mye varm musikk, så mener jeg «ikke så mye som før»)

some songs i used to know

jeg har begynt å høre på musikk jeg hørte på før. en artist, en gruppe, en sang, og jeg kjenner at jeg blir leda enda et skritt tilbake, til noen jeg hadde glemt litt av, til sanger jeg enda kan utenat. i natt hørte jeg på revelling/reckoning, der Ani Difranco synger but in a garden of simple, where all of us are nameless, you were never anything but beautiful to me og so we’re led by denial like lambs to the slaughter, serving empires of style and carbonated sugar water, sanger jeg elska intenst da jeg var atten, nitten, og så var det noe som fikk meg til å tenke på Elliott Smith, jeg hørte mye på Elliott Smith, 2004 til 2006 i alle fall, jeg tok busser rundt i Tromsø, fra Kvaløya til Universitetet, fra Universitetet til Kvaløya, eller til byen, eller til Tromsdalen, og jeg hadde en discman og brente plater, jeg hadde ørepropper jeg kjøpte på flyplassen i Amsterdam på vei hjem fra Mexico (for de jeg kjøpte på veien til funka aldri, jeg drassa rundt på de i tre uker, med kvitteringa og et håp om å få bytta) og ordentlige plater, ofte hadde jeg Either/Or med meg, så ofte at jeg drømte om Elliott flere ganger, ofte urovekkende drømmer, jeg husker en gisselsituasjon for eksempel, eller et bankran, eller noe med en pistol i alle fall.

hadde discmanen kunne scrobbla hadde statistikken min sett ganske annerledes ut.

det hadde vært mer Alameda, for eksempel.

god natt/god morgen

make me forget every moment that went by
 and left me so half-hearted
 cuz i felt it so half-assed

hei kvinnekonge

skriv et innlegg om ani difranco, ah!

A REAL REVOLUTIONARY, sa Mos Def, one of my heroes (så vi deler i alle fall én, Mos og jeg)

jeg savner ani på spotify. og platene mine, alle platene mine. jeg nynner på ani difranco-låter hele tida nå, det er så lenge sia jeg har hørt dem, og jeg husker hvordan jeg trodde hun sang «i see you and i die a little» helt til jeg leste i heftet at det var «i see you and i dilate», men det betyr jo egentlig det samme, gjør det ikke? og da en abortlege nylig ble skutt tenkte jeg på «a bullet insuring the right to life whizzed past his kid and his wife and knocked his glasses right off of his face«, og da jeg gikk nedover gata mot Sagene Torg igår sang jeg «and i am stuffing toast and sausages into my pockets» enda jeg ikke har spist pølser på flere år. ikke av kjøtt, i alle fall.

og jeg kunne sikkert ha skrevet et innlegg selv, om hvorfor ani difranco er en kvinnekonge, men det er mer stas å lese hva andre sier. jeg vet jo allerede hvorfor jeg fremdeles, etter 6-7 år (!!!) syns dama er sånn ca den tøffeste i verden.

type:

og

for eksempel. ah. å være 19 igjen og høre på ani hele tida. fint, det hadde vært fint.

ani, why? whyyy?

jeg lever i limbo nå. føler meg litt sånn verken her eller der. tolv dager igjen. nedtelling.

kom «akkurat» hjem fra nattkino i singapores kaldeste kino: Lido @ Shaw. jeg mener det, jeg går aldri inn dit igjen uten en varmekjeledress. eller som anette gjorde så lurt i å ta med seg: et pledd. city of ember var riktig så julete. det har blitt en greie nå, fantasy/adventure i jula, en like logisk kombo som påske + krim. jeg fikk min dose, og det var ganske aight (bortsett fra at jeg frøys meg halvt ihjel da). pompøst, men aight. Bill Murray har et stk herlig førstescene. moro, moro. men jeg er fremdeles på Raffles Hall. jeg tror jeg blir værende litt lenger. alt i alt er det enklere, selv om det koster litt, og jeg trenger ikke pakke og sortere i framtida, jeg har allerede gjrot det. fylt en søppeldunk nesten, med søppel. og enda har jeg litt igjen, et nett med tomflasker, en skoeske med papir, en handlepose med papir. kaster til og med et kompendium. so long postwar japanese film & anime, neste gang vi møtes er det på purt underholdningsnivå.

så jeg kommer hjem seint på natta, klikker meg inn på facebook (intet nytt under solen der nei) og oppdager etter ei stund ansiktet til Ani DiFranco i sidemarginen. heltinna fra videregående, som jeg engang skulle reise til Sverige for å se. men hun avlyste pga senebetennelse. og nå, nå skal hun spille i Singapore for første gang. I FEBRUAR.

det er som å bli spytta i ansiktet. særlig sia jeg gjerne skulle hatt type et halvår til her. og så kommer hun hit, av alle steder. dama har ikke vært i Norge på gud-vet-hvor-lenge, og så befinner jeg meg i Singapore mens hun turnerer rundt i Europa og når jeg drar tilbake til Europa så drar hun hit? skjebnen er ei bitch.

apropos til iowa

«but watch them slip the white guy in at the last minute!»

sa Ani DiFranco i et intervju for ikke så lenge siden, og hvem ble nummer 2 i gårdagens valg, kilt inn mellom Minoriteten – Barack Obama og Kvinnen – Hillary Clinton?

White Guy – John Edwards.