jeg har hatt tre mareritt den siste uka, to ganger har jeg våkna av at kroppen så godt som hulker, midt på natta, og uroen setter seg i kroppen, små steder, bortgjemte steder, og jeg skjønner ikke hvor denne ubevisste følelsen av impending doom kommer fra, jeg kan ikke huske sist jeg hadde mareritt, og hva er det med mareritt egentlig, hvorfor fester de seg så mye sterkere enn de glade drømmene, hvorfor har vi ikke et ord for glade, lykkelige drømmer, men mareritt, det har vi et ord for, de kjipe, skumle, triste drømmene, de har vi et ord for, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal drømme om sånne ting nå, for jeg er jo lykkelig, og det er ikke noe jeg bare sier, enda det er mørketid, for nå er det mørketid, enda jeg ikke helt vet hva jeg holder på med (igjen, fremdeles), så er det greit, for jeg er fornøyd med det, akkurat nå er det nesten helt perfekt, nesten, nesten, nesten helt perfekt, og jeg gleder meg til små ting hver dag, som å gå hjem fra jobb, få lunsjpause, lese videre i Fete år, jeg gleder meg til små ting, lærer bort Bjørnen sover til de største, minste barna og de sier «en gang tell, en gang tell!», jeg ser håret mitt bli lengre og gleder meg til det har blitt så langt som jeg planla, så jeg kan klippe det, og på himmelen er det stjerner fra klokka er to, sånn ca, og jeg gleder meg til nordlyset danser der oppe også, jeg håper på en solstorm akkurat så sterk at nordlyset flammer, men ikke så sterk at jeg mister internett

første søndag i advent er akkurat over

jeg tror ikke jeg venter så mye lenger

jeg tror det er der forskjellen ligger

Reklame

«dreams for removing junk»

jeg drømte om han i går natt. av en eller annen grunn hadde han fått “en times frihet” før han skulle i isolat, eller i domstolen. så han gikk rundt i byen, blant folk, og alle måtte være snille mot ham, for det er jo sånn vi skal gjøre det her i landet. og dette var i Harstad, la meg legge til det. han hadde på seg den røde lacoste-skjorta, med masse klær under, for det var høst, eller vinter, og jeg kom gående nedover Storgata og kjente at jeg måtte gå fort forbi han, skikkelig fort, men han begynte å chit-chatte, skulle småprate med meg, med MEG, the nerve, så jeg begynte å kjefte på ham, fortalte ham at han var en assface og burde råtne i isolat og aldri få se Dexter eller lese om Norges historie, ingen verdens ting burde han få, jeg kjefta på ham, kjefta for alt han hadde gjort, jeg vet ikke hva, men jeg kjefta på ham, kalte ham kjipe ting.

så da begynte han å kaste steiner på meg.

og så løp jeg. mens det hagla steiner bak om meg. heldigvis kunne jeg fly (?) eller hoppe skikkelig høyt, så jeg hoppa skikkelig høyt, over bygningene, de litt stygge fra 50tallet, eller 60tallet, med skittengule, skittenpetrole plater, og han nådde ikke opp, steinene hans nådde ikke opp, og jeg hoppe, eller svevde over bygningene og gata og han var en prikk der nede, før jeg begynte å nærme meg bakken igjen. og jeg landa i et marked på torget (julemarked, sikkert, som de har i Trondheim) og kom meg til t-banen (i Harstad, go figure) og var skikkelig oppkava og skikkelig fornøyd med meg sjøl for at jeg hadde kjefta på ham, sjøl om vi ikke skulle gjøre det.

framover, framover

så jeg tror at det er dette som skjer

jeg drar til oslo, drar på øya, drikker, fester, henger ut, hører på konserter, går rundt i oslo og gatene i byen og ler, jeg kommer sikkert til å le en del, våkne opp neste dag, spise frokost på kafé, enda jeg tenker at jeg ikke skal, for å spare penger

og så hopper jeg på et tog, en interrailbillett i lomma og så lite bagasje som mulig, og så reiser jeg litt rundt, øst-europa, finner ei strand, finner folk, ender opp et sted jeg ikke helt vet hvor er, kanskje, tar toget til frankrike, går av i paris

blir der litt

eller tar et fly hjem

finner meg en jobb, kanskje hurtigruta, kanskje noe annet, en jobb som er fleksibel, som gir meg fritid og penger, og så jobber jeg og sparer i ett år

så tar jeg en master i london

og jeg tror det er dette som kommer til å skje

men jeg vet ikke

jeg vet ingenting

(noen som vil være med til europa, by train?)

drømmere

drømmer for tida, hele tida, natta, dagen, jeg har alltid vært en drømmer, jeg har alltid drømt, det er kronisk, ikke noe man vokser av seg med åra, ikke noe man legger fra seg heller, idealisme heller, kan ikke vokse det av seg, kan bare endre det, eller idealismen endrer seg, finner nye kampsaker, brenner kanskje ikke like sterkt, men likevel, akkurat som at jeg ikke drømmer like mye, eller husker like godt, men jeg drømmer likevel, jeg drømmer hele tida