«dreams for removing junk»

jeg drømte om han i går natt. av en eller annen grunn hadde han fått “en times frihet” før han skulle i isolat, eller i domstolen. så han gikk rundt i byen, blant folk, og alle måtte være snille mot ham, for det er jo sånn vi skal gjøre det her i landet. og dette var i Harstad, la meg legge til det. han hadde på seg den røde lacoste-skjorta, med masse klær under, for det var høst, eller vinter, og jeg kom gående nedover Storgata og kjente at jeg måtte gå fort forbi han, skikkelig fort, men han begynte å chit-chatte, skulle småprate med meg, med MEG, the nerve, så jeg begynte å kjefte på ham, fortalte ham at han var en assface og burde råtne i isolat og aldri få se Dexter eller lese om Norges historie, ingen verdens ting burde han få, jeg kjefta på ham, kjefta for alt han hadde gjort, jeg vet ikke hva, men jeg kjefta på ham, kalte ham kjipe ting.

så da begynte han å kaste steiner på meg.

og så løp jeg. mens det hagla steiner bak om meg. heldigvis kunne jeg fly (?) eller hoppe skikkelig høyt, så jeg hoppa skikkelig høyt, over bygningene, de litt stygge fra 50tallet, eller 60tallet, med skittengule, skittenpetrole plater, og han nådde ikke opp, steinene hans nådde ikke opp, og jeg hoppe, eller svevde over bygningene og gata og han var en prikk der nede, før jeg begynte å nærme meg bakken igjen. og jeg landa i et marked på torget (julemarked, sikkert, som de har i Trondheim) og kom meg til t-banen (i Harstad, go figure) og var skikkelig oppkava og skikkelig fornøyd med meg sjøl for at jeg hadde kjefta på ham, sjøl om vi ikke skulle gjøre det.

Reklame

mareritt

lungene mine er tette, anstrengte

drømmer om flodbølger, karrer meg opp mjuke fjellskrenter, tør ikke se på vannet som skyller over husene og menneskene og alt jeg kjenner langt der nede, alt forsvinner og jeg karrer meg opp en mjuk fjellside (mose, planter, tøy?) og lukker øynene

våkner, gisper etter luft, nesten, prøver å løfte hodet, åpne øynene, men kroppen er så tung, hodet er så tungt, å våkne er så tungt

jeg velger å kalle det «eksamensdepresjon»

det mest skremmende i hele verden

jeg hører mye på musikk for tida.
jeg har sånn ca flytta inn i wimp.
plutselig poppa det opp en bolk der det sto «ny versjon av wimp – last ned.»
jeg klikka «ja», lasta ned.
wimp-ikonet blei bytta ut med ei marihøne.
jeg klikka på det og skjønte at jeg hadde gjort en fatal feil.
jeg klikka frenetisk på av-knappen så pc-en skulle bli slått av før den kreisi malwaren/viruset infiserte og ødela alt, men det virka ikke som det funka, og jeg begynte å gå gjennom lista over hvem som kunne hjelpe meg mens livet og Alt Jeg Har På Laptopen snurra foran meg i revy.
da jeg la skjermen ned og så at den var bøyd bakover burde jeg kanskje tatt hint.
istedet våkna jeg med en touch av panikk.

vi snakker mareritt for the modern age, med andre ord.

(denne for eksempel. den hører jeg på ganske ofte for tida):