tingene som ikke er

Tagg: fest & fanteri

Insomnia, 2011

tromsø

gamle venner

nye venner

baklengsklapping

dans dans dans

gin tonic, moscow mule

veggislasagne

kaffe, kaffe, te

tromsdalstinden i nysnø og solskinn

lørdagsfrokost og søndagsfrokost med vertskapet

frost på asfalten

frostrøyk i lufta

en pose med blandevann

og nach på Løkta

men nå vil jeg jo bare ha moro hele tida

som dette

eller dette

eller dette

eller dette

eller de siste tre, fire, fem ukene, i repeat

men de har jeg ingen bilder av, ingenting

så det ble memory lane i stedet

 

sommernetter, lykkerus

jeg har tidenes uke. alt. tidenes. oslo var gøy. festspillene enda gøyere. og jeg som ikke engang var særlig gira da jeg dro hjem, jeg var litt sånn, festspillene liksom. been there, done that. og jeg har jo det. men alt er annerledes i år. jeg er annerledes. jeg vet ikke hva det er, eller hvorfor, men jeg trenger ikke søvn for tida, jeg går rundt og rundt og det er fest hver kveld og det er tidlige morgener, noen ganger veldig sene morgener, og jeg er ikke jenta som har hengt ute sent på natta og tatt ei øl, en drink, når jeg visste at jeg måtte opp tidlig neste dag, jeg har alltid vært sliten, og/eller sjuk, men nå går det, nå trenger jeg ingenting, en halvtime på øyet og jeg er klar for mer, det er folk her, gamle venner, nye venner, det er god stemning, og nå har regnet gitt seg og jeg kom hjem fra nach i går halv ett på formiddagen, via artist/arenaansvarligmøte, skoene fulle av pizza og rødvin, natta hadde jeg dansa bort, verden hadde vært så intens, som om lufta fylte alle porene, som om jeg pusta med hele kroppen, og jeg var lett som ei fjær og ingenting føltes skummelt, eller farlig, eller skremmende, eller stressende, alt føltes bare fantastisk, i det store huset i vika, nede ved havet, hoppa på trampolina, dansa på mørkeloftet

dessuten hilste jeg på ragnar olsen tidligere på kvelden og sa jeg var skikkelig fan

mission accomplished, fikk high-fives og applaus da jeg kom tilbake til bordet

det er tydelig at ordet sprer seg, men jeg står for det altså

for tida kan jeg stå for alt

sukkersøndag? bingo!

trøtte øyne igjen, lang helg, bra helg; dancing shoes, red red wine, #nachspillfail, infotainment om Bjørneboe på Litteraturhuset, høstsol og løvlek, proffe Nouvelle Vague, litt mer dance dance dance og en treg, treg søndag som tok seg opp med bursdagsfeiring på Blitz for Nettverk for Dyrs Frihet: burger-og-kakebonanza, særlig det siste, masse kake; gulrotkake, nøttekake, blåbærpai og kaffe. og et enormt stykke sjokolade -og banankake jeg ikke hadde sjangs til å spise opp. det er ikke så ofte jeg får sjansen til å spise kaker, all den tid jeg aldri baker selv. egentlig like greit, kaker er ikke sunt og ikke bra for tennene, men fryktelig godt. så da er det like greit å kjøre bonanza-stil når man først har sjansen.

DSC02254

og bingo da. bingobonanza. jeg vant ingenting, mens stakkars Namra satt og venta på B5 i flere runder, bare for å se SE-telefonen ved enden av bingobuen gå til noen andre. jeg tenkte bare at alt dette uhellet i spill burde ha vist seg i form av hell i kjærlighet, men konklusjonen vi nådde senere var at femtilappen jeg alltid vinner på Flax-lodd kjøpt på Evenes er bøygen (for mitt vedkommende, that is). kan forklare alle de økonimske og yrkesrettede tarotkortene som dukket opp i dag. visstnok inneholder livet mitt og den nære framtid mye drama. jeg holder ikke pusten i spenning, for strengt tatt har det aldri vært så dramafritt som det er nå. det er egentlig bare gøy. kanskje det er derfor jeg er så glad, hele tida. oppriktig glad, helt til den innerste delen. jeg er happyface stort sett 24/7.

så vi satt altså hjemme på Namras grønne kjøkken og la tarotkort og hørte på sadcore, for å lade opp til Julie Doiron (uttales sjuli dwarån (med svak bak-i-ganen-n) for den som måtte lure) på Mono i morra, før vi gikk via Cocorosie og 5,6,7,8’s til Nancy Sinatra og June Carter/Jonny Cash og skikkelig kjernesunn all-american countryunderholdning:

(livet før youtube; hella mindre underholdende)

og endte opp i en latterkrampe av fjortiskaliber over spesialeffektene til Namras webkamera. ansiktsvrengning har sjelden vært så gøy.

jeg gir helga tomlene opp, og går inn i en ny uke ganske blakk, men alt for en god sak. eller to.

peace

type A

på lørdag jobba jeg ni og en halv time. jeg snubla eller trådde feil i steintrappa mellom Rockefeller og John Dee, med en nesten-full bakk med drinkglass. knas i gulvet, jeg kom på fest noen timer senere med fire plaster og kvit teip rundt hendene for å holde dem på plass. følte meg passelig hardcore, rett fra lang dag på jobb med inkludert arbeidsulykke og tilsynelatende veldig skadde hender, til fest klokka halv to og ei flaske vin i handa. dansa rundt bålet gjorde vi og, bakgårdstyle. senere satt vi på kjøkkenet og lekte flasketuten peker på i tre sekunder, og en Trygve fra Bergen ville at den flasketuten pekte på skulle svare på hva den siste seriøse selvrefleksjonen hun (eller han, om flasken skulle snure tilbake til han som stilte spørsmålet) hadde vært.

det ble selvfølgelig min oppgave. jeg sa noe ganske ærlig, men som jeg nok også har sagt før; jeg har vært feig og venta på at livet skulle komme til meg. nå har jeg slutta med det.

idag ville jeg sagt noe annet. det er heller ikke en helt fersk selvrefleksjon (for de helt ferske holder man for seg selv en stund, til de har modna litt og ikke lenger er så dype og viktige), men jeg gjenoppdaga den i dag, da jeg kasta meg selv ut av senga ti på sju, hoppa i klær og sykla avgårde til Namra på Grünerløkka for å gå en frisk liten morratur før hun dro på jobb og jeg dro på jobb:

jeg er et undertrykt a-menneske. jeg har levd i selvbedrag i mange, mange år. morgener er best, gjerne når de er litt travle og bråkete og on-the-go. jeg trenger aktivitet, og jeg trenger ytre grunner for å være aktiv. en avtale, for eksempel. det holder ikke at jeg lover meg selv noe, jeg må love andre noe. først da virker det som noe som MÅ skje, først da er jeg motivert til å gjøre det. jeg tror dette skiller veldig ambisiøse mennesker fra oss litt mer midt-på-treet: de har en indre driv, de svarer til seg selv, de trenger kun de løftene de har gitt til seg selv, ikke til andre.

jeg vet ikke om man kan finne en slik indre motivasjon når man først har vært så avhengig av ytre motivasjon så lenge man kan huske. jeg skulle gjerne hatt det, men den er ikke der. jeg prøver, litt. prøver å vokse inn i en annen meg. det er rart, det tar tid, og jeg vet ikke om det lykkes til slutt.

men man må prøve. eller: man kan, hvis man vil.

(og vil du få et anna innblikk i bakgårdsfestfenomenet og ikke minst hva som ligger i konseptet «ågenach», for all del, les her)