okinawa, del 2
when family comes, chaos
og det stemmer, det stemmer, familie fra usa, familie fra singapore, pastorbestefar fra sørstatene kaller meg honey, for det er jo nesten det samme som hanne, og pappa fra singapore lager mat til alle sammen, og småsøtrene fra usa snakker tullespråk og løser matteoppgaver og vi er tre bridesmaids (norge, malaysia, singapore; men norge, uk, australia) og sørstatene, det er konservativland right, og bestefar er pastor og jeg vet ikke hvordan jeg klarte det men jeg prøvde å snakke litt rundt at jeg ikke er så kristen, men at jeg har vært, at jeg er med i statskirka (som ikke lenger er statskirke) og har vært konfirmert, men at jeg ikke er så troende lenger, men det funka ikke, så bestefar sa han var glad jeg hadde valgt den rette veien og jeg bare veeel jeg tror at det viktigste er å være et godt menneske, ikke sant
og for noen dager siden, tirsdag kveld, da føltes det som en lur idé å ta pitbullen Diesel med på tur, så vi gikk og jeg sa «slow Diesel, go slow», for Diesel hadde det litt travelt, men det gikk greit, og nede på Sea Wall tenkte jeg «perfekt å småjogge litt nå lah», så jeg begynte å småjogge litt, og plutselig forsvant underlaget og Diesel dro i bandet og jeg tråkka over, og kom hjem med en svær kul på ankelen, nå har jeg støtte rundt, og et kraftig blåmerke på vei, men jeg var heldig som kom hjem til en sykepleier, Milla sa «i’ll look for painkillers» og jeg sa «neida, det gjør ikke så vondt», men hun gikk på jakt likevel, og to sekunder etterpå grein jeg av smerte
jeg tror aldri jeg har forstua ankelen før
men nå gjør jeg nye ting hele tida
flink pike
tingene som ikke er 