tingene som ikke er

Tagg: bildebevis

identitet, igjen

en slags fortsettelse på nummer 2, eller en utbrodering av dette

«korsn språk snakke du?» spurte ungene

og jeg svarte «norsk»

«neeei, korsn språk snakke du?»

og jeg svarte «norsk» enda en gang

«åååh, men vi trudde du snakka et anna språk førr du ser ut som du kommer fra et anna land»

og jeg fikk flashbacks til da jeg var lita, og folk, unger, stilte sånne spørsmål: «e du helt norsk?» og sa «førr du ser ikkje helt norsk ut»

og da jeg fikk bankkort og viste bildet til vennene mine og fikk høre, riktignok av en litt random bekjent, at jeg så ut som ei «bosnisk heks»

hva nå enn dét skal bety

eller han fra kina som spurte om jeg var fra «Japan? Korea? China?»

jeg har tydeligvis kameleontrekk

det hadde vært lettere å forholde seg til om jeg kunne finne en stranda spanjol/portugiser bak i slekta. eller bare noen samer. så kunne jeg sagt; du har rett, jeg er ikke «helt norsk».

hva nå enn dét skal bety

som om nordmenn er genetisk ensartet og på ingen måte har blanda seg med mennesker fra hele verden; samer, kvener, russere, spanjoler, slavejenter fra England, Frankrike, tatere, afrikanere, indere

som om ikke vi også kommer fra en genetisk lapskaus, som alle andre (med unntak av isolerte øyfolk, kanskje)

nordmenn er bare høye, blonde og blåøyde

vi andre er «ikke helt norske»

jeg brukte å spøke med at om jeg hadde levd under andre verdenskrig hadde nazistene sendt meg til gasskammeret, for jeg er lita, mørk og ikke er øynene mine særlig blå heller: three strikes

oh well

det er ikke så rart jeg alltid har vært tilbøyelig til å forsvare minoriteter, eller finne meg venner med unorske trekk, adopterte eller innvandra eller litt-av-hvert

så slapp jeg å føle meg så annerledes, antakeligvis

like barn leker best, eller er det ikke det man sier

Reklame

nummer 3

3. berätta om din bästa vän

jeg har hatt mange bestevenner. før tenkte jeg at det var en bra ting, men nå er jeg ikke så sikker. det var jo som regel fordi folk flytta. jeg flytta. jeg hadde en bestevenn i ett år, så var hun borte. det er folk, jenter stort sett, som var bestevennen min da jeg var lita, litt eldre, kanskje til og med tenåring, som jeg ikke snakker med lenger, anna enn om været. neida. men nesten.

men jeg har en venn, ei venninne, som ikke flytta fra meg, og som jeg ikke flytta fra heller. jeg liker å fortelle historia sånn:

da vi begynte i tredjeklassen fikk vi nytt klasserom. jeg hadde bare bodd i byen i et halvt år, og allerede hadde min første harstadbestevenn flytta på seg og bytta skole. da vi fikk nytt klasserom fikk vi også nye plasser. min var sånn ca i midten, helt bakerst. og på rada foran meg, der satt Tiril. og vi var venner fra før av, sånn som åtteåringer er venner. men hver dag omtrent, måtte jeg prikke Tiril i skuldra eller ryggen og si «pssst, Tiril, kan æ få låne viskelæret/blyantspisseren/bly/passer/blyantspisser/blyant?», for jeg glemte alltid noe, det er ikke noe jeg begynte med da jeg ble stor, jeg har alltid glemt ting, og i tredjeklassen satt jeg rett bak Tiril og hun glemte aldri noe, som regel i alle fall, for som regel fikk jeg låne noe, viskelæret eller blyantspisseren. eller linjalen, eller bly til blypenna (for blypenn var det store, det var nesten blekkpenn, og det var jo noe bare de store på ungdomsskolen fikk lov til å bruke) .

en vinter ga vi duskeluene våre navn inspirert av hverandres navn (så min het Tirila, hennes het Hanna). da Lars André og Steffen basa dem i snøen skreiv vi i meldeboka at de var syke fordi de hadde blitt basa, og viste dem til læreren. en vår ville vi være karrierejournalistkvinner og satte opp kontor i Tiril sitt dukkehus. kjøpte inn blyanter og viskelær. lånte skrivemaskin og fikk kopiert opp et uvisst antall Salla’s salat til abonnentene våre (familie, stort sett) (Salla var en kanin. kaniner spiser salat. dessuten er salaten litt sånn mix ‘n match, akkurat som bladet vårt. metaforer på høyt nivå). ei stund gikk vi på jazzballett i lag. jeg begynte sist, etter å ha forestilt meg at Tiril, hver tirsdag, dro til Kulturskolen for å danse til en som spilte kontrabass, for det var det mest jazzete instrumentet jeg kunne tenke meg.

men det er lenge sia nå. om to år har vi 20-årsjubileum. da kan vi endelig drikke sprit.

kødda.

dessuten har vi ikke vært bestevenner i sammenhengende 20 år. jeg vet ikke helt når vi egentlig ble bestevenner igjen heller.  en gang på ungdomsskolen begynte vi å henge ut i lag igjen. dra på disko, lissom. på videregående blei vi med i AUF og var unge radikalere med palestinaskjerf og scorpiusskjorter. i Tromsø brukte vi å høre på reggae og ha syklubb (med resten av syklubben) og ta «gå på ski»-dansen til Jan Steigen hver gang vi hørte på Tungtvann. i Oslo prøvde vi å lære oss ukulele og komme oss ut av leiligheta. noen ganger klarte vi det, som da vi dro på The Roots-konsert og fikk med oss kanskje halve fordi vi var seint ute, eller den gangen vi dro på Centrum Athletica og jeg ramla av tredemølla.  så flytta Tiril hjem til Harstad. to år senere flytta jeg hjem. nå bor vi samme leilighet igjen. om morgenen lager vi frokostsmoothier og krangler litt om badet. på kvelden geeker vi det til med Red Dwarf. så tar vi turns på å nynne på «we built this Schmitty on Tootsie Rolls», turne på stuegulvet og ta overraskelsebilder av oss selv, med den andre sin telefon.

humørmessig, energimessig og sosialiseringsbehovmessig generelt totalt usynkrone, sånn som grafen:


men likevel bestevenner. nesten søstre.  familie. from 93 ’til infinity.

frost

 

det var så fint i går. fint, men fryktelig kaldt. så kaldt at neseborene dine klistrer seg sammen og lårene begynner å prikke av kulde, som om hårene fryser til is mens du går, og tar du fingrene ut av vottene i noen sekunder er de kalde inn til beinet.

fryktelig kaldt, men fint. frostrøyken lå over havet. reiste seg som søyler, fløyt som skydotter.

den første sommerdagen

dro vi over fjellet for å gå gjennom eksamen vår,en siste gang, bare at vi må ta en runde i morra igjen, så klart, pirk pirk pirk, men det er greit, det gjør ikke meg noe, å rette sin egen eksamen i sånne omgivelser, det er helt greit liksom, helt ok, jeg lå med nesa nedi ordene våre, lot som om det ikke vrimla med maur og edderkopper i gresset under meg, kjente noe krype på meg, fant ei bille, ei gullbille, ei svær gullbille, de var verdt mye, den gangen da vi samle biller og marihøner fra trærne nedfor skolen, på veien hjem, putta dem i fyrstikkesker, jeg har glemt hvorfor, kanskje skulle vi bare være kjipe med dem, se hvem som overlevde til enste dag, eller kanskje prøvde vi å fange flest, kanskje var det et spill, den med flest biller vinner, for jeg husker at gullbillene, de var verdt mye

denne ville gjort meg til vinnaren

edderkoppen på Oslo vest

på vei fra den fine utsikta på husbåten nede på Aker Brygge til festen bak Slottet, møtte vi på en edderkopp. det høres kanskje ikke så dramatisk ut, eller så spesielt, men greia er at denne edderkoppen ikke var en vanlig liten norsk edderkopp. den var ikke en sånn edderkopp man ser rundt inngangsdørene til folk (de som er svarte og tjukke), det var ikke en stankelbein, det var ikke en korsedderkopp, det var ikke ei spinnkjerring, det var et BEIST.

et beist av en edderkopp.

vi hylte så klart. edderkopper er ekle og vi er jenter, riight. men seriøst. jeg har aldri sett en så stor edderkopp spasere rundt i det fri. eller løpe på bakken med de åtte små beina sine, som på denne edderkoppen var større enn vanligvis, men likevel små.

det måtte så klart dokumenteres:

og så litt nærmere:

og så helfigurportrett:

så løp vi videre, grøssa, hylte, jeg snubla for andre gang og fikk skrubbsår på det andre kneet mitt. så fant vi festen. det var gøy.

de viktige tingene i livet, del 1: HÅR

sånn så jeg ut for tre dager sia:

sånn ser jeg ut nå:

et halvt års sparing til ingen nytte. anna enn denne: få meg til å innse at jeg er ei luggjente. og det har jeg egentlig alltid vært. og det kommer jeg nok alltid til å være også. sånn, helt egentlig, innerst inne, sjøl når jeg sparer lugg og tror det blir skikkelig bra, så er det egentlig en variant av denne jeg bør gå for.

skal prøve å huske det til neste gang.

da kameraet var nytt og året var 2010

 

da tok jeg noen bilder, skikkelig fine, skikkelig viktige. enjoy:

 




detaljer, del 1


bilde 1: KUNSTVERK, verd 2 millioner minst, bilde 2: «leselampe» på skatollet, bilde 3: smykke som var bestemors (som hun fikk av mamma), bilde 4) nattbord, blondegardin og hekla sengeteppe

vurderer å slå meg opp som interiørblogger. det er jo ikke som om jeg har et liv på gang. hilsen 25 YO, living @ home. får endelig sjansen til å saumfare huset for skatter og kuppe dem alle sammen sjøl. heller meg enn Fretex.