that was the worst christmas

ever:

 

stjerner og lys

november

når man trenger noe å tro på

at det finnes 365 dager i året

365 dager til neste

november

når sola går ned, og ned, og ned

til hun forsvinner bak fjellene

og så bak horisonten

og vi ser stjernene hele dagen

hver dag ser vi stjernene

til lyset blir rosa og gult

og strekker seg opp mot himmelen igjen

fra bak fjellene

et steg lenger opp for hver dag

det blir januar

og lyset kommer hjem igjen

jeg står i vinduet og ser på

hver formiddag ser jeg

de første tegnene på at vi vender oss mot sommeren

og når det blir mørkere og mørkere

nå, når lyset har den svake gløden

og dagene stadig kortere

tenker jeg på desember og stjernene

januar og lyset

Reklame

den mørkeste måneden

Desember er fin,

det er jul, lys og pynt og varme farger, rimelig hyggelig, mat overalt,

så mye mat at jeg egentlig mister matlysta, jeg skjønner ikke folk som legger på seg i jula, jeg går ned, alltid, et par kilo lettere i januar enn i november, nå begynner jeg å passe klærne mine igjen, de som var et par-tre kilo for trange i sommer, i hele høst, de er ikke det nå lenger, kanskje bare 500 gram, et kg toppen.

Dessuten snur sola i desember. Det er på det mørkeste at det begynner å lysne igjen. Sånn er det bare, og sånn er det med desember, det er mørkt, men det blir bedre, lysere tider i emminga, all that jazz. Selv ser jeg vel «dagslyset» en gang tidlig i januar. Eventuelt på årets siste dag.

Nattjobbing i mørketida. Burde kommet med et mørketidstillegg.