tingene som ikke er

Tagg: art imitates life and life imitates tv

«gandhi once said: live as if you’re gonna die tomorrow, learn as if you’re gonna live forever»

men alt dette fikk meg til å tenke over noen ting:

hvem er det vi lærer av, når vi vokser opp, hva er det vi lærer, hva er det vi ikke lærer, hvor dypt sitter refleksene våre, og hva trigger responsen vår.

ingenting av dette er revolusjonerende.

men jeg vet hva jeg ikke har lært, og jeg vet hva som gir meg følelsen av noe velkjent og trygt, noe jeg forstår. og jeg jeg skjønner det bedre nå.  det jeg ser etter, det som trigger den følelsen av gjenkjennelse, det er ikke bra. strengt tatt er det ganske fucked up, og det irriterer meg at det er dette jeg har lært å gjøre, at det er sånn jeg har lært å reagere, føle, forholde meg til verden på.

og vi lærer fra så mange forskjellige instanser:

foreldre, familie, institusjonene vi må gjennom, vennskap; alt.

og fiksjonen. vi lærer av fiksjonen, fra vi er små lærer vi av fiksjonen; eventyrene følger oss hele livet og lærer oss ikke bare hvordan vi bør oppføre oss og leve, hva vi børe forvente av livet, de lærer oss bullshit, innprenter det i hodene våre, i ryggmargen, urealistiske ideer, forventninger, klisjeer.

for eksempel hvordan Carrie og Big er historien om et kjærlighetsforhold som bør idealiseres, når det på ingen måte er det,

eller hvordan alle high school-filmer og serier med pene, vellykkede tjueåringer i rollen som 16-åringer og urealistiske dialoger og plot gjør at videregående virker ulidelig langt unna den spenningen vi drømmer om.

ikke at livet har plot

at noen sitter med en grand plan bak alt som skjer med oss

sånn er det jo ikke:

det er valg og tilfeldigheter, hele veien, mens fiksjonen har en som bestemmer, en som har diktert og bestemt hele forløpet; inngang og utgang,

men likevel tar vi lærdom av fiksjonen, bygger forventninger livet aldri kan oppfylle, leter etter en fiksjon vi innerst inne vet er usann, men likevel tror på.

art may imitate life, but life imitates tv

eller; det prøver, vi prøver, leter etter troper vi kjenner igjen fra en uvirkelig verden vi har vokst opp med som læremester, leter etter kjente klisjeer, velkjente mønstre vi kan følge og forstå, så livet skal ligne noe vi kjenner igjen

men jeg begynner å tro at det er bedre å lete etter det som er ukjent

Reklame

black sheep

det blir mørkere og kaldere, og jeg hører egentlig ikke så mye på varm musikk likevel*, det er mye electro up in this, det er låter på repeat, det er sanger jeg helst vil danse til, litt dubstep, litt elektro, litt indierock, men så blir det kveld, og så blir det natt, og jeg burde ha sovet, burde vært en time inn i søvnen, minst, men i stedet holder jeg meg våken, for what, ingenting, jeg holder meg våken og venter på at morradagen ikke skal komme, eller noe sånt, musklene mine er støle, overalt, mest inni magen, men jeg tenker jeg skal prøve bosu i morra, om kjernemuskulaturen min har noe å komme med, det er litt sånn at det er vondt å le, så så fint at jeg ikke har gjort så mye av det i dag, i stedet holdt jeg på å få første utøya-grining sia juli, sikkert, kanskje tidlig august, eller øya, det var øya, säkert! kanskje, helt sikkert

og senere så jeg criminal minds og det starta med unge ansikter i svart-kvitt, en skolemassakre ti år tidligere, jeg tenkte «kødder du med meg», jeg tenker art imitates life and life imitates tv, men det er jo ikke samme greia, bare at det er det, det er alltid samme greia, folk er her, noen gjør noe helt jævlig, folk er ikke her, eller tida bare, tida går, og hadde vi bare kunnet fryse den så hadde vi kunnet fikse alt

(men dette, det er varm musikk, akustisk, mellow, americana, organisk, sånne greier, varmt)

(og når jeg sier at jeg ikke hører på så mye varm musikk, så mener jeg «ikke så mye som før»)