tingene som ikke er

Tagg: ego

nummer 5

5. berätta om vem du var för ett år sedan

hvor mye kan egentlig skje på et år, når man har bikka 25, hvor annerledes kan man egentlig bli, hvor mye kan man utvikle seg, regressere?

jeg håper jeg alltid kan se tilbake på meg selv og si at jeg er annerledes, at jeg ikke er den samme, at jeg har forandra meg, at jeg har vokst, for om jeg ikke kan det har jeg blitt statisk, og da kan man like gjerne gi opp, hva er vitsen med livet om man ikke gjør grep, endrer noe, om man ikke merker at alt som har skjedd, alt man har opplevd, tenkt på, forstått, sett, om man ikke kjenner at alle disse tingene har satt spor i personligheten, i hvem man er

hva er vitsen da? hva gjør man med livet sitt?

for ett år sia var jeg Hanne, 25 år. jeg begravde meg i skole og jobb. jeg prøvde å bli et helt menneske. jeg følte meg oppstykka og delt i to, og jeg kjente at jeg var lei av å føle det sånn. jeg følte ikke at jeg passa inn. jeg følte at jeg ikke fant mine folk, at jeg var omringa av folk jeg ikke egentlig helt forsto, og jeg tror ikke de forsto meg heller. og kanskje er det ikke så rart, jeg forsto ikke meg selv engang. jeg trodde ikke på meg selv. ikke helt, ikke fullt. det har jeg aldri gjort heller. ikke på mange, mange år i alle fall. jeg klarer knapt å huske at jeg gjorde det engang. jeg vet det skjedde, jeg var ei småcocky, egenrådig og ganske bestemt lita jente. ti år kanskje. jeg kan ha vært så gammel/ung. det er lenge sia i alle fall.

så for ett år sia var jeg sliten. jeg var forvirra. men jeg husker også at  noe begynte å falle på plass. det skjedde ikke før i april, men jeg husker at det murra seg nærmere og nærmere overflata. jeg ønsket å finne igjen engasjementet, men følte meg mest nummen og likeglad.  jeg analyserte meg selv ihjel. jeg kjente at det ble lettere og lettere å stå for det jeg mente. jeg forelska meg i Nord-Norge igjen, sakte men sikkert, og plutselig og brått (men det var ikke før april kom med Henningsvær og Lofothavet). jeg nynna på Lambada, venta på våren, venta på dette. 

og hadde lugg. jeg tror jeg må ha lugg igjen.

Reklame

de viktige tingene i livet, del 1: HÅR

sånn så jeg ut for tre dager sia:

sånn ser jeg ut nå:

et halvt års sparing til ingen nytte. anna enn denne: få meg til å innse at jeg er ei luggjente. og det har jeg egentlig alltid vært. og det kommer jeg nok alltid til å være også. sånn, helt egentlig, innerst inne, sjøl når jeg sparer lugg og tror det blir skikkelig bra, så er det egentlig en variant av denne jeg bør gå for.

skal prøve å huske det til neste gang.

refleksjoner

det er en del ting jeg har tenkt på dette året

at jeg ikke har vært en bra person hele veien, at jeg har vært på etterskudd hele tida, aldri i forkant, at jeg har fraskrevet meg ansvar fordi jeg ikke klarte å ta det, ikke klarte å gjennomføre det. det er så mye jeg har skjøvet foran meg og ignorert. jeg har putta fingrene i ørene og lukket øynene og sagt lalalalala så høyt inni meg selv jeg bare klarte.

det ble for mye.

det?

alt. livet. alle de praktiske gjøremålene, alle de små tingen jeg sa «ja» til som til sammen ble et gigantisk «shit», alle ja-ene mine danna til slutt et hav av en ubestemmelig og unavigerbar masse av ting, ansvar, frister, papirer, oversikter og lovnader. jeg sa ja, men jeg sa ja uten å tenke, uten å reflektere over om jeg burde si ja. jeg sa ja til nytt uten å ha gjort meg ferdig med det gamle. jeg sa ja fordi jeg trodde det var det som var forventa av meg, at det var det jeg måtte gjøre for å være en bra person, bli likt, leve opp til andres bilde av meg.

og dette har vært et sånt år. motbakker. fjelltopper. hav.

og kompasset mitt fungerte ikke. eller jeg hadde det ikke. eller det fungerte ikke. eller jeg fant det ikke. jeg trodde hele tida det skulle dukka opp, på magisk vis eller ved hardt arbeid, i morra, neste mandag, snart, det var i horistonten, jeg kunne se det jævla kompasset for meg, kunne se det der borte, litt utydelig i kantene og glatt etter sjøvannet, og hver gang jeg nærma meg det og klarte å gripe fatt i det glapp det ut av fingrene mine, sleipt og slimete.

og nå begynner 2010 å helle mot slutten. 2010 begynner å bli gammelt, synge på siste verset, gjør seg klar for kvelden. det har vært 2010 lenge nå, og det er rart å tenke på. jeg hadde så mange lister og planer, jeg hadde så mye jeg skulle gjort, men jeg klarte aldri å navigere meg gjennom massen.

og jeg prøver å legge vekt på preteritum.

det finnes nemlig fremdeles planer. året er ikke omme. det går slag i slag, men jeg har fremdeles trua. tross alt.

gi meg et øyeblikk. det kan hende jeg overrasker.

black/white

«det e en sånn dag»

var det noen som sa

uten at jeg vet hva de la i det. jeg tenker det er en sånn dag, fordi det begynte bra, det er ok, det er ting å gjøre og noe har blitt gjort og andre ting ligger og bobler og jeg står litt fast og jeg liker ikke å miste effektiviteten utover dagen, men plutselig kommer du til et punkt der det ikke er så mye mer å få til på egen hånd

kanskje er det bare sulten som snakker. jeg lurer på om anorektikere klarer å tenke, gjøre det bra på skolen, fokusere og konsentrere seg. jeg mister fokus like SNAP uansett. og når jeg blir sulten og magen rumler tenker jeg bare på mat. alt anna er sekundært og uviktig.

p.s. håret mitt blir lengre

p.p.s web-kameraet mitt søxx