nobody moves, nobody gets hurt

for ti år sia hørte jeg på alternativ americana, stort sett

jeg sto i vinduet, så ned mot fjorden, det var vinter, det var mørkt, så bare lys som blinka nede ved fjæra, ferga som dro over til naboøya, lysene på andre sia, vurderte å slenge på meg sko og jakke og springe ned til havet, ned til vannet, som Ed Kowalczyk sang

og enten hørte jeg den akustiske versjonen av Dolphin’s Cry før jeg sovna, eller så hørte jeg August and Everything After og grein når Adam Duritz sang Raining in Baltimore, noen ganger når han sang Round Here

alt dette føles lysår unna, men noen ganger bare millisekunder

men nå er det sommer, det er lyst, jeg er ti år eldre, elleve år eldre, times have changed, men jeg ser fremdeles ut av vinduet, ned mot fjorden, hver dag ser jeg ned mot fjorden, hver dag har jeg sett ned mot fjorden, i ett år nå, snart noen måneder til

jeg vet ikke hvor jeg skal etterpå

men jeg tror det involverer et annet sted

 

Reklame

og alt etterpå

hører på counting crows
tenker på hvor gammel du hadde vært nå
tenker på en rød fjøs
et gult lite hus
på et nes, på ei øy
sola såvidt over bergene
jeg klemmer sammen øynene
myser mot lyset

jeg hører på counting crows
tenker på alle åra som har gått
skjønner egentlig ikke at alt imellom da og nå har skjedd
lukker øynene, prøver å spore sammenhengen
det kan være et anfall av akutt nattlig dødsangst
eller bare den der føkkings følelsen av forgjengelighet
som henger sammen med tomhet
og mangelen på tyngde
mangelen på ting som blir igjen
mangelen på mennesker
som blir igjen

så jeg hører på counting crows
august and everything after
prøver å huske meg selv
og alle de andre
skisserer mentale omriss

tenker at den jeg var er borte
tenker at det går en bro mellom oss
jeg kan føle, men ikke finne
ikke ta på, ikke se
og aldri gå over