tingene som ikke er

Tagg: det som betyr noe

og så. hva nå?

jeg tror ikke jeg har så mye på hjertet lenger

livet er helt ok, noen ganger skikkelig bra, noen ganger skikkelig kjipt, men som regel midt i mellom med et hint av merverdi, pluss, jeg er stort sett ganske lykkelig, stort sett, og nå kan jeg kjøre bil, og for hver gang jeg kjører føler jeg meg mer som et voksent menneske, litt mer fri, litt mer klar for what the fuck livet finner på å slenge mot meg, og helt ærlig, det meste livet slenger mot meg er jo ganske morsomt, og om det ikke er morsomt akkurat i det det skjer, så er det som regel morsomt etterpå, og greit, jeg er 27 år, jeg er like langt fra et etablert liv nå som da jeg var 17, jeg har vokst inn i en stadig mer rølpete versjon av meg selv, men det funker, stort sett, stort sett funker det bra, og jeg har blitt ei sånn som folk legger merke til, jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men de gjør det, og jeg har blitt ei sånn som snakker høyt, som blir litt for full, har munnen full av nachos og likevel føler meg awesome, og det er jo fint, det er mye bedre å føle seg awesome enn liten og feil og misforstått og usikker og alt som er dårlig og crap, for hallo, det er ikke vits i å føle seg sånn, det kommer ingenting godt ut av det og jeg vet det, tro meg, men nå er det ikke sånn lenger, ikke i nærheten sånn, noen ganger kanskje, men nesten aldri, og jeg tror ikke det blir sånn heller, i framtida, det blir ikke sånn igjen, og da er kanskje den historien over, og kanskje det er det denne bloggen har handla om, sjøl om det høres kleint ut, sjøl om det er en klisjé, men kanskje var dette bare en blogg om å finne seg sjøl, for hvor rart det enn er så er jeg-et noe man kan miste, identitetsfølelsen, forståelsen, innsikten, kunnskapen om hvem man er, den kan forsvinne, eller man kaster den bort, eller noen tar den fra deg, og så må du bruke den tida det tar å finne den igjen, finne deg selv

og det er en ujevn vei, for noen kanskje mer enn for andre, for noen er det fjell du må krysse, Mount Everest du må bestige, og så ser du hele, plutselig, etter små drypp, små forvarsler om at nå, nå er du der, nå er du nesten framme, og de siste metrene er de tyngste, men de letteste også, de mest intense, euforien tar deg og nå kan du slippe det løs, og så er du der, på toppen, ved enden, der du kan se både forover og framover, nedover og oppover, og ingenting har noen gang vært klarere

og jeg er kanskje der nå

og jeg tror alt jeg har skrevet, grunnen til at jeg skreiv, var fordi jeg ville dit, fordi jeg måtte komme dit, og jeg kunne ikke klatre Mount Everest (og det vil jeg ikke heller, djeese, galskap), men jeg kunne skrive, jeg kunne lete og grave på den måten, eller jeg kunne klatre på den måten, nå et platå av kunnskap, innsikt, opplysning, så klatre videre, nå enda et

fra toppen er det bare nedover

det trenger ikke bety noe negativt

bare at veien på et vis blir lettere å gå, den harde jobben er unnagjort

noen ganger tar jeg meg selv i å tenke «hva nå?»

men jeg aner ikke hva svaret kommer til å være

Reklame

corporateworld

noen ganger føler jeg at resten av verden er en saueflokk. resten av min verden, av mitt samfunn. og media leder an. corporate media. statsmedia. det har ikke nødvendigvis så mye å si, anna enn at private aktører alltid har profitten i sikte. det folk vil ha, vet du. og folk vil ikke ha sannheta, for den er for kompleks. de vil ikke vite hvor ting kommer fra. de vil ikke se en sak fra forskjellige synsvinkler, fordi de innebærer å jobbe med hjernen, å sympatisere, å forstå, ut i fra en annens perspektiv, ut i fra noen andre enn seg selv og sine interesser.

noen ganger kjenner jeg at det koker i meg. ikke fordi barn har blitt nekta å bruke nisseluer fordi de kunne virke støtende på andre (hallo. det er tåpelig, verdt litt hoderisting og sarkastiske kommentarer, men verdt hissighet? nei, nei, nei). ikke fordi norge tar inn så mange asylsøkere at vi havner på en prosentvis topp blant «land vi liker å sammenligne oss med». ikke fordi vi må betale bompenger for å få rask framgang i veiutbygginga. ikke fordi meieriene ikke klarer å levere nok smør til butikkene.

sånne ting får det ikke til å koke. men det får andre til å koke, tydeligvis. og alt jeg tenker på da er, hvor lite har vi egentlig å klage over, om det er disse tingene folk velger å fokusere på? er norge et perfekt land? aldeles ikke. har vi funnet det perfekte samfunnssystemet? langt ifra. kan vi gjøre ting bedre, annerledes? definitivt. lever vi grusomme liv her, der vi jages for vår tro, ikke har tilgang til rent vann, leter på søppelhaugene etter mat, sender barna ut på tiggerferd for å få penger til mat, gjemmer oss for bomber og kuler og folk som vil skade oss? er det sånn vi lever i norge? trenger dette spørsmålet et retorisk svar, engang?

jeg blir så oppgitt, og jeg blir så frustrert. jeg leser Kalle Lasns bok  fra 2000; Culture Jam: How To Reverse America’s Suicidal Consumer Binge – And Why We Must, og jeg nikker til det han sier, nikker til tanken om at den stadig økende diagnostiseringa og psykeliggjøringa av folk, og det økende antall  depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser – psykiske diagnoser – er et resultat av at vår kultur har fjernet seg fra naturen, fjernet oss. der vi før hørte vind, bølger, bekker, fugler – der hører vi nå den evigvarende summinga fra datamaskiner, fra telefoner, fra kopimaskiner, fra biler, maskiner maskiner maskiner. jeg tror det er derfor lyden av en oppvaskmaskin er den mest avslappende lyden jeg har hørt noen maskin lage. det er som det er en bekk inni maskinen, eller kanskje mer er det som å høre lyden av havet rundt deg når du sitter i en båt, når du ror med egne hender eller lar båten gå sakte, stille over vannet.

og jeg nikker og er enig i mye av det han sier. hell, jeg har ment de samme tingene lenge, jeg har alltid ment dem, så lenge jeg kan huske. og kanskje er han mer pessimistisk enn meg, men kanskje har jeg bare latt meg selv bli mer indoktrinert, latt meg fange av dette systemet jeg ikke kan fordra.

jeg bruker kveldene til å se på kjoler på internett. på sko. jeg surfer og ser på klær, legger dem i handlekurven, men sjekker aldri ut.

jeg blir så sliten av dette samfunnet noen ganger.

jeg tror det er derfor jeg tenker så mye på luftkvalitet. på frisk luft. på havet.

og det er derfor jeg tenker så mye på alt de selger oss som er unødvendig. de selger oss skrubbemidler fulle av kjemikalier vi ikke bør puste inn, når sannheten er at alt du trenger er bakepulver, sitron, eddik. (jeg har nettopp skrubba ovnen og vasken med bare bakepulver. det funker, ro meg). de selger oss kremer og lotions fulle av unødvendige stoffer, når det man trenger er sunn mat med rett fett, og kokosolje! eller mandelolje, olivenolje. hell litt i badekaret for eksempel. du har silkehud etterpå. de selger oss klær, enda vi har nok til at vi knapt merker at noe er borte, og i alle fall ikke gidder lete etter det. de selger oss det nyeste du bare må ha – en ny mobil, enda raskere enn den forrige, enda bedre skjerm enn den forrige – som allerede faktisk var ganske så bra. de selger og de selger og de selger.

og vi kjøper. kaster penger til dem. i stedet kunne vi reist. møtt mennesker. vi kunne reist, vi kunne hjulpet mennesker. vi kunne brukt pengene på noe som betyr noe. i stedet klager vi over dyr mat og mye skatt, og bruker lønna på ipad, internett, fancy telefoner og cappucino på cappucino på cappucino.

jeg blir så hissig. og jeg blir så sint. og jeg blir så lei. jeg vil at folk skal være mer som meg. ikke fordi jeg vet alt eller har de rette svarene på noe. men jeg leter i alle fall. jeg bryr meg i det minste. jeg vet at jeg ikke har alle svarene, at jeg ikke lever etter mine egne standarder på alle punkter, at jeg ikke bryr meg nok, eller gjør nok. jeg vet i alle fall det. og jeg vet at jeg prøver, og jeg vet at jeg egentlig, egnetlig vil. noe anna enn det her.

plastleker, take-away, posemat. forbruk forbruk forbruk. kast. stress og kos deg inn i døden, med alle dagens små belønninger (en sjokolade her, en kaffe der, en ny telefon, en større tv, den fineste kjolen du har sett), fordi du fortjener det.

hvorfor vil vi leve sånn? hvorfor vil ha dette samfunnet?

jeg har forsøkt å kjøpe en ny telefon i snart to år. hver gang jeg tror jeg har bestemt meg, tenker jeg 1) er dette virkelig den beste? 2) det kommer jo snart noe bedre uansett. og 3) er jeg virkelig en person som vil bruke fem tusen på en ny telefon? en telefon? DET ER EN TELEFON ffs.

og så blir jeg usikker igjen.

og så venter jeg.

på det som måtte passe perfekt.

for vi kan ikke ha mindre enn det perfekte i dag.

det må være det beste. express yourself, just do it, have it your way. uansett hvilke behov du har, det må alltid være det aller, aller beste. det må alltid passer perfekt, til deg.