sommerfugleffekten

jeg rydder. jeg prøver å rydde. de siste to månedene med alt kaoset og fartinga og holloien, jeg prøver å rydde det på plass. prøver å sortere, prøver å plassere. alle ting trenger en plass, alle ting trenger å bli brukt til noe, så jeg leter etter det jeg bruker, prøver å få unna alt det andre, det som ligger igjen og kun tar opp plass.

det er lett med tingene, egentlig. de kan flyttes og kastes. du kan putte dem i en pose og kaste dem vekk og aldri behøve å se dem igjen, la noen andre ta over problemet, det er ikke lenger ditt.

men livet kan ikke pakkes ned i esker, arkiveres, kategoriseres, det kan ikke planlegges eller sorteres, kan ikke stilles ut oppsummert og vedtatt, godkjent og forklart. men vi prøver likevel. vi gir oss ikke. vi prøver å forstå, og for å forstå legger vi ting på sin rette plass, prøver å finne en plass, for vi kan legge papirene i mapper og vi kan lime bildene inn i album, vi kan gi hverandre navn, vi kan si: dette er musikk, dette er jazz, dette er el-gitarer, dette er en stemme. vi kan si dette er en setning, dette er et ord, og i ordene er bokstavene. vi kan bryte opp eksistensen til molekyler, atomer, elektroner, kvarker. vi har maskiner som kan se inn i oss, avsløre gamle bruddskader, finne flekker som ikke skal være der. vi har forstått alt dette. alt dette kan sorteres og kategoriseres. det kan forklares. det henger sammen i et mønster vi ser tydeligere og tydeligere for hvert år som går, hvert år som kommer.

men så skal vi forklare livet. så skal vi forstå eksistensen. så skal vi se på oss selv og forklare oss selv, si hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva livet har gjort med oss, hvem vi har blitt. hvem vi var.

alt som har hendt som vi ikke kan forstå.

det finnes ikke et skjema å fylle ut, en mappe å lagre det i, en bås å sette det i. det kan ikke merkes med en kategori, med en hashtag, kan ikke sammenføyes til en overskrift og en ingress. livet er større enn vi er. sammenhengene rett utenfor vår fatteevne. tilfeldighetene så store at vi helst fortrenger dem. alt er som det er, men det kunne vært annerledes.

:

da jeg var tre år gammel kjørte vi fra Lødingen til Harstad. ved Fiskefjord møtte vi trailere, og en isflekk. bilen kjørte utfor, rulla nedover steinene, ned mot havet, og stoppa akkurat før det kalde vintervannet slukte oss. steinene laget dype bulker i biltaket. mormors briller havnet i bagasjerommet. sugerøret i glass-soloen ga meg neseblod. jeg husker trailersjåførene komme nedover steinene som mørke skygger. jeg husker forvirrelsen. jeg gråt sikkert. de kjørte oss tilbake til Lødingen og legekontoret. jeg satt på gulvet og lekte med det jeg fant i lekekassa. alt jeg husker er gråtoner.

og den røde posen med Bamsemums i traileren.

identitet, igjen

en slags fortsettelse på nummer 2, eller en utbrodering av dette

«korsn språk snakke du?» spurte ungene

og jeg svarte «norsk»

«neeei, korsn språk snakke du?»

og jeg svarte «norsk» enda en gang

«åååh, men vi trudde du snakka et anna språk førr du ser ut som du kommer fra et anna land»

og jeg fikk flashbacks til da jeg var lita, og folk, unger, stilte sånne spørsmål: «e du helt norsk?» og sa «førr du ser ikkje helt norsk ut»

og da jeg fikk bankkort og viste bildet til vennene mine og fikk høre, riktignok av en litt random bekjent, at jeg så ut som ei «bosnisk heks»

hva nå enn dét skal bety

eller han fra kina som spurte om jeg var fra «Japan? Korea? China?»

jeg har tydeligvis kameleontrekk

det hadde vært lettere å forholde seg til om jeg kunne finne en stranda spanjol/portugiser bak i slekta. eller bare noen samer. så kunne jeg sagt; du har rett, jeg er ikke «helt norsk».

hva nå enn dét skal bety

som om nordmenn er genetisk ensartet og på ingen måte har blanda seg med mennesker fra hele verden; samer, kvener, russere, spanjoler, slavejenter fra England, Frankrike, tatere, afrikanere, indere

som om ikke vi også kommer fra en genetisk lapskaus, som alle andre (med unntak av isolerte øyfolk, kanskje)

nordmenn er bare høye, blonde og blåøyde

vi andre er «ikke helt norske»

jeg brukte å spøke med at om jeg hadde levd under andre verdenskrig hadde nazistene sendt meg til gasskammeret, for jeg er lita, mørk og ikke er øynene mine særlig blå heller: three strikes

oh well

det er ikke så rart jeg alltid har vært tilbøyelig til å forsvare minoriteter, eller finne meg venner med unorske trekk, adopterte eller innvandra eller litt-av-hvert

så slapp jeg å føle meg så annerledes, antakeligvis

like barn leker best, eller er det ikke det man sier

nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:

men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

lille bolla bølla

one thing lead to another, og plutselig satt jeg og leste på wiki-sida om Jack Berntsen

og da jeg leste «Lille Bolla Bølla» begynte en latterkrampe å forme seg innvendig

så jeg satt her, alene, og hadde latterkrampe

jeg vil ikke analyseres, bare dele barndomsminner:

bare framover

i am going to take you out on a very special night

and when i found you i am going to put some clothes around you

on a very special night

-wizzard

flere burde høre på Barbara Panther

jeg hører på Barbara Panther og flytter om på møblene på rommet mitt. jeg hører på Dirty Projectors, på Katy B, på Magnus Eliassen. shit, jeg hører på dette, jeg hører ganske mye for tida, før helga hørte jeg smurfehits fra 96 i barnehagen (tenk, 96, ungene var minus 15-ish år da, de aner ikke hvilke sanger det er snakk om engang, de hører bare smurfehits der jeg hører Whigfield og Ace of Base og HOTSTEPPAH), og hadde «når jeg tenker på, dine hvite lue og din hud så blå» på hjernen i flere dager, men hjemme hører jeg ikke på smurfehits, og jeg tenker at jeg er glad for at jeg ikke var forelder i 96 og måtte høre smurfehits dagen lang, og jeg lurer på om elleveåringer i dag ville syns smurfehits var kult, jeg mener, vi syns det var kult, sånn passe kult, kult nok til at jeg ville ha, og fikk, plata, og jeg var kanskje ikke fylt elleve men samma fan, jeg tror ikke tiåringer eller elleveåringer ville likt det i dag, det ville vært for barnslig, nå er de tweens, vi var bare barn, vi var fremdeles barn i noen år til

RUSSIAN ATTACK

det var ikke før jeg var sikkert 19 år eller noe at jeg så på eska/tittelen og skjønte at det faktisk ikke het «russian attack», men «rush’n attack»

men det er jo åpenbart  et ordspill da

og jeg skulle ønske det var dette jeg bedreiv dagene mine med, akkurat nå

(men la det være sagt, denne fyren har jo ikke peeeeeil)

fire/ice

i dag så jeg på Skavlan (Cat Stevens Yusuf Islam var jo der) (dessuten liker jeg Skavlan, semiseriøst fjaseprat med kjendiser, guilty pleasure) og Lykke Li var der og hun sa at hun trodde alle som drev med kunst følte seg litt misforstått og så tenkte jeg føkk, jeg føler meg jo misforstått, hvorfor er jeg ikke kunstner, og så begynte jeg å tenke på at svaret på hva jeg skulle bli når jeg ble stor (da jeg var lita) var «voksen kunstner» og så tenkte jeg føkk, jeg vet det bor kunst inne i meg, jeg har alltid visst at det bor kunst inne i meg, men jeg vet ikke hvor den skal hen, jeg vet ikke hvor jeg skal vende den eller hva jeg skal forme den som, men jeg vet den bor i meg, jeg har alltid visst den bor i meg, jeg ville aldri bli det andre barn ville bli, jeg ville ikke bli flyvertinne eller lege eller veterinær, jeg ville bli kunstner, danser, forfatter, jeg ville bli noe skapende, noe utrykkende, jeg ville uttrykke noe, men så la jeg det vekk og trodde ikke på det likevel, men det var alltid det, jeg ville bli en voksen kunstner, det skulle være min revansj

og hva nå, er jeg voksen, er det for sent, hvad skal det bli av mig – hei, hva blir det av noen, jeg tenker at jeg burde sette meg på et fly til et sted og bare gå rundt, bare se på folk, eller jeg burde lære meg å kjøre bil og legge ut på roadtrip, eller jeg burde finne et hus utenfor (byen, folkene, alt) og være der ei stund, i ei lita hytte, ha med skrivemaskin (men nå kaller vi det laptop) og foto, lære meg foto, og tegne, skisse, jeg kunne det en gang, jeg var egentlig ganske flink, men så ble jeg lei, jeg så ikke vitsen, jeg ser jo aldri vitsen, jeg er på mange måter der jeg var for fem år sia, buhu, valgets kval, kan ikke bestemme meg, vet ikke, vil ikke, føkk det

motivasjon, struktur, disiplin

jeg er lei av alt man måtte og burde, alt som føles som plikt, jeg vil ha ild igjen, om jeg noensinne hadde det, jeg vil ha ild igjen, jeg vil brenne

en vinterdag

det er så mye vinter ute nå, i dag var himmelen blå og snøen kvit og havet iskaldt og mørkeblått, den der klare blå fargen havet alltid får når det er sol, og som bare blir blåere og klarere og kaldere av at landskapet rundt er dekket av lag på lag med kvit snø. jeg tenker at jeg burde gått på ski. eller aller helst funnet en akebakke. jeg tenker på da vi laga snøhuler vi kunne krabbe inn i. i Oslo i januar fortalte jeg namra om labyrintsisten, og demonstrerte på snøen i Sofienbergparken: tråkka opp en minilabyrint og fortalte hvordan det handla om å ikke bli tatt av sisten og ikke havne i ei blindgate, for du kunne ikke gå utenom labyrinten, du kan ikke bare finne på en ny vei, labyrinten er bestemt, veinettet er satt, det er om å gjøre å kjenne det så godt at du ikke blir pekka på ryggen eller skuldra og sitter igjen med «sisten», hva nå enn det egentlig skal bety, anna enn at alle de andre barna springer unna deg, som om du har blitt besatt med pesten, kanskje het «sisten» engang opprinnelig «pesten», kanskje barna begynte å leke den etter Svartedauden, de barna som overlevde sprang rundt på gårdstunene og i de små bygatene i de enda mindre byene og ropte «pesten, du har den!» og så hylte de «ææææ» når han eller ho med sisten kom springende etter dem.

vi er halvveis i februar snart. jeg teller dager til skoleslutt, teller dager til lønning, teller dager til eksamen og midtvveisevaluering, teller dager by:Larm. aller mest teller jeg dager til jeg ikke har en dag med noe som helst å gjøre. ingenting.

og gleder meg til å gjøre nettopp det. ingenting.

ingenting jeg «må», i alle fall. bare ting jeg vil.